Men for en liten måned siden fikk jeg albumet av en venn, og i mangel på noe annet og nysgjerrighet på noe nytt hørte jeg på skiva. Som ved forrige oppdagelse av dette bandet var det noen få sanger som fanget meg og som gjorde at jeg oppdaget resten. Den er catchy ved andre ørekast. Men denne posten skal ikke handle om hvordan jeg oppdaget More Adventurous, den skal handle om hvordan jeg gjenoppdaget den.
Etter noen uker hadde jeg rett og slett slukt, og nesten hørt opp plata. Uten egentlig å lytte. I sangen I Never gir frk. Lewis alt og det er tidvis så sterkt at selv en bjørn kan få tårer i øynene. Men uten teksten er den antakelig å oppfatte som litt skrålete for en som ikke liker henne. På den rolige The Absence of God kan stemmen hennes oppleves som skingrete.
Etter en del timer i reise (som jeg gjorde da jeg oppdaget plata) sluttet jeg å lytte til musikken. Det var da jeg begynte å bli sliten i øret jeg tenkte disse tingene om en stemme jeg liker så godt. Men også den første gangen jeg forelsket meg i et Rilo Kiley-album var stemmen til frk. Lewis noe av det mest krevende med musikken. Og det var etter at jeg hadde tenkt disse tankene jeg gjenoppdaget cden og det som muligens er det aller vakreste med den.
Tekstene. Jeg opplever at Rilo Kiley på denne plata har klart å fange biter fra livet på en av de vakreste og ærligste måter jeg har fått bivåne. Her er et eksempel fra The Absence of God:
Folk singers sing songs for the working, baby
We're just recreation for all those doctors and lawyers
There's no relief for the bleeding heart
Because they'll be losing bodies tonight
...
And Morgan says maybe love won't let you down
All of your failures are training grounds
And just as your back's turned you'll be surprised, she says
As your solitude subsides
Og med det lar jeg Rilo Kiley tale for seg selv. Hør!
