torsdag, juni 08, 2006

Tyler James

Denne unge mannen oppdaget jeg på min ferd gjennom myspace, og samspillet mellom pianoet og trommene i Stay Humble innviterer meg inn på sin jazzete måte. Jeg sier ikke nejtack i sånne tilfeller.

Stemmen hans er spennende. Min første tanke var; Den er så nydelig at han virkelig må jobbe for å ødelegge helheten. Etter en stund skjønte jeg at den minner om Chris Martin i Coldplay, og det gjør ingenting. Jeg er mer glad i de to første albumene deres enn i det siste, og unge James kan ha likheter med tidlig Coldplay. Men som ung og jazzete kan jeg ikke unngå å tenke Jamie Cullums førstealbum. Og det er her han befinner seg, et sted mellom tidlig Coldplay og førstepop Jamie Cullum.

Her bor han godt, spør du meg. Tekstmessig fungerer han fint, sanger som for det meste (og i likhet med de fleste andre) handler om kjærlighet, uten de ubehagelige klisjéene. Han trakterer sine instrumenter godt, og har med seg flinke folk på resten. Alt i alt kan han likevel ha godt av litt tid fordi han virker en smule uferdig. Noe av det han gir føles klappet, klart og godt i sjela, som Don't Leave og tidligere nevnte Stay Humble. Noe føles ut som det kunne trengt en liten runde til i maskinen, som innspillingen av Come off Cold. Imidlertidig er det først og fremst innspillingen som er sketchy, selv om det heller ikke er min personlige favoritt i sjokoladeboksen. Men jeg gleder meg definitivt til et album.Tyler James. Hjemmeside og myspace.

fredag, juni 02, 2006

flomusic

Jeg er flo, og dette er min musikkblogg.
Her vil jeg dele mine musikkopplevelser.

For meg er musikk er som luft.
Jeg hører på musikk når jeg står opp om morgenen, når jeg tar bussen til uni, når jeg har litt fri og sitter alene en sjelden gang, når jeg tar bussen fra uni, når jeg går fra et sted til et annet og når jeg er hos andre hender det at vi hører på musikk. Når jeg kommer hjem om kvelden hører jeg på musikk. Det hender seg at jeg går på konsert. Det hender seg også at jeg jobber på konsert. Å være en del av noe som gir musikk til mennesker, er noe av det som gjør det verdt å leve. For noen uker siden stod jeg foran i Storsalen på Samfundet, mens Belle and Sebastian spilte for fullsatt sal. Folk smilte og danset til musikken.

Jeg er ikke musikkrasist. Da jeg var åtte var The Beatles mitt favorittband. Jeg minnes at jeg satt på rommet mitt og spolte på en Help!-kassett. Men det var et soloprosjekt. Ingen av vennene mine likte The Beatles på den tiden. De likte Backstreet Boys. Det gjorde jeg også noen år. Og det var viktig for meg å vokse opp med felleskap i musikken. Så selv om jeg ikke er BSBs største fan lenger er jeg glad for at jeg fikk oppleve en musikkglede jeg kunne dele med andre. Musikkgleden jeg vokste opp med gjorde musikk til luft, og da kan man ikke mislike de som ga meg muligheten til det.

Men det var ikke bare BSB som dominerte min barndom. Mine foreldre sang for meg da jeg var liten, og det var sjeldent tomt for musikk i luften. På lillebrors 9års dag var vi på Rolling Stones-konsert, fordi pappa hadde gitt lillebror 4 billetter i bursdagsgave. Det var en god hylle med vinyl i stua, og det var sjeldent det ikke var noe som snurret. På farmor og farfars hytte stod radioen alltid på, og da vi kjøpte vår egen hytte rundt min seksårsdag fant vi frem de gamle båndene. Mamma sydde om de gamle gardinene, og brukte dem på høytalerne. Jeg hadde øret inntil og hørte på The Beatles hele sommerferien.

Mamma og pappa visste at The Beatles var gode forbilder for barna. Gå på rekke som barnehagetantene sier.

Onkel og tante sang. Jeg gikk i korps, og hadde fått et valthorn, mens jeg egentlig ville ha tverrfløyte. Jeg fikk lov til å spille inn en kassett i studio til onkel, men klarte å spille inn noe over den et år etter. Pappa hadde gitar og jeg minnes at han en gang kunne spille noen sanger på den. Sannelig fikk jeg ikke gitaren til pappa etter noen år. Etter at den hadde vært innom mamma, som fikk creds av gitarlærern for spillingen sin. Jeg døpte den Knut og spilte til fingrene ble såre, før jeg fikk Romeo og en brun forsterker. Mamma hadde piano, og mimret over de tidene da hun var lærerens favoritt. Jeg har aldri blitt noen lærers favoritt, for jeg er selvlært på piano. Men jeg kunne ikke spille noen av delen før jeg ble 20, og håpet hele tiden at noen skulle lære meg det. I mens sang jeg. I dusjen, på rommet, på kinesisk og i kor. Det gjør jeg fortsatt. Ikke på kinesisk og ikke i kor, men i dusjen og på rommet. Og mens Andrew klapper takten, og vi planlegger vår fremtid som credrockere, med det rosa orgelet mitt på slep.

Musikk er luft. Luft med en duft av vafler, vil jeg si.