Chet spiller her

Chet spiller ofte her, på rommet mitt. Det er mange år siden han spilte her for første gang, men det var i fjor sommer han virkelig fikk innpass og ble en del av the golden oldies som jeg lytter til med jevne mellomrom.

Chet spiller ikke her er en forestilling av Lars Saabye Christensen, etter en idé av Thorbjørn Harr. Harr spiller hovedrollen Daniel, som har Chet Baker som sitt store forbilde. Selv spiller han saxofon og vi møter han første gang når han ser tilbake på livet sitt, og lurer på om han fant den riktige tonen som har brukt hele livet på å finne. Jeg så stykket på Torshovteatret, som jeg synes er en spennende scene. Jeg har alltid ekstra høye forventninger før jeg skal se noe der; Forventninger Chet spiller ikke her innfrir, og vel så det.

Jeg finner lite jeg ikke liker, det eneste unntaket er et noe pompøst språk i manus, som i mine øyne kunne hatt godt av noen strykninger, om ikke for min glede, så for å gjøre det lettere for Harr, som snublet litt i ordene i starten av forestillingen. Jeg synes tematikken er spennende: Hva er genialt? Hva er middelmådig? Hvor mye må man ofre for å lykkes? Er det verdt det?

Måten historien fortelles treffer meg; både fordi den omfavner tematikken på en fin måte og fordi den forteller historien på en interessant måte. Regien er tight og Harr gjør en stråelende rolle som Daniel. Ikke bare kan han spille skuespill, han overbeviser også på saxofon og som sanger. Med seg har han et habilt band. Og Chet, som ofte spiller hjemme hos meg. Og det at jeg kjenner sangene bidrar nok også til den gode opplevelsen.

Det er god scenografi, som både ser bra ut og "gjør jobben": med en scene og tre stoler satt rotete foran den føler jeg at jeg er på en jazzklubb med Daniel og jazztrioen.

Kanskje føler jeg også at jeg er på scenen? Jeg minnes om da jeg leste noen av tekstene mine på en opplesning i fjor vår, nervøs og redd før det var min tur, jeg husker ingenting av det å stå på scenen, men da jeg kom ned igjen ytret jeg følgende: Det er dette jeg lever for. Det varer bare noen sekunder, noen minutter, det er snakk om noen øyeblikk i et helt liv. Er det verdt det?