For the Love Of

Mooching through Melbourne

2011-12-17T10:06:00.032+01:00

When I got the chance to leave Oslo in November and December, I took it. Not because I haven't had a good time there this fall, I have. But it's hard for me to find the balance; to uphold my everyday life, and spend sufficient time in my imaginary world, the fictional universe that is my novel. I booked a ticket to Australia. I traveled this far because of my friend D, who has opened her home to me here on the Gold Coast. D shares her bathroom with me, despite the fact that she thinks flossing is impossible without spreading today's menu all over. She also shares her bed, her bike, her kitchen, not to mention her mangoes - which goes to show how hospitabel she is, because the mangoes here are so good you really don't want to share them with anyone. If she was right about the flossing I would consider devouring the mangoes a second time.

After trying many variations I've found that writing for a month at a time works for me. So when I arrived in Australian springtime, with almost seven weeks to go before I had to head back to the Norwegian winter, I decided to spend my time well; load on with new experiences, new thoughts, and new faces. I was hoping to see lots of "crazy places off the highway", but my writing itinerary, nor my wallet, nor my lacking drivers licence agreed, so I ended up following the tourist trail, and so it was: Melbourne - Sydney - Byron Bay. During my stay on the Gold Coast I´ve also had time to visit Brisbane for a couple of days. More about that later, this is about mooching through Melbourne.

Upon arrival I knew very little about the city. Though I know how much more I get out of a trip when I've done research I hadn't found the time before I left Oslo. Luckily, I was able to sneak in through the backdoor, but had it not been for T, who sent me plentiful tips on where to go, who were correct that my taste is much like his, and directed me to St.Kilda, Abbotsford and Fitzroy, the Immigration Museum and the National Gallery of Ian Potter Centre, and a long list of other places; had it not been for LaMaga, who opened her home for me, a crazy, turquoise house filled with openminded people (and an openminded dog), took me to a CS-picnic in Darling Gardens where I met other friendly Melburnians (and wannabe-Melburnians) who showed us where to eat proper vegan food in Fitzroy and took us to the wonderful Village Festival in Edinburgh Gardens; had it not been for B, who came with me to an exhibition and shared his views on the many Aboriginal paintings, played backgammon with me on the sunny riverbank, and showed me the inside of a casino (a venue I would have never thought up to visit on my own!); had it not been for these people, it would have been a lot harder for me to enjoy all the wonderful bits Melbourne has to offer. Without them I would not have felt so at home that I am tempted to say I lived there for five days. In fact, Melbourne was so homely and I was so well taken care of, I felt like I only started traveling when I got on the night train to Sydney.

I found Melbourne to be an extremely liveable city; cultured and friendly, bikeable, fun, passionate, dedicated, relaxed, and creative. Had it not been located so far away from Oslo I could have seen myself living there for a while. It also has some excellent food options for a vegan like myself. Traveling I´ve never thought it easy to find great places for food just like that, but even finding a place just to have a bite can be hard when you're vegan, and therefore ample research is needed. Which won't help much if nobody writes about the good food they eat, so I thought I'd share. For anyone who desperately is typing vegan food Melbourne good? into their phones tiny search field like I´ve done a number of times, hunger driven and a bit crazed, this is for you. I was happy to find that many restaurants in Melbourne are vegan friendly. However, only a selected few achieved the sought after recommendation of Le Palais de Hanna.

Young Green Food

421 Brunswick Street, Fitzroy

Though you've had all the ingredients before, you might not have tried these combinations. My salad was creatively mixed, and, though when I flicked through photos from YGF online I see that I might be wrong about that, I remember it being served in a beautiful wooden bowl. I was very hungry by the time we got there... Some might deem my judgement clouded by extreme hunger hallusinasions, but my fellow diners agreed that the food here really is something, and with friendly staff and good atmosphere, this place is many times better than it looks at first glance. (Make sure you don't pass it, as the restaurant storefront doesn't really scream for attention.)

VegieBar

380 Brunzwick Street, Fitzroy
Though you've probably had all the ingredients before, you might not have been able to make them taste this tasty. At VegieBar they're also served by someone who knows how to make food look like a work of art. The place is very stylish and the atmosphere nice, relaxed even during the hectic lunch hours, the staff are friendly, and the prices decent. It's also one of the biggest vegetarian restaurants in Melbourne so there's (I would guess) always free tables.

Anything as Lentils

(multiple locations, I went to St.Kilda & Abbotsford)
You had me at "fundalentalist"! The sticker I saw in the hallway of Anything as Lentils in Abbotsford made me grin. The smile stayed plastered though the line was long. And when a line leads to a buffet as extensive as theirs, and it is by donation only, one should wear a smile - the staff hand them out for free anyway! I'm sure the many smiling guests would agree that the food tastes great. And don't forget to try the chai soy-latte!
(While you're in the vicinity check out Yara Bend Park in Abbotsford. It's a beautiful park, so go for a walk there if you have time.)

Even more than the city gave me a feeling of homeliness, it felt familiar; like I'd already walked those streets, in San Francisco, Berlin, maybe even Bergen (the weather sure is similar). As SF's cuter, younger sister (less drugged down mental patients regarded as a definitive plus), a city I spent a month in just half a year back, it would be a surprise if Melbourne managed to surprise me greatly, especially when I was just staying for five days. Apart from the amazing vegan food, I didn't come across anything that I haven't seen the likes of before - though the people I met in Melbourne were both new, and extraordinary; amazing people who would make any city better. As earlier noted, without them I would not have found many of the specific places and areas I ended up going to.

They also helped shape the way I saw the city, as they walked the streets with me and my curiosity; passing small houses and large parks, the city business district and the river, as I felt the colours and lost myself in thought for a second, looked at the bikes and the people, absorbed the atmosphere, and asked a bunch of questions - which they answered to the best of their knowledge. I was impressed by, and attracted to, how proud its inhabitants seemed to be of Melbourne. Along with everything that is hard to put a finger on right away, all of the above may ensure that Melbourne will puzzle me for a long time; like a book that does not give the answers one might seek and hope to come across easily, but instead helps us look at the patterns and details in the seemingly abstract, and feel our way to sewn or split seams, paints pictures with words, tickle our curiosity, and hence create a foundation for further thinking that allow us to discover the complexity in that which we think we've already seen.

Feist - Metal

2011-09-29T12:14:00.001+02:00

Since I heard the first single of Feist's upcoming album, How come you never go there, I've been eagerly awaiting the rest of the album, titled Metals. It isn't coming out until next week, but in exchange for your email you can already listen to the album online.

Story

2011-09-28T23:26:00.015+02:00

I see storytelling in everything.

The most common place to look for stories is where they are approached in artistic ways, presented in many different forms; books, movies, music, dance, illustrations, spoken word. But we also find stories in lectures and written curriculum, we find them even in the way we present statistics. And then there are the stories we tell ourselves; the narratives we draw up about our own lives.

Recently I've chosen to start eating vegan. Apart from changing my eating habits, it might also affect the way I tell myself. Do I consider it a strictly personal choice? A political statement? A fashion statement? Do I tell myself that I am better than the people who choose differently, or do I think eating habits doesn't make people better or worse? Do I tell myself that I will help change the world because of it? Or do I question whether my actions have any affect at all? Do I get angry with myself for not having made the change earlier on, or do I tell myself I should be proud for making the choice at all? Or a little bit of all of the above?

When your husband forgets to do the dishes, does it mean that he doesn't love you? Enough, or the right way? Does it mean that he doesn't respect you? Or that he's just lazy? And if you're okay with his laziness, or his lack of respect, what does that say about you?

Did I miss the buss because the line at the ticket office was longer than I expected? Or because the universe is involved, creating obstacles that make it hard for me to be on time? (Someone called the second I was gonna leave, my wallet was still at the office when I left, my jacket was not where it's supposed to be.) Or simply because I didn't plan my time the way I should have? And if that is the case, is it because I am a lazy asshole who doesn't care if I am late to meet my friends? Or because that's just the way life is sometimes - things take time, and unforeseen events occur.

The answers to these questions don't change the facts; I eat the way I do, the dishes have not been done, and as I go back for my wallet I see the bus driving away. But the different answers we give will create stories that affect the way we perceive ourselves; they say something important about us, and might also dictate the way we see the world, and the people around us. But no matter who they tell, or what they tell, or how they are told, they're stories. Some stories are well told, others are not, some open our eyes to a side of things that we haven't thought of, others are deliberately told in a way that convey only half the truth.

We are bombarded by stories every day. Though we live in the information age many who should consider storytelling at least a part of their payed job do not bother learning the craft. But no matter what we're supposed to do while on the clock I think we all should consider ourselves storytellers on the home front.

It is quite rare to come across someone who seems to take the craft of storytelling seriously. So when I do, it makes me extremely happy. And I try to learn from them. The best storytellers both have something to say, and says it in an interesting way. But there are a million ways to tell a story. And in my view, there are a million interesting things to tell. Doubtless, there is a matter of personal taste to what stories we like; if we find the theme interesting, or if we appreciate the way the story is told, but that doesn't necessarily have anything to do with the craft.

Depending on how we think of the word 'best', the best story ever told can be anything from the personal details we only tell ourselves, to the stories that touch countless hearts, and end up traveling the world between book covers, on stage, on screen, on canvas, or through head phones. I believe that when a storyteller is curious about 'something', provided she follows her curiosity all the way; no matter how sad or uncomfortable, or even seemingly mundane that 'something' appears at first (or second) glance, she'll will find something that is worth telling. And told the right way, personal stories can have universal resonance and appeal.

The Moth - true stories told live, are filmed and recorded in front of a live audience, so the occasional laughter and sighs you hear are real. But I download them as podcasts, and what I like about The Moth is the simpleness - a story told without any help but the storyteller's words and voice. There is nothing to hide behind; there is nothing that will enhance your story, except the way you tell it. A craft one can learn, but some seem to be born with a talent. I am not one of them, and so I am fascinated by those who are.

Every now and then you'll hear mind blowing stories at The Moth, but seldom any that alter the fundamental way you perceive the world, or leave you pondering who you are, throwing you into an existential crises. (Luckily.) What you get is a lot of good stories, about (more or less ordinary) everyday life. Listing my favourites I could list most of them, as they're generally really, really good. Only a scarce number are not good at all, and the rest is really good, or at least good. Here's one link though, to get you started; Salman Rushdie talking about what he did to finish a novel, when he had writer's block.

Another place I go to for a steady flow of well told stories is This American Life (TAL). Each week they choose a theme, and during the hour long podcast they bring us stories on that theme. The show makes for excellent company while I'm in the kitchen cooking, or when traveling. TAL's hilarious take on being broken up has made me laugh through my tears more than once, and left me with a newfound love for Phil Collins. The episode about life after death is a curious search into a complex and abstract theme. But the stories make it more tangible, and the episode made me ponder about life before death. I had long been wondering about what money is? when TAL asked the question. The answer? Here you'll find out more about the invention of money.

The Moth and TAL both master the craft of storytelling. But most of the stories they tell are begging to be told. That does not lessen the craft of their work, this is simply a transition; there are also interesting stories that are not as easily told. Facts about the universe, statistics, research about humanity and ideological thinking, abstract subjects or ideas, that would rather beg you to study them thoroughly. Some of them would even be like: I could create the basis for an interesting PhD. And still, some people tell us these stories with such ease I cannot but applaud them.

On TED.com you find interesting talks about a wide range of topics. Though maybe not PhD material, this is one of my favourite talks, and in my view a good example of a great storyteller; Benjamin Zander about music and passion. (linked to youtube instead of TED, because the video for some reason is better there.) I don't mind classical music, but I don't listen a lot to it, and I know even less about it. Zander knows his audience might be much like me, and tells his story directed at us. He draws me in with laughter, and fills my head with new thoughts that stay with me for much longer than the 20 minute talk.

The latest contribution to the bookmarks folder on my computer labeled 'great and inspirational storytelling' is RSAnimate. They tell complex ideas in such a simple way I was inspired to write this post. The first video I saw of theirs was this one:

It blew my mind. Possibly (a little bit) because I'd, only a month earlier, had a similar idea of animating essayistic thoughts, but never seen it done this way. And it worked the way I imagined and hoped for, making it possible to talk about very complex ideas, without loosing peoples attention.

There is a lot more of great animated videos where that came from. Though he is not animated, at least not in that way, I'll let Timothy Wilson end this post. Here he is talking about how we can transform our lives by redirecting the stories we tell ourselves:

A Heartbreaking Work of Staggering Genius

2011-08-30T23:59:00.013+02:00

Despite the fact that I have stated many times a book longer than two hundred pages suffer from sufficient editing, I love Dave Egger's A heartbreaking work of Staggering Genius, and its 416 pages. In fact, I wouldn't mind it being longer. Luckily, this time (my first time reading the book in its original language) I was the happy owner of a second edition that has a postscript; Mistakes We Knew We Were Making is a must-read too. (At least for those among us who enjoyed the first fifty pages of the book.)

The more I write, the more I know about how hard it is to piece something together which is well-crafted and interesting. AHWOSG is both, and plenty more. The memoir starts when Dave Eggers is 21; both his parents die of cancer, within months of each other, and Dave gets custody of his younger brother Toph, who's 8. They quickly move from Chicago to San Francisco, where we follow their struggles; finding a place to live, schools, jobs, not to mention structure and meaning.

The book is full of thoughts and questions important to me, and I would guess for many in my (or any) generation, about how difficult it can be when one feels conflicted; about being original and authentic, about feeling like we have experienced something no one else can understand, but still crave the security of being part of a group, one of many, or at least find someone who understands.

The way he writes about death (in all its aspects), his relationship with the opposite sex, his role as a young "parent", the way he sees his role in the world; written with insight, honesty, mixed with both criticism, and self-criticism, it puts me on the spot as well. The way he describes sorrow and fear; how it becomes a part of his life, and then his everyday, help to make my own reactions transparent. Somehow his story, in many ways very different from my own, make me feel like we are not alone in dealing with the things we find hardest. On top of all this it is one of the funniest books I know.

(I have serious trouble choosing favourites, but) AHWOSG is my favourite book. I was pretty sure about this the first time I read it, and it turns out that the second read is even better. Though my interest in the book can be explained by the literary qualities (for someone who writes it is definitively an interesting read), on a more personal note I just feel like the book has a lot of heart. I think it shines through every part of the story, making it unforgettable, and though the title is not chosen without (what I see as) a touch of Eggers' warm sense of humor, the book lives up to its title.

Both Ways Open Jaws

2011-08-18T12:35:00.007+02:00

I instantly loved the video of Too Insistent. Not only do I find Olivia Merilahti one of the most beautiful women alive, I am also drawn to the aesthetics of the video. That the song is good too, of course helps.

When I first heard The Dø's newest album, Both Ways Open Jaws, it was not as instant a hit with me as their first (though back then that was only true for the first half of the album). I was pretty sure it wouldn't turn out to be the great listen A Mouthful was, and still is. But after listening to it only once, before I went hiking a couple of weeks back, it seemed I was already somewhat hooked. When we got to Jotunheimen we were met with this piece of information: it has rained here since July 3rd. Less than an hour into the hike the refrain of Slippery Slope had already become the fitting soundtrack of the trip. The lyric is not very complex, but easy to remember, and in a song to meditate on while walking that is exactly what you need.

Slippery slippery slippery slippery slope
And so on and so forth.

The song, and its video, remind me of seeing them in concert. Unlike the first video, I am not very attracted to this one, it seems too directed, too imitated, but I know how amazing the Dø can be live. In October of 2008 I saw them at Blå in Oslo, after A Mouthful was released; a gigantic drum set dominated the stage, and they danced around it like it was a bonfire. A bonfire of beautiful noice. They made us dance, made us scream for more, and then they sat down, asked us to come closer, and sang gentle harmonies. Both Ways Open Jaws has the same range of noisy fun, clever lyrics, catchy melodies and gentle harmonies.

Come closer to the bonfire and set yourself down.

And get up for some bohemian dances!

And if you ever get the chance to see The Dø live, take it!

New kind of life

2011-08-12T01:44:00.025+02:00

A crime author once said that he never wrote about actual events, because real life often is so extreme that when reading about it in a book no one would believe it possible. The terrible events in Oslo and at Utøya nearly three weeks ago became a reminder that unbelievable things happen, unthinkable deeds are being carried out. But even when it comes to life's positive parts I find it true - though I've always thought myself quite imaginative (and writing a novel there's no doubting I believe in the power of day dreaming/fiction), during the last months I've done things I thought I'd never do. I find that both an important lesson, and the greatest thing about life, that there is always more; more options, leading to more adventures, and more amazing experiences. With every broken heart, Rilo Kiley sings; we should become more adventures, and I try to live by that.

Some of these things I've not done before because I was too afraid, some just because. I'd never imagined myself getting a tattoo (just because). But I've always needed reminders, even for the most important things, as I think it is easy to lose perspective and let the wrong things stay in focus; for years I've put up post-its on my walls, notes on my hands, reminders on my phone, telling me to dance, breath, live, dream, so I guess it was just a matter of time. (For me, the tattoo symbolizes many things, one is that it resembles a boat (if you're pretty far away from my arm, squinting your eyes and add some goodwill, that is). I am that boat, metaphorically speaking.)

But there's also the being too afraid - past decisions that I now understand were primarily fear driven. I have read two important, life changing books this year, How to be an existentialist: or how to get real, get a grip and stop making excuses is one of them. It made me realize something important: That I don't believe fear is something we can ever get rid of completely - it is a part of being human. I now see all my fears as a response to either of the aspects that our human condition implies. For sure, they can be scary, but they can also be... not scary. And besides, we can't do much about them, so we might as well take them into account. To list some; a basic fear of death, a lack of control in many of life's circumstances, the fact that we can always choose the way we respond to them (scary, but also empowering, if you ask me), then the scary thought that no one has ment any of this, meaning anything can happen, and we might not be able to ever make sense of it all. Not to mention my own role - seemingly as important and unimportant as yours; though I know I have been important to many people, if I die tomorrow, I know they have a choice to move on, and be happy, in the future. (And I hope they will choose that.) When I fear something now, I trace it back to these basic conditions, and then I think 'ah, well, you're just afraid of how unimportant you are?' or 'oh, you're just afraid of dying?'. Makes sense, and it's a legitimate fear. But what you gonna do about it?

I believe we have to choose a meaning of our own, and I want to be content. Which is not a wish with a static need; sometimes I want to go traveling, sometimes I want to see my family back home, and so I need to check in with myself quite often to know that I am sailing in the right direction. Sometimes my long-term and short-term wishes are conflicted, but as long as I question why I choose what I choose, I am pretty sure I am heading where I want to, or at least in that general direction. To find my way, there are some things I make sure I steer away from; I know that I will not be content if I let my fear of being unimportant steer even a little of my pursuit of happiness, towards the dangerous underwater rocks, by the name of trying to be "important". Or if I let my fear of death stop me from traveling; we all know flying is less dangerous than driving a car, but airplanes tend to remind me of how frail life is, and my fear can feel significant, important, even foretelling.

However, once I started thinking differently about life, and its basic conditions, I found it impossible not to admit these strong emotions simply as fear, and how I have let them stop me in the past. I don't think I am more afraid than the next person, but I am very aware of my fears now, and for me admitting them was the first step towards not having them stop me anymore, from leading the life I've dreamed of. I believe I have always been free, and looking back I regret some of the things I have freely chosen for myself. Now that I am aware, both of my free choice and my fear, I can no longer choose to let fear be my captain (or is map reader a better metaphor? I'm sure you're getting the gist of it anyway, but if you're not, don't be afraid to ask!). I now choose where I want to go, and what I want to do, blowing a positive wind into my own sails; though they're still there, and probably always will be, the waves of fear cannot as easily get me out of balance.

Fighting my fears by doing what scares me the most (yeah, it is the only way) has made this an amazing summer. There's the small things; like wearing shorts, though pale as ghost, the summer bringing a gradual change, going from ghost to boiled lobster to tan like a... well, still quite pale, but happy wearing shorts. Eating and drinking whatever new I come across, despite, and because, there is no guaranty it will taste good or familiar. And swimming whenever I get the chance, though afraid of sharks (and other, unknown sea creatures). Sharks in Croatia? And what about Norway? Lakes? Come on, that's not very logic! But logic is not what fear is about, and fighting fears is hence not a logical, analytical exercise, it's a hands-on, practical battle, and sometimes you need to throw yourself in the water without knowing its temperature, depth or content.

And then there's the bigger decisions; like spending a month alone in Berlin, and traveling alone for the days in between meeting up with friends, here and there. These are things I thought I'd never do, but secretly dreamed about for a long time. I've always known I'm content in my own company, but I used to fear how scared I could become when it gets dark, and I am alone in a place far from home. Home... I've never really felt at home anywhere, it has always been about being close to certain people. Upon leaving London in March, after thinking of it (and the people) as my home for seven months, looking for another home seemed urgent. And for the first time discussion arouse whether it is better to make people or cities our home, or if it's even possible; and what about hobbies? Jobs? Could that be an option? Since then I've come to the conclusion that if I want to be really content, and exercise my freedom in a healthy way, I can't keep looking for an external home, I need to find peace of mind; a quiet place within, and the balance to ensure that the boat that is me will be safe no matter what storms I encounter, no matter if I am at open sea, traveling alone, or traveling with fellow boat friends close to the shore line. Though my days of looking for a home mainly in others are over, I feel lucky knowing I have safe havens all over the world; wherever I have friends or family, there I find places I can be myself, and in that sense feel at home.

The month before I went to Berlin, I was in Oslo, and one sunny afternoon I sat reading at the dock, when a friend came biking by. He's one of these people that you only run into; it seems to be the easiest way to get a hold of people like that, but when you do it's great to see him, and since last he's quit school, is writing a novel, and now lives on a boat. After a couple of hours of good conversation you have to leave because you're late (again), when he grabs your arm and says; I have a book for you. I got it back just a couple of weeks ago, from someone who borrowed it years ago, and I thought "I have to find someone who needs to read this". And then I thought, "no, someone who needs to read this will find us". And that's you.
That's how I got my hands on Become what you are. A collection of writings about Eastern philosophy, for Westerns. On the back it reads: "Life exists only at this very moment, and in this moment it is infinite and eternal. For the present moment is infinitely small; before we can measure it, it has gone, and yet it exists forever. . . . You may believe yourself out of harmony with life and its eternal Now; but you cannot be, for you are life and exist Now." The metaphysical aspects, often conveyed far from our everyday language, made it a challenging read. But I still warmly recommend it, as it is packed with things you'll probably intuitively recognize, after reading some pages. Some sentences twice, but still. I don't know about you, but I've often felt out of harmony, both with life and its eternal Now, and I needed a reminder that I am not.

Looking for peace of mind, that essential inner balance, spending a month alone in Berlin; getting a routine of daily yoga, getting up early, writing and reading, was perfect. In fact, Berlin was many times better than I could have imagined it to be. There were even days I felt in touch with both life and its eternal Now, at the same time! I know what you're thinking; I manage to do yoga daily because I am so zen all the time! No, that's obviously not the case... I mainly do it because I've forced a habit (for me, that seems to be the best way to get into any good habit) on my body, so that when I am lazy and don't do my routine, I feel it - after two days without, my body will tell me that it is not happy. Yoga provides a balance that feels essential, but I don't go into meditation mode and stay there. It's not like I am listening to Pan Flute Music the rest of the day. Instead, the balance keep me content with being all of this human that I am. Quite often, luckily, it involves listening to chaotic, energetic, impulsive, creative music.

A week before leaving the German capital I discovered tUnE-yArDs album w h o k i l l. Leaving Berlin ment less time to listen to music, but some songs of hers have been the soundtrack of my travels none the less, her beats in the back of my head, her lyrics on the tip of my tongue. The first two songs of the album that got stuck in my head were My Country - I was still in Berlin when I was biking, humming, drumming the beat on the steering wheel, singing and re-singing the only part of the song I remembered;
The worst thing about living a lie
is just wondering when they'll find out

and You Yes You - again biking, humming, drumming, singing;
If home is where the heart is baby
Then my home is inside you
I don’t need a linen room of diamonds
Yeah a chicken shed will do

Throw your money on the ground and leave it there
You, yes, you

tUnE-yArDs is now officially on the list of bands I want to see live.

Though days of solitude and writing dominated my time in Berlin, I met some great people already before I started the "real" traveling. And I've realized (the now obvious) that for me one of the great things about traveling is meeting people. Spending six extra hours on a delayed train from Prague to Budapest is not that terrible when sharing train compartment with three entertaining and friendly Brits. Getting your towel stolen in a bath in Budapest, mine the oldest and most worn out of the three towels on the bench, is okay when both your friends lend you 1/3 of their. A strange man wanting to show you his penis when you are trying to have a leisurely walk down from the Gellert height, you're default response being Come on, dude (in an angry voice), leave you and your friends with a good laugh, rather than a bad experience. It would have been hard to laugh about that alone, I think.

Accompanying me from Budapest to Zagreb, Ljubljana, all the way down to the Croatian island Korcula, Dubrovnik, into Montenegro, and back to Dubrovnik where I flew home from three weeks ago, was the song that has turned out to be the "hit" of the trip; tUnE-yArDs' Killa. In fact, I was about to publish this post the afternoon of the terror attack on my home city Oslo, and the title then was New kind of killa, referring to the song, but as you can see I have changed the title. The post has also grown from being a for the love of music and traveling-post, quickly aging, and hopefully maturing, into a for the love of life-post. Regardless, I see the new title more fitting, because I believe it is not the fight, but a different (and hopefully better) way of life that is the goal. I see me fighting my everyday fears as the small scale of what Norway is doing now - choosing a meaning when everything feels meaningless, fighting our fears when anger and anxiety threaten to get the best of us. I've chosen to fight myself first - my fears, my prejudices, my thought patterns and my bad behavior; because I want to be at peace both with myself, and with others. To me it is a proud fight to not let our fears get the air supply they need to spread the worst of themselves.

This summer tUnE-yArD's songs succeeded in putting into rhyme and rhythm some of my scattered thoughts, that needed a beat for me to hum them out loud, in order for me to realize them myself. Her music has come to represent an empowering journey, and a strong feeling of freedom and joy.

Can't you give me something that will keep
I think about the world is right
and even if you can't deny
Then something that will suit me

Although I don't think we will find any coherent meaning in what happened on July 22th, I think we can find meaning in life again. Hopefully, even a better way of life. For me, the strange, but gripping music of tUnE-yArDs, sometimes chaotic and wildly schizophrenic, sometimes accurate and revealing, has been oddly cathartic this summer. Perhaps her voice and lyrics can be the same for others. If her lyrics don't speak to you like they have to me, let the rhythms invite you into her playful universe!

Biking through Berlin

2011-06-29T18:17:00.001+02:00

The other night, when my roommate held a concert in his room, I stayed up until 2 am. And after writing until 5 am yesterday, finishing the part of the book I have been working on during my month here in Berlin, I allowed myself to sleep until 10 am today.

But apart from that I've been the strictest I've ever been with myself, getting up at 8 am, doing yoga and writing a couple of hours before 12, to be able to get lots out of the city, on top of doing what I came here for. With this daily schedule I've had the time and space needed to write, but also lots of energy for the city itself. And Berlin has given me plenty back for my time spent. The best part is it even helps my writing, both to get up early and to get out of the house around noon, see new things and meet new people, and so I can write it off as research time.

Of course I've seen the major sights of the city, but as they are well covered by others who also feel the need to write about, and share, what they've seen, I won't.
Instead, here are a few of my favourite things:

THE BIKE
I am going to state that, if you haven't seen Berlin from a bike, you have not seen Berlin. (If you're doubting this to be true, you haven't tried it. Or maybe you did it wrong! There must have been something wrong with your bike. No, let's not blame the bike; if you're doubting my statement, you don't like biking enough!) A week into my stay I got to borrow a bike from some Norwegians that were out of town, and the first full day with my Norwegian beauty (of the brand DBS: The Best Bike, in Norwegian), I thought Why not move here? Which I am not planning to do, at least not right away, but I think it is a great thought to have when visiting a city. I already started feeling nostalgic about leaving about a week ago, already feeling like this city has become a home to me. When I leave here tomorrow morning, I am traveling on only with fond memories of my stay here. And the more I get to know the city, the more I am sure that it has yet more to offer; it's a city I am sure I will, if not live in, definitively visit again.

THE AREA
I've spent a lot of time on my desk, overlooking a traffic junction, watching with glee when the rain has started pouring (again), and people have been running for cover. Or the thousands of people who run for the tram every day, their kids hardly capable of keeping up, arms and legs everywhere. And though I feel slightly nostalgic even about the traffic junction, it's the small streets of Prenzlauer Berg I've fallen in love with. Biking home from whereever, the side streets of PB always seem quieter, cuter, more friendly. Which might mainly be because PB is the area I've spent most of my time, the fact that I've biked all the little streets, and now know them by heart. The streets around Scönhauser Allee U-bahn station and Geshsemanekirche is packed with cafés and little shops, the same goes for the area around Jüdischer Friedhof, which is closer to Senefelderplatz U-bahn station. At Cuffaro in Kollwitzstrasse you find €2 pizza slices. Saint Georges in Wörther Strasse offer books in English, some new, decent prices, some used and very cheap; however good conversations about the books are free of charge.

MY FAVOURITE CAFÉ
For the first time traveling to stay alone for a month, finding a café to fill my need for "a safe haven" seemed somewhat urgent. The few times I've ended up having a regular café, the owners or workers somehow become parental figures for me; not the type that sit down and talk about intimate things, but they provide me with a feeling of safety, they make sure I eat and that I have a cappuccino a day. And they do what it takes to make sure I feel welcome, that I feel at home; upon arriving anywhere new I intuitively look for that. Not knowing anyone here when I first arrived, having somewhere to "come home to" every afternoon has been of the utmost importance. The solitude of being alone in a strange city works very well for my writing, but I am indeed a social being, and knowing that at least the parrots in the cage between the café and the bathroom door will try to make conversation, is nice.

Parrots? Yes, Slörm has parrots. I stumbled upon Slörm on my first day, when it became my shelter from a rain storm of biblical proportions, and I've been there most afternoons reading since. The atmosphere is relaxed, the chairs comfy, the coffee good, the sandwiches yummy, the juices magnificent, and the people friendly and welcoming. They have a great selection of both sandwiches and juices; my favourites being Mozzarella sandwich, and Mos Def juice, one of the ingredients being beetroot. You find them on Danzige Strasse 53.

THE REST
Alte Nationalgaleri is worth a peek, though the audio guide is only so and so (but free). However, if you have time only for one museum during your stay, I would recommend Pergamonmuseum. If you know nothing before you get there, do not fear: start off with the free audio guide's 'high lights tour' to get an overview of the museum (takes about half an hour), and then dash around exploring on your own. The Berlin Wall Monument at Bernauer Strasse is worth seeing, but to me the East Side Gallery was a grander experience. Walking alongside it I was extremely moved. Maybe because it is a reminder of how much what has been still is; the many aspects of Berlins history still a part of Berlins everyday, but also a part of the world; the art on the Wall reflecting difficult political and social situations, not only in Berlin, but its alike all over the world.

"My God, help me to survive this deadly love."

Though outside the city, I will also recommend a trip to Sachsenhausen, the concentration camp is located less than an hour away. (You can get there with the U-bahn, only € 3 one way.) My grandfather was there for three years during the war, and I am glad I took time to spend nearly a day there. I am also glad I had company, because there was a strong need to debrief after. Even with a personal link to the tragedy it feels impossible to actually understand, but it feels important not to forget, and not to become oblivious to what happened during the war. Biking down to the Jewish Memorial, close to Brandenburger Tor and Tiergarten, seemed like the only way to contemplate what I cannot fathom actually was done by human hands. Walking between the large stone structures, the larger they got, I could not help but feel extremely small and alone. The sun, and the sounds of the city further and further away, Berlin being all this; the friendly side streets welcoming you to stay, filled with people, kids running, someone playing the piano on the second floor with the window open; and the history, the sadness, the balance between contemplative thoughtfulness and the guilt that still seems to be a part of a population, even those who wasn't even born when blood was shed.

Blinking Lights and Other Revelations; like Things the Grandchildren Should Know

2011-06-26T20:28:00.009+02:00

During the last weeks of writing, Eels have accompanied me many hours. He is a new acquaintance; one of the many artists I've probably heard of when I was younger, but never bothered listening to because too many others already had. I am the first to admit that being anti-everything when I was young (let's pretend it's something I've grown out of) made me lose out.

However, when I finally did make friends with Eels surprisingly it was first through literature, and not music.

Eels, or Mr. E, is also known as Mark Oliver Everett, and his life has been a turbulent one. To sum it up (you'll have to read the book for the gory details); death, schizophrenia, suicide, cancer, depression and plane crashes.
But it's not all bad! On the cover of his autobiography, Things The Grandchildren Should Know, it reads; "ROCK MUSIC! DEATH! CRAZY PEOPLE! LOVE!" And it's true, it's all there. Though the language is not the most eloquent, precise, nor playful I've had the pleasure of reading, the book is nothing less than a pageturner, and I have no problem strongly recommending it. What it lacks in language, the story, and also the structure, makes up for in abundance.

Mr. E's life story, and his take on life, is truly inspiring, and after finishing the book I was left with a strong curiosity about the music behind the man behind the book. As my first listen into Eels musical universe I chose the double album Blinking Lights and Other Revelations. His dark but humorous approach is as present in his lyrics as in the book, and listening to the music after reading about the making of it, it is obvious that the playfulness of the process is ubiquitous. Like it is with most things; the more I know about Mr. E 'the person' (open, curious, passionate, but also completely human with all his faults), the more I like Eels 'the music'.

Having both read the book and accompanied myself with his voice for many hours, Eels quickly came to feel like an old friend. When I hear the first notes of Blinking Lights (For Me) I cannot but tap my feet, and soon enough I am humming along to Railroad Man. Checkout Blues is as dark as the title reflects, still it's easy to sing along;

everyone is scared of me and I'm scared of me to
never know just what I'm gonna do

Dust of Ages makes me think of both eternity and the uncomfortable atmosphere in the house where only the son and the father who never talks are home (true story). I'm Going To Stop Pretending That I Didn't Break Your Heart is packed with self-knowledge discovered "too late", but still seems to bring a cleansing feeling;

you see i never thought enough of myself to realize
that losing me could mean something like the tears in your eyes

Ugly Love is to hoping that this (his) kind of love can be enough. And Hey Man (Now You're Really Living), and the song titled the same as the book; Things The Grandchildren Should Know, wraps it up nicely: By now, not only do I feel hopeful for Mr. E, I feel hopeful for myself and everyone else too.

Knowing Mr. E's life story makes the already so eloquent, precise, and playful lyrics (if not the best author, he sure got the song writing down) even better. Knowing where the darker lyrics come from help to make them more moving, the catharsis more complete. And when Mr. E is hopeful, after all he has lived through, why shouldn't we all be?

So in the end I'd like to say
That I'm a very thankful man
I tried to make the most of my situations
And enjoy what I had
I knew true love and I knew passion
And the difference between the two
And I had some regrets
But if I had to do it all again
Well, it's something I'd like to do
- Things The Grandchildren Should Know

Andrew Bird

2011-06-20T23:10:00.007+02:00

I think passion is very cool. In fact, it is on my top 1 list of things I like (though sharing first place with honesty). And Andrew Bird seems to be an extremely passionate guy who follows his desire to play music, and goes lenghts to be able to play what he wants. A part of passion, I think, is to understand what is needed to be able to do what you are passionate about (hey! That sounds like honesty!). Real passion overcomes most obstacles, like being one man and wanting to be a whole orchestra. And that's where you find Andrew Bird. No, this is where you find Andrew Bird: He's the one-man band that sounds better than most orchestras.

(btw: TED is made by and for people who are passionate about lots of different stuff. Check out their other videos as well!)

The last couple of months mr. Bird has been my go-to music whenever I don't know what to listen to, and when I am writing (which I usually do many hours a day) I need "background music". Andrew Bird is good for that too, but background doesn't do him justice. He is best enjoyed while I'm not working on something that requires my full attention. His lyrics are poetic adventures that make me contemplate abstract things. Goethe says: the highest to which man can attain is wonder; and if the prime phenomenon makes him wonder, let him be content; nothing higher can it give him, and nothing further should he seek for behind it; here is the limit. The songs of Andrew Bird creates a musical approach to a basic curiosity in me.

But they also make me laugh, and it the balance between the two that draws me to Andrew Bird's songs again and again. His melodies make me want to dance, cry and sing (or whistle) along. It's been years since I first started listening to him, but his music has so many layers that I never seem to get tired of it. To think that I didn't see him live when I had the chance in Oslo a couple of years ago (I was broke, but still); I think of that as the one concert that got away. He is said to be amazing live and I will not make the same mistake if I get another chance.

The observant reader will have noticed a sudden(?) change to English. Or maybe it seems natural, the title of the blog considered. The change comes mostly as a result of me spending more time abroad than in my home country Norway and I see myself traveling more in the coming year. So this is to brush up on my written English, as much as to write in a language more people understand. (If you want to correct my English, please email me: hannahvattum@gmail.com. Corrections are most welcome!) Though everyone understands the language of music it wouldn't be much use to write about music if I didn't think that me writing about it would make people more curious and open to listening whatever I'm posting. So I hope you feel open and curious, and now; listen!

Enjoy Andrew Bird!

Remember: There will be snacks!

Chet spiller her

2010-01-14T00:03:00.001+01:00

Chet spiller ofte her, på rommet mitt. Det er mange år siden han spilte her for første gang, men det var i fjor sommer han virkelig fikk innpass og ble en del av the golden oldies som jeg lytter til med jevne mellomrom.

Chet spiller ikke her er en forestilling av Lars Saabye Christensen, etter en idé av Thorbjørn Harr. Harr spiller hovedrollen Daniel, som har Chet Baker som sitt store forbilde. Selv spiller han saxofon og vi møter han første gang når han ser tilbake på livet sitt, og lurer på om han fant den riktige tonen som har brukt hele livet på å finne. Jeg så stykket på Torshovteatret, som jeg synes er en spennende scene. Jeg har alltid ekstra høye forventninger før jeg skal se noe der; Forventninger Chet spiller ikke her innfrir, og vel så det.

Jeg finner lite jeg ikke liker, det eneste unntaket er et noe pompøst språk i manus, som i mine øyne kunne hatt godt av noen strykninger, om ikke for min glede, så for å gjøre det lettere for Harr, som snublet litt i ordene i starten av forestillingen. Jeg synes tematikken er spennende: Hva er genialt? Hva er middelmådig? Hvor mye må man ofre for å lykkes? Er det verdt det?

Måten historien fortelles treffer meg; både fordi den omfavner tematikken på en fin måte og fordi den forteller historien på en interessant måte. Regien er tight og Harr gjør en stråelende rolle som Daniel. Ikke bare kan han spille skuespill, han overbeviser også på saxofon og som sanger. Med seg har han et habilt band. Og Chet, som ofte spiller hjemme hos meg. Og det at jeg kjenner sangene bidrar nok også til den gode opplevelsen.

Det er god scenografi, som både ser bra ut og "gjør jobben": med en scene og tre stoler satt rotete foran den føler jeg at jeg er på en jazzklubb med Daniel og jazztrioen.

Kanskje føler jeg også at jeg er på scenen? Jeg minnes om da jeg leste noen av tekstene mine på en opplesning i fjor vår, nervøs og redd før det var min tur, jeg husker ingenting av det å stå på scenen, men da jeg kom ned igjen ytret jeg følgende: Det er dette jeg lever for. Det varer bare noen sekunder, noen minutter, det er snakk om noen øyeblikk i et helt liv. Er det verdt det?

Bøker

2009-12-12T18:33:00.002+01:00

Hører jeg ikke lenger på musikk?
Går jeg ikke på teater?
Leser jeg ikke bøker?

Jo, jo, jo, det gjør jeg, men jeg har ikke vært veldig flink til å skrive ned hva jeg synes om det jeg hører, ser og leser. Men jeg har hørt, sett og lest en del denne høsten.

Her kommer en kort liste:
- Jesus Christ Superstar på Det Norske Teater:
Fantastisk scenografi, bra band, flotte skuespillerprestasjoner, fin koreografi og gode sangstemmer. Den svakeste på scenen var Hank, som jeg ikke har noe forhold til, men det var sikkert stas for de som liker han. At han var tilstede. Kanskje de kunne betalt han for å sitte på scenen hele tiden, og latt en skuespiller få hovedrollen?
Det svakeste på scenen var regien, den var svært ujevn. Jeg var der på premieren (fordi jeg fikk billettene til noen som er så viktig at de pleier å få premierebilletter, men de kunne ikke gå selv), og jeg tror de har endret på noen scener siden da. Men da jeg så det kom fire klovner dansende glade på scenen rett etter at Jesus var hengt på korset. Det virket som om regissøren ønsket å ta oss med på en emosjonell berg og dalbane. Jeg ble bare kvalm.

- Informantene av Bret Easton Ellis:
Jeg liker så godt små bøker med store historier. Bøker som inneholder historiene til mange mennesker og lar oss få plass i deres verden. Jeg har snakket engasjert om Frode Sander Øiens 'Frantastiske Pepsi Love' mange ganger, og en gang jeg gjorde det ble jeg anbefalt 'Informatene'. Jeg hadde nok relativt høye forventninger.
Det startet fantastisk, men etterhvert opplevde jeg boka som for fragmentarisk, ikke bare fordi jeg la den fra meg mer enn et døgn av gangen. Jeg klarte jeg ikke huske hvem som var hvem, og synes det skle ut i et makarbert blodbad jeg ikke skjønte hvor kom fra. Men språket er bra, og den er godt oversatt.

- De nysgjerrige av Hand Petter Blad:
Jeg kjøpte De nysgjerrige på salg for et halvt år siden, fordi forsiden var fin og baksideteksten var interessant. Jeg visste ikke riktig om jeg likte formen i boken. Men den lå ved siden av sengen min og den var oppdelt i passe lange kapitler, så hver kveld leste jeg et kapittel.
Så dro jeg på hyttetur til en øy, der det ikke var noe særlig annet å gøre enn å lese. Og selv om jeg fremdeles var usikker på om jeg likte boka slukte jeg den.

Jeg vet fremdeles ikke om jeg liker boka. Men jeg tenker på den innimellom, så noe viktig må den ha gjort. Hans Petter Blad skriver om relasjoner, ensomhet, kjærlighet, vanskelighetene med å finne seg selv, osv. Så det er klart jeg ble litt fanget.

- Robin Hood på Sommerteatret (andreklasse ved Teaterhøyskolen):
Her lo jeg så jeg grein. Godt spilt fra ende til annen. God regi. Ingenting å plukke på. (Norske teatre går en fin fremtid i møte med dette kullet snart utstudert.)

- Hvermann av Philip Roth:
Etter å ha lest Hvermann (nesten i ett), satt jeg igjen med en god følelse i kroppen. Selv om den handler om en gammel mann som dør. Jeg har en tendens til å nærme meg kunst analytisk (kanskje spesielt de feltene jeg har studert: teater og tekst), men innimellom blir jeg så sugd inn at jeg glemmer analysen. Da blir jeg veldig fornøyd. Som regel betyr det at det alt stemmer.
Philip Roth gjør alt gjennomsiktig, uten å overforklare. Også er han morsom.

- Denne høsten har jeg hatt sesongkort på Nasjonal Jazzscene. To ting har vært spesielt fint med å ha det:
1) At dørene åpner åtte og konserten starter ni har bidratt til at Max, Mads og jeg innimellom har fått tid til å ta oss et glass og en prat. Vi kommer tidlig for å få gode plasser.
2) Jeg har gått på en del konserter jeg ikke vil gått på hvis jeg måtte betale hver gang. Den største overraskelsen var Uri Cane bedrock trio og Barbra Walker. Konsertet var delt opp i to sett, og Barbra Walker var med på ett. Da jeg la meg samme kveld tenkte jeg at jeg elsker den kvinnen. Makan til fyrverkeri! Hun fikk meg til å føle meg enda litt mindre norsk enn jeg gjør til vanlig, og jeg ropte ikke, men jeg sa halvhøyt “We love you, Barbra!” da hun gikk av scenen.

Melissa Horn

2009-12-11T17:15:00.003+01:00

Noen artister kommer jeg tilbake til gang på gang, selv om det er lenge siden de sist slapp en plate eller har vært på turné. Et par av dem komme fra Sverige: Oscar Danielson er sånn, og Lisa Nilsson.

Tiden får vise om Melissa Horn får være med i gjengen, men det er tydelig at hun har potensiale. Flere kvelder siden jeg oppdaget henne har jeg ikke klart å sovne fordi jeg bare må høre en låt til. Tekstene hennes åpner, melodiene setter seg fast.

Kings of Convenience

2009-11-21T13:28:00.001+01:00

Det er en god konsert: De spiller godt på instrumentene sine, de synger fint, jeg kjenner sangene og synes de er gode. De har med seg gode musikere, de jammer og gjør sangene til noe mer enn jeg kjenner. De beveger seg til musikken når de blir revet med, de danser og får oss til å danse. Stemningen er tidvis euforisk, det trampes, klappes, knipses og synges.

Det er en god konsert, definitivt, men jeg er heldig nok til å gå på mange gode konserter. Hvorfor skiller denne seg ut? Hva gjør at denne konserten får stå på lista over DE KONSERTENE?

Det er følelsen som oppstår. Hele konserten har jeg det suget i magen, det suget som er der når noen du liker holder deg rundt livet og lener seg mot deg, det sekundet før du blir kysset.

Efterklang!

2009-10-04T13:01:00.005+02:00

Jeg har sett Efterklang en gang før; på jobb på Samfundet, fra min post i døra, så jeg at bandet forsvant inn i grønn røyk, og det virket som om publikum ble med dem. Det er fire år siden, og da jeg oppdaget at de skulle spille i Oslo husket jeg den grønne røyken, og hadde fremdeles lyst til å bli med.

Pow Pow varmer opp, og det er helt greit, men publikum har enda ikke ankommet, og vi er under 50 mennesker i Storsalen på Chateau Neuf. Innen Efterklang går på har publikum fylt mange seter, alle sammen bak oss: Vi sitter på første rad.

Og det er ikke bare grønn røyk Efterklang forsvinner inn i, det er et musikals univers av håndtverk og improvisasjon. Dette er de flinke folka, som ikke er redde for å eksperimentere, som ikke er redde for å gjøre noe feil. Og det er så riktig!

Og publikum er med. Efterklang inviterer på en sjarmerende måte, det er vanskelig å takke nei. Det er trommisen som kan spille trompet, fiolinisten som kan spille trommer, vokalisten som spiller på en handlevogn og publikum som får synge med. Og publikum synger med. Samler seg foran scenen, selv om det er en sittekonsert, og plutselig er konserten over, uten at jeg har tenkt over tiden.

Og jeg har fremdeles lyst til å bli med.

Oscar!

2009-09-24T22:32:00.005+02:00

Jeg lover, på tro og ære, at jeg aldri skal droppe en konsert med Oscar Danielson, så lenge jeg har penger til billetten og konserten er i samme by som jeg befinner meg.

Jeg vurderte nemlig å droppe det, fordi jeg fant ut dagen før at det skulle være konsert, og nesten ikke fant noen å gå med. (Hvordan blir jeg med i den hemmelige klubben som får vite at han spiller konsert?) Jeg vurderte å droppe det, da konserten på Parkteatret kostet 100 kr, og det var gratis kulturnatt i hele Oslo. Da alle på vorset skulle ut i kulturnatta sammen og jeg vinket dem avgårde; Jeg vurderte å droppe Oscar. Men jeg lover å aldri vurdere det igjen.

Hvem er Oscar? ble jeg spurt på forhånd. Oscar, sa jeg, det er en svensk, deprimert visesanger som synger om natur. Og han har kanskje vært det, han er kanskje det fremdeles, men han er mer:
- verdens morsomste
- verdens flinkeste visesanger
- far
- det beste man kan bruke to timer på en fredags kveld
- verdens morsomte

Vi kommer litt sent, og det er ingen sitteplasser igjen, så vi sitter på gulvet og jeg får sitte to meter unna Oscar, helt foran scenen. Oscar er den morsomste jeg vet. Sangene er gode, men det som gjør Oscar ekstra fin å se live, er delene mellom. Jeg ler. Jeg ler mye. Tramper takten, og synger med når vi blir bedt om det.

Og jeg angrer ikke på at jeg brukte 100 norske kr på å se verdens beste visesanger live. For tredje (og forhåpentligvis ikke siste) gang.

Sylvie Lewis

2009-04-15T21:31:00.000+02:00

"Once you get a little taste
It's very hard to give it up"
- Just You

Sånn er det med Sylvie Lewis. På tungen smaker det europeiske storbyer (og feriehusene noen timer utenfor), en god bok med bilder i svart-hvitt, sykler og sommerkjoler.
Og det smaker godt.

Et stykke - flere ganger

2009-02-04T00:55:00.002+01:00

Jeg kunne sagt at svenske damer er skikkelig rå og gjør ting jeg ikke har hørt noen norske damer gjøre, musikalsk. I stedet for nøyer jeg meg med å si at jeg liker Robyn og Jenny Wilson.

Og da jeg kom over denne videoen ble ikke følelsene svakere:

Det er kanskje bare meg som bor i en trehytte uten tv (det er løgn, jeg bor i en leilighet, men den delen om tv er sann) og ikke har fått med meg hvem Saul Williams er, eller hans hitlåt List of Demands, men da jeg hørte covern over ble jeg nysgjerrig. De av oss som bor i trehytter kan se originalen for første gang her:

Bekager reklamen for ringtones, det var den eneste vidoen det var mulig å låne fra youtube.

Det er ikke første gang jeg har kommet over en coverlåt jeg liker.
G.A.T.H. har gjort en cover av Beyonce's Irreplaceable.
India Arie har covra Don Henley's Heart of the Matter og Rihanna's Umbrella.
The Postal Service har gjort Phil Collins' Against All Odds.

Alle originallåter har sine kvaliteter.
Men noen originallåter eier bare kvaliteten 'mulig å gjøre fin med en cover'.
Heldigvis har noen sett dette potensialet, og brukt det.

Bård Torgersen - Kniv mot ord

2008-12-20T17:27:00.008+01:00

Jeg har meldt meg inn i en bokklubb. Ikke en sånn bokklubb man melder seg inn i for å få en radio, en klokke, femti klistremerker og fire par sokker, for så å minne seg selv på å avbestille månedens bok, måned etter måned. Nei, dette er en bokklubb for folk som ønsker å få noe de kan lese hjem i posten, (ganske) jevnlig. Singelklubben til Flamme Forlag.

Siste singel i trykken er Bård Torgersens Kniv mot ord. Mandag 15/12 var det årets siste Flamme-arrangement, og der ble singelen lest av forfatteren selv, fra (nesten) start til (nesten) slutt.

Jeg husker den første gangen bildekunst berørte meg (et stillbilde av Håkon Gullvåg), den første gangen samtidsdans fikk meg til å gråte (Absolutt Virkelig, Prosjekt Isadora) og jeg kommer til å minnes denne opplesningen som den første gangen jeg følte at opplesning av tekst kunne være som en rockekonsert.

Det er ikke så vanskelig å sette fingerene på hva det er som berører meg med opplesningen til Torgersen (men det er en utfordring å ha nok fingre). Det er stemmen, dialekten og hans suggerende, drivende måte å lese på. Det er fremtoningen og det at han står bak disken på Bar Robinet, under hele seansen.

Det er ordene han leser opp; han peker på et Oslo jeg kjenner igjen, et Oslo jeg er en del av. Et Oslo jeg innimellom frykter; som er skremmende, upersonlig, utrygt og uten retning, men også et Oslo jeg elsker; som er mitt hjem, som føles tradisjonsrikt, nysgjerrig, avslappende, pulserende og stadig er i endring. Torgersens fremføring forsterker teksten.

Men hvorfor føltes det som en rockekonsert? Jeg har brukt flere dager på å undre meg over opplevelsen, for så å bestemme meg for at jeg ikke trenger å forstå, for å kunne nyte. Jeg slutter å dissekere et fint minne, gjemmer på opplevelsen og bruker den som drivstoff i maskinen som heter gå på flere tekstlesninger.

Rubies (and The New Wine)

2008-11-22T12:59:00.012+01:00

Kvart på ti hadde jeg prøvd å få tak i alle som kunne vært troenes til å gå på konsert med Rubies. Ingen kunne.

Ti på ti gikk jeg slukøret inn i stua, og M spurte om jeg skulle på konsert snart. Jeg sa at det skulle jeg ikke, fordi jeg ikke fikk med meg noen. Han sa at han og A kanskje kunne bli med likevel.

Fem på ti satt A i sofaen og hørte på Rubies fra myspace.

Ti null null sa A at jeg skulle få på meg noen filler.

Kvart over ti var vi på vei mot the Villa.

Halv elleve stod vi på Youngstorget og skjønte at vi ikke visste hvor the Villa lå.

Fem over halv elleve var vi fremme.

Dette er min fiksjon, dette er det jeg skriver at skjedde i går kveld, før konserten med Dominique, The New Wine og Rubies på the Villa. Og kanskje er det sant.

The New Wine er et nytt bekjentskap for min del; de hadde et tight sett med gode låter, energisk og solid sceneopptreden, dansbart og gøy. En opptreden som ga mersmak. Et gjennomlytt på myspace minner meg imidlertidig på at de spiller musikk jeg ofte elsker live, men som jeg synes blir litt kjedelig på cd.
EDIT: Nå har jeg hørt så mye på The New Wine at jeg kan synge med på de tre sangene som ligger på myspace-siden deres, så så kjedelig kan det ikke være på cd.
Dilemma: Hvis du var et band og du enten kunne være god på plate eller live, hva ville du valgt? Jeg ville vært god live.
The New Wine er bra begge deler, men best live.
Note to self and others; Gå på the New Wine-konsert hvis du får sjansen.

Rubies! Sist jeg så Rubies var i Trondheim i mars, og jeg må ha hatt mye å gjøre, for jeg pleier å klare å skrive om de beste konsertene jeg er på og det har jeg ikke gjort. Men bra var det, så bra at jeg nesten grein kvart på ti, da jeg bestemte meg for å gi opp søken etter konsertvenner, og feire fredagen hjemme, femten minutter før M og A bestemte seg for å bli med. Da Rubies kom på scenen stod jeg en meter fra vokalisten, på samme nivå, fordi scenen var gulvet. Det føltes som om de var på besøk i stua mi, nei, som om jeg var på besøk i stua deres, for the Villa føles ikke som mitt hjem. (Det føles som hjemmet til en nyvunnen kompis som jeg vil besøke igjen. Hvis jeg har råd.) Det eneste jeg hadde å utsette var at vokalisten tidvis ikke sang så bra som hun gjorde sist. På den annen side lekte hun seg mer denne gangen.

Fiksjonen Rubies skaper når de går på scenen er rett opp min allé. Alle på scenen (minus trommis, som de for anledningen lånte av The New Wine. EDIT: Trommisen var så vidt jeg husker iført en rød hettegenser, men i følge Adrian Søgnen selv hadde han også på seg et glitrende armbånd. Vi kan kalle det en nesten match.) går kledd matchende, i går var fargene svart, hvitt og gull. Rubies er de snilleste folka, de smiler mens de spiller, de danser hele natta og i the golden state of California har de sikkert fester i et stort hus, spiser vårruller til frokost og går de på rulleskøyter (the old fashion kind), mens de spiser bringebæris. Men de har alvorlige samtaler også, er filosofiske og er opptatt av krig og fred.

Og lager musikk ispedd alt over. Det er det jeg hører når jeg hører på musikken, det er det jeg opplever når jeg ser dem live. Og kanskje er det sant.

Det viktigste er at det ikke er noen grunn til å tro noe annet; Rubies skaper en fullgod fiksjon for meg; en fiksjon der de er de snilleste folka. En fiksjon der jeg får danse hele natta. En fiksjon med alvorlige samtaler og en dæsj disco.
I feel electric.

The Dø på Blå

2008-10-28T15:16:00.006+01:00

I går var jeg ganske sikkert på den beste konserten jeg har vært på.
I hvert fall topp tre.
Før jeg kan skrive noe vettugt om det må jeg (og vil jeg) la det synke inn,
mens jeg hygger jeg meg med dette (blant annet);

For the Love Of Other Forms Of Art

2008-10-22T23:24:00.013+02:00

Jeg har mange gode opplevelser med kunst og kultur, som ikke er musikk, og fra nå av kommer ikke innholdet i denne bloggen til å forholde seg først og fremst til For the Love Of Music, men til For the Love Of Art. Som med musikk kommer jeg til å skrive mest om de gode opplevelsene.

Siste opplevelse i rekken av gode kunstopplevelser er Absolutt Virkelig, en forestilling i Prosjekt Isadora, under kunstnerisk ledelse av Caroline Wahlström og Camilla Myhre, som ble vist på Rom For Dans.

"ROM FOR DANS skal være møtested for profesjonelle, studenter, barn, ungdom og andre som driver med/ønsker å drive med dansekunst."

Jeg dukket opp fordi en jeg kjenner, som er elleve år, skulle danse og jeg så for meg at denne samtidsdanseoppvisningen skulle være av det alderstrinnet. Så feil kan man ta.

"PROSJEKT ISADORA er et 3-årig dansekunstnerisk utviklingsarbeid for barn og unge fra 4 -16 år og profesjonelle utøvere."

Mitt forhold til samtidsdans, utført både av barn og voksne, bestod søndag ettermiddag først og fremst av distanse, noe som snart skulle forandre seg. Jeg er kanskje ikke den eneste som har latt meg stoppe av den feilaktige tanken om at noe fremmed ikke kan berøre en nevneverdig. Igjen; Så feil kan man ta. For der jeg satt i det første av tre rom, i mørket, der det "hang" mennesker i alle aldre langs veggene, med dyne rundt seg og pute under hodet, som de slapp ned før de tente hodelyktene sine og begynte å bevege seg rundt og mellom oss, der felte jeg en tåre.

"Barn og unge utvikler små koreografier sammen med de voksne utøverne og alt materiale blir til slutt plassert og sidestilt på scenen i profesjonelle forestillinger."

Ved første tankekast er det barnas impulsive uttrykk, samlet sammen (tilsynelatende) med tålmodighet, pedagogisk bevissthet og tanker om hva som passer og hva som er vakkert, av voksne, utdannede dansere, som gjør at denne forestillingen berører meg. Jeg følte at det var et berøringspunkt danserne i mellom, som skaper et berøringspunkt mellom danserne og oss. At deres ønske om å gi noe ekte, til hverandre og til oss, skaper noe som er enda større enn fiksjonen de klarte å skape på scenen.

Forestillingen var dessuten laget i samarbeid med barneorkesteret til Barrat Due, som er med på å bidra til min nysgjerrighet og glede rundt hva som skjer i møte mellom impulsene (representert ved barna) og det bevisste (representert ved de voksne). Da vi kom inn i det andre rommet gikk vi nesten på en gjeng strykere som satt mørkkledde på to meter høye stoler og tittet på oss. Videre gikk vi gjennom scenen for å komme til plassene våre. Scenen, der et titalls svartkledde strykere var strødd utover, hadde en vakker scenografi. Et hjem, med vegger og gjenstander til bruks; bord, stoler og alt sammen (også kostymene) var gjenbruk fra Nasjonalteatrets oppsetning "Ønskekonserten" og Ingun Bjørnsgaard Projekts "A solitary shame annonced by a pino".

Da jeg fortalte en venn som har gått på Skolen for Samtidsdans at jeg hadde sett forestillingen ble jeg spurt; Hva handlet forestillingen om? Jeg måtte spørre meg selv om det samme, og etter litt kverning kom jeg frem til at forestillingen kanskje handlet om relasjoner. Men å være bevisst på, eller å sette ord på det, føltes ikke så viktig.

Samtidig kastet nemlig spørsmålet meg inn i andre tankekast, som sirkler rundt at Absoutt Virkelig kanskje berører meg så dypt fordi den snakker til meg på en annen måte enn jeg er vant til i kunsten. Spesielt opptatt av tekst som jeg er, opplever jeg det som et paradoks at ordløse uttrykk kan treffe meg så voldsomt. Eller er det en naturlig konsekvens at ordløse uttrykk må treffe meg på en annen måte? Kanskje er det sånn at når man oppdager eller lærer seg å like en ny form kan det ikke oppleves halvveis. Det er enten eller, og her funker det. For første gang opplever jeg samtidsdans som noe for meg og når jeg åpner meg for formen når forestillingen meg. Og den tar plass i meg; et annet sted enn der det bevisste har kontroll.
Og det er absolutt virkelig.

ABSOLUTT VIRKELIG
En danseforestilling i 3 akter.

i dette absolutte univers, fritt for staffasjer
i samspill med virkelighetens besnærende nærvær
er vi
balanserede

det usynlige blir synlig i dette møtet

gjennom rommene, bevegelsene og tonene
reiser vi sammen

skremmende nære
absolutt virkelige

Sitatene og denne teksten er hentet fra sidene til Rom for Dans og Prosjekt Isadora, samt programmet fra forestillingen.

Nina Kinert

2008-10-01T00:56:00.004+02:00

Det finnes de konsertene du kjøper billett til flere måneder i forveien, med en gang det slippes, som The Whitest Boy Alive, Raymond och Maria eller The Dø. De konsertene der du kjenner kriblingen i kroppen allerede noen dager før dagen, du møter opp tidlig for å ikke gå glipp av noe, du synger med på alle sangene og flere uker etterpå unngår du cd´ene deres, fordi ingenting kan sammenlignes med liveopplevelsen.

Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.

Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.

Nå bor hun her.

Raymond och Maria vs. The Whitest Boy Alive

2008-09-14T16:26:00.007+02:00

Oslo, altså.
Etter tre år i Trondheim, der det nærmeste jeg har kommet kræsj mellom konserter jeg vil se har vært at to band har spilt i løpet av samme helg, kommer det første kræsjet i Oslo allerede i september.

I juni kjøpte jeg billetter til Raymond och Maria på Chateau Neuf 25.september.
Denne uken slapp Øyafest at det ble konsert med The Whitest Boy Alive på Fabrikken samme kveld.

Jeg gidder ikke lage en liste, men disse to bandene er på toppen av listen over de beste livebandene jeg vet om. Hadde jeg ikke kjøpt billetter til Raymond och Maria for lenge siden (og hadde jeg ikke sett The Whitest Boy Alive på Stratos for ca en måned siden) hadde jeg definitivt stått ovenfor et dilemma.

Et dilemma de som ikke har billetter til noen av delene ennå burde føle på.
Man er invitert på to fester, hjertet vil på begge, men klokka sier nei.
Likefullt; Dette er en kveld man burde kjenne sin besøkelsestid.
Det ene eller det andre stedet.

The Dø

2008-08-31T16:58:00.003+02:00

kommer til Oslo! At last...

The Whitest Boy Alive

2008-08-27T18:57:00.001+02:00

For å forklare hva som skjedde da jeg var på konsert med Whitest Boy Alive på Stratos, Øyanatt forrige uke, må jeg forklare hva som skjer med meg
1) når jeg går får oppleve konsert med noen som spiller hypnotisk, suggerende musikk: Jeg går inn i en slags transe.
2) når jeg hører en god sangtekst: Jeg blir lykkelig og håpefull.

Så da jeg stod foran scenen fredag kveld, mens bandet spilte hypnotisk, suggerende musikk og herr Øye sang gode sangtekster gikk jeg inn i en lykkelig og håpefull transe. Musikken har alt jeg ser etter for en god liveopplevelse; dansbar, vakker, suggerende. Gode tekster.

I tillegg til alt dette er de hviteste guttene fabelaktige på scenen. De eier oss i en time pluss og det er deilig å være i en lykkelig og håpefull transe der noen tar var på deg og leder veien til noe godt. Det skapes en egen verden i hodene og der danser man i en blomstereng eller gjør noe annet som gjør en glad. Sånn føles det.

De spilte noen gamle sanger, de spilte noen nye, de spilte noen de ikke har laget selv. Jeg danset, jeg lyttet, jeg vugget. Og tenkte: Det er akkurat sånn det skal være.Bildet er tatt av Fredrik Egerstrand. De hvite gutta har hjemmeside og myspace.

Håkan Hellstrøm

2008-08-11T19:39:00.007+02:00

Jeg har danset til Kom igjen Lena! Jeg har hørt sangene og sunget med. Jeg har Det är så jag säger det i platesamlingen min, men vi fant ikke tonen og den la seg nederst i en bunke den aldri kom seg opp av. Før Håkan kom på besøk. Formiddagsbesøk.

Formiddagsbesøk på Øyafestivalen, fredag klokken ett: På scenen står han med et relativt stort band. Og han gjør en sånn greie som jeg liker at folk gjør når de spiller live, han gjør noe (hold deg fast!) annerledes enn på plata. Ja, det er helt sant, de gjør ting med instrumentene og seg selv som fører til at musikken ikke er prikk lik som på plata. Det er spennende. Jeg liker det jeg hører og jeg er ikke alene.

Jeg liker også det jeg ser. Jeg liker at herr Hellström løper fra side til side og er sammen med oss, selv om man står kjempelangt unna scenen. Han er sammen med Oslo, han vil noe med å være her, sånn føles det. Han går ikke bare på scenen fordi han må, fordi det står i kontrakten, nei, han går på scenen fordi det gjør en forskjell. Fordi at når han synger det han har skrevet og vi reagerer (med tårer, med smil, med applaus) forstår vi hverandre, og når man føler at noen forstår blir det lettere å føle det man føler.

Sånn er det for meg på Håkan Hellström-konsert.
Og Håkan har alt; Han er tilstede og han synger om det livet vi lever, han, jeg og de jeg er der med, Kjenn ingen sorg for oss, Oslo, vi har det fint, men kjærlighet er vanskelig noen ganger. Det är så jag säger det.
Hjemmeside.

Daniel Johnston. And friends.

2008-07-23T21:01:00.009+02:00

Daniel har venner og søndag 20.juli har han dem med seg til Rockefeller. De er flinke, men må de få spille tre låter hver før han kommer på scenen? Det er for mange venner med for mange forskjellige musikalske uttrykk.

Etter godt og vel en time kommer Daniel Johnston selv på scenen, det vil si; Han kommer på midt i en av vennenes sanger for å synge back-up. Broren min (min følgesvenn på konserten) lener seg over og hvisker; Det er her man ser forskjellen mellom en spennende og en kjedelig artist. Daniel har en helt annen nærhet og tilstedeværelse på scenen og i sangene sine.

Man føler fort at man er på fornavn med denne snodige fyren, som 47 år gammel fremdeles bor i kjelleren til sine foreldre, lager musikk og tegner tegninger som selges for flere hundre dollar per stykk. Hver gang en av tegningene hans selges får han 10 dollar som han kan bruke på røyk og godteri. Han skriver enkle sanger; tekster og melodier, med ærlige og rett-frem-tekster og bare få akkorder. Han synger om at ekte kjærlighet vil finne oss til slutt og Caspar er et vennlig spøkelse.

Så, hvorfor bor denne fyren i kjelleren til foreldrene? Jo, nå skal du høre. På vei hjem fra en festival i 1990 skjedde det noe som gjorde at foreldrene bestemte seg for å legge inn Daniel på mentalsykehus. Far og sønn kjørte hjemover i privatflyet (et lite fly, det er ikke snakk om noen privatjet her) da Daniel fikk det for seg at de skulle hoppe i fallskjerm, kjempet til seg nøkkelen og kastet den ut av vinduet. Faren, som har vært kamppilot i forsvaret klarte å lande flyet uten at de ble alvorlig skadet. Daniel lider av bipolar forstyrrelse og schizofreni.

Men i kjelleren lager Daniel musikk som treffer noe i folk; det enkle behovet for å tro på kjærligheten, den enkle filosofien vi lærer av Caspar det vennlige spøkelse eller troen på at uansett hva jeg har gjort kan det ordne seg og det finnes en himmel for meg, det finnes en stjerne for oss begge, det finnes håp.

Det er kanskje det at det finnes håp i disse linjene som har gjenklang i mange mennesker; mennesker som håper eller i det minste ønsker å håpe. Det er i hvert fall håp jeg står igjen med der jeg står salig, skulder mot skulder med mennesker fra ymse aldersgrupper, etter at jeg har fått oppleve en 47 år gammel, ganske psykisk syk mann som bor i kjelleren til foreldrene sine og får 10 dollar per tegning han selger, som synger om livet sitt. Og mitt.
Bildet er hentet fra hjemmesiden til Daniel Johnston. Også han han Myspace.

I´m from Barcelona!

2008-07-18T03:12:00.011+02:00

Det skjer mye. Det er festivaler både her og der. Var det bra på Quarten, var det bra på Hove, var det bra på Øya? Joda, pleier jeg å svare. Det var gøy. Det var ikke så mange band jeg ville se, men det var mye hyggelige folk. Jeg tar det med bandene på min kappe. Jeg har nemlig hørt mye på band som kommer fra den andre siden av Atlantern og de kommer ikke spesielt mye hit.

Sånn har det vært en stund, det har vært lite europeisk i samlingen. Men nå: Noe fransk-finsk (The Dø, som jeg skrev om i april), noe britisk (soundtracket til den fantastiske filmen Once), men mest svensk. Og svenskene elsker Norge. De går mann av huse for å komme hit. Vi kjøper kjøtt hos dem, de spiller konserter her. Det er en fin byttehandel. Kind of.

Fordi Sverige er så nærme betyr det også at muligheten for noensinne å se et band jeg likte live igjen er større enn vanlig. Det er faktisk så sjeldent jeg opplever det (uten å måtte blakke meg) at gleden over å se at I´m From Barcelona skulle spille i den byen jeg oppholdt meg i var... stor.

Gleden holdt seg til konsertstart og om man tenkte etter første sang at "nå brant de hit´en litt tidlig", så var det sannelig ikke noe problem å holde gleden på et uanstendig høyt nivå. Sant å si var det en sjokkartet opplevelse å overvære en konsert totalt blottet for dødpunkter. (Her ville jeg gjerne laget en graf som viser en "normal" konsert (hva man burde kunne forvente), en vanlig konsert og denne konserten, men jeg er ikke så god til å tegne på data.)

Sist jeg så I´m from Barcelona var under ISFiT 2007, på en relativt liten scene, inne på Blæst i Trondheim. Denne gangen var det på Oslo Live, en middels stor utescene på Kontraskjæret i Oslo. På Blæst slapp de ut noen ballonger på starten av konserten og de fylte det vesle tomrommet mellom oss, så når noen på scenne danset danset hele rommet. At 17 stk på scenen klarer å skape god stemning for ti ganger så mange i salen overrasker meg ikke så mye. Det er jo tross alt bare 10 på hver og disse svenskene klarer å sjarmere en håndfull mennesker hver i løpet av en time. Men det er forfriskende å se et band, som førstemann på scenen den kvelden klare å vinne et festivalpublikum spredt utover et område på størrelse med en liten fotballbane, uten de sexy hjelpemidlene som (scene)lys og mørke ofte blir på store konserter. Dog: Ballonger hadde de med seg denne gangen også.

På scenen befinner det seg mye folk. Det spilles på en del instrumenter, og koristene synger, danser, løper og lager liv og røre. Før den tredje sangen er over hopper vokalist Emanuel Lundgren ned fra scenen og blir båret rundt på skuldrene til en publikummer, før han lar seg avbilde med en turist(?) og sammen med ensemblet synger han om å finne seg sjølv, være redd for kjærligheten og om å bygge trehus. Det er strukturert kaos på scenen som skaper strukturert kaos i hjertet og hjernen, og da er det deilig å være på konsert.

I´m from Barcelona er hyggelig i hverdagen og en opplevelse utenom det dagligdagse på konsert.
Photo by Ulf Magnusson. Hjemmeside og myspace.

Death Cab for Cutie

2008-06-18T23:19:00.001+02:00

På Quarten-06 var jeg bandkontakt for Jenny Lewis. Da jeg fulgte henne til et intervju utpå ettermiddagen hadde vi god tid og hun gikk en liten runde for å se seg om inne i baksceneområdet Hagen. Fornøyd kom hun tilbake og fortalte at hun hadde tittet over kanten og oppdaget vennene sine hjemmefra; Death Cab for Cutie. Kanskje ikke så overraskende likevel fordi de hadde samme reiserute mellom festivalene den sommeren, men frk. Lewis synes det var veldig stas. Jeg var ung og dum, og skjønte ikke at hvis jeg likte Lewis og hun likte dem ville jeg antakelig gjøre det samme hvis jeg ga det en lytt; jeg var ikke en gang på hele konserten deres.

Det stopper selvfølgelig ikke her, neida, hadde det bare vært så vel. Jeg har fått flere ledetråder som burde gjort det klart at jeg hadde oversett et viktig skilt, et viktig band på livets landevei. Ben Gibbard, vokalist i DCfC, sang på soloplata til Lewis, på den nydelige låta Handle Me with Care. Ben Gibbard er også frontmann i The Postal Service som jeg trykket til mitt hjerte en gang i 2005, da jeg oppdaget sangen Such Great Heights, på soundtracket til Garden State.

Ok, ok, ok. Det er ikke sånn at alle musikkreferanser viser seg å være gode. Noen ganger samarbeider folk med folk som er svært annerledes stilmessig. Men en ting er sikkert når jeg hører på Ben Gibbard synge på Handle Me with Care og i The Postal Service, og det er at jeg liker stemmen hans. Og hva gjør han i DCfC? Helt riktig; Han synger.

Nå har jeg lært av mine feil og blitt mange album rikere på veien. Ikke bare synger Ben Gibbard fint, tekstene han synger er fine tekster og melodiene han synger er fine melodier.
Bildet er hentet fra hjemmesiden deres. De er også på myspace.

The Blow

2008-05-31T21:15:00.000+02:00

Hvis jeg kunne starte postene mine med en sang av de jeg skrev om hadde starten på denne posten vært Parantheses. Trommer, gitar, mer trommer, mer gitar og så en stemme.

Some philosophies fuel a belief in the self,
constructed to keep one's goods on one's own shelf.
- Parantheses

Søte, men smarte tekster som gjør at når du er sliten av å danse og må ta en hvil blir du ikke lei.

And when you're holding me
we make a pair of parentheses.
There's plenty space to encase
whatever weird way my mind goes,
I know I’ll be safe in these arms.
- Parantheses

Men Parantheses er bare en pent fjes. Du vet, det som gjør at du fatter interesse for resten. Vakkert å se på, for all del, men etter hvert kan man bli lei hvis ikke resten er bra. Og derfor ville jeg startet posten med Parantheses, men avsluttet med Babay (Eat a Critter, Feel Its Wrath), Pardon Me, Fists Up eller True Affection. Kanskje mindre tilgjengelig ved første ørekast, men vel verdt et lytt.

Pardon me but wasn't that your heart?
That I felt on the bed,
In the bed in between the sheets?
I might have been confused,
By all the sweat,
There was a lot of sweat
And I might be mistaken but…
- Pardon Me
Myspace.

Denison Witmer

2008-05-24T15:57:00.002+02:00

Den første helgen i mai måtte jeg en plutselig snartur til Oslo og sjekket om det var noen konserter jeg kunne tenke meg å gå på når jeg først var i storbyen. Betonghaven på Det Norske Studentersamfund, Chateau Neuf kan skilte med akustiske konserter hver fredag, og denne fredagen var det Denison Witmer som gjestet Glassbaren (fordi det var for kaldt å spille ute i selve Betonghaven). Helt fra United States of America, Philadelphia kom han.

Og fra Seattle, regnbyen eller kaffehovedstaden, der han hadde spilt inn ny plate. Den kommer ikke før til høsten, men vi fikk noen smakebiter og det var veldig fint. Hans siste plate kom i 2005 og heter Are You a Dreamer? I løpet av konserten kom han inn på temaene drømmer, søvn og søvnløshet, men enda mer drømmer, liv og noe livløshet. Mest drømmer og liv.

Herr Witmer har en fin stemme, han spiller godt på gitaren sin og melodi og tekst er det ingenting å si på. Men det er noe annet som gjør dette til en minneverdig konsertopplevelse for meg og det er hans sceneopptreden. You guys are so lucky, sier han. You´ve got oil. You don´t need to invade people. Han snakker om USA og politikk, om olje og verden, uten å dykke dypere inn i tematikken. Han stemmer litt på gitaren sin og begynner å spille, før han plutselig stopper opp og sier mykt; By the way; I´m here to give you freedom.

Den typen frihet Denison Witmer har med tar jeg gjerne imot. Are You a Dreamer? er forhåpentligvis på vei i posten. Enn så lenge henger jeg på myspace.
Bildet er tatt av Fredrik Klingenberg, og her kan du se flere av hans bilder fra konserten.

Popstase

2008-05-11T19:25:00.003+02:00

I kveld skal Popstase på Studentradion ha festivalsending og jeg skal være gjest. Vi skal snakke om hva vi gleder oss til å se i løpet av festivalsommeren og høre noen smakebiter.

Lytt på Studentradion.no eller FM 104,2 klokken 22.00 til 23.00.

The Shins

2008-05-01T13:53:00.008+02:00

Andrew Largeman: What are you listening to?
Sam: The Shins. You know´em?
Andrew Largeman: No.
Sam: You gotta hear this one song, it´ll change your life, I swear.
-Garden State

Shame, shame, shame on me. At jeg ikke har skrevet om The Shins før er en skam.
Vi har vært venner i over tre år, gått gjennom tykt og tynt; noen fine netter med dansing på bordet, noen stille kvelder alene, noen dårlige øretelefoner vi kanskje ikke ville kommet oss fra og perioder med lite kontakt. Men her er vi mer enn tre år senere, med et vennskap som er sånn at uansett hvor lenge det er siden sist er det hyggelig å sees igjen; ingen pinlige pauser, ingen gjemt bitterhet, bare glede og dans. De synger, jeg synger med eller bare smiler av gode tekster, beveger hodet og vipper på tærne til fengende rytmer.

Hva er best med The Shins? Eller, hva gjør The Shins best?
Melodi som ikke fenger er ikke melodi i mine ører. The Shins fenger, klart de gjør.
Tekst som ikke sprenger mine ører og mitt hjerte er ikke tekst i mine ører eller i mitt hjerte.
(Melodi+tekst utgjør musikk, jeg vet det. Men ikke skikkelig musikk, ikke sånn som blir værende når det er skrudd av.)
Det er miksen, en mer gjennomført miks enn hos de fleste andre; Det er tekstene som er med på å skape melodi og som er poesi, som gjør The Shins så fabelaktige.

Just last night I woke from some unconscionable dream
and had it nailed to my forehead again
to keep this boat afloat
there are things you can't afford to know
so I save all my breath for the sails.
- Fighting in a Sack

Jeg bor i kollektiv, er bestevenn med og skal stiftet familie med The Shins.
Jeg planlegger å bli gammel med dem.

Turn of Me fra den siste plata Wincing the Night Away:

Hjemmeside og myspace.

My Little Pony - pop for barn, pop for voksne

2008-04-20T23:08:00.005+02:00

The band, not the brand.

Den første gangen jeg fikk oppleve My Little Pony live var på en bakgårdsfest på Tøyen, Oslo i fjor sommer. Det nyoppstartede bandet hadde allerede rukket å spille i en barnehage, og like ansvarsløs og barnlig følte jeg meg i deres selskap. Med sine hyggelige, naive tekster og fabelaktige vokal var det perfekt pop for barn, perfekt pop for voksne.

For en ukes tid siden gjestet bandet Klubben, den mellomstore scenen på Samfundet. Det er snart vår, det er snart sommer, men det er fortsatt kaldt ute. I Klubben er det varmt. Nydelig scenesjarm og søte melodier varmet oss opp, en varme som sitter i lenge. The Sunshine Goodtime Song kiler sommerfølelsen, I don´t know gjør deg litt mindre redd for fremtiden og Johnny Diesel bringer frem allsangen (merk; kan også medføre et engasjement for homofiles rettigheter). Vokalen er nydelig og bandet er deilig solid. Dessuten har vokalist og gitarist, Ola Innsett og Simen Herning scenesjarm til tusen, noe som gjorde konserten befriende ansvarsløs. At artister tar ansvar for egen sceneopptreden setter jeg pris på.

My Little Pony har begynt på skolen og det er fint.
Typisk et band som sitter på første rekke og rekker opp hånden en del, men som sier noe morsomt hver gang. Nå er det bare å vente på eksamen og en langspill-plate.
Bildet er hentet fra Myspace-siden til bandet.

Ansvar for egen sceneopptreden

2008-04-20T15:10:00.006+02:00

I denne posten vil jeg stille meg selv noen spørsmål om musikk og konserter.

Hva er en god cd?
Det kan være så mangt. Det vil jeg ikke si noe mer om.

Hva er en god konsert?
En god konsert også kan være så mangt. Det er lettere å svare på hva som kan ødelegge selv de beste konserter.

Hva kan ødelegge selv de beste konserter?
Det er lett å svare på. Det er en dårlig sceneopptreden. Altså, om man synger eller spiller dårlig er det ganske tydelig ikke en god konsert. Men selv hvis man får til det, både syngingen og spillingen, er det viktig for meg at man er sjarmerende. Forskjellige artister har forskjellig sjarm; noen har en åpenbar sjarm og spiller på det de er gode på, man danser med til sine egne toner, smiler og ler. Så har vi den overraskende sjarmen; den stille artisten med stille sanger som forteller fyrverkeri av noen historier.

Noen åpenbare eksempler må være Erlend Øye (både med King of Convenience og Whitest Boy Alive), Jenny Lewis (og the Watson Twins. Ja, faktisk hele bandet hun spilte med på Quarten i 06 kan få nevnes for sitt gode bidrag), svenske Raymond och Maria (å snakke (forståelig) svensk teller ut i positiv retning), Lykke Li (mye for dansingen) og I´m From Barcelona (for ballonger på perfekt tidspunkt og 17 stykker på scenen).

I mine øyne er det å ikke ha tenkt over sceneshowet sitt når man opptrer live som å ikke bry seg om rekkefølgen når man setter sammen plata si. Jeg vil at man skal ha kontakt med publikum, man burde være personlig (men ikke privat) og man må virke trygg. Noen artister virker ikke som om de har tenkt på dette på forhånd; noen artister tør ikke snakke, noen artister kommer med umorsomme vitser, noen artister forteller altfor lange historer. Å måtte le høflig på konsert og føle at man må ta ansvar for at det ikke skal bli litt dårlig stemning burde ikke være nødvendig. Og det er det heller ikke når artisten tar ansvar for egen sceneopptreden.

Altså: Det hender jeg får oppleve upåklagelig sceneopptredener og likevel ikke liker konserten. Det er greit. Det er de bra konsertene som ødelegges av manglende ansvar for egen sceneopptreden jeg vil til livs.

Hvordan?
Eh.

The Dø

2008-04-14T17:13:00.007+02:00

We are not crazy
We are not afraid of you grown-ups
- Playground Hustle

A Mouthful starter med trommer, fløyte og roping. Man får lyst til å gå i tog, demonstrere litt, i hvert fall si fra til noen om noe som er viktig. I won´t be told what to draw! Sånn.

A mouthful deler historier fra et levd liv, der man har truffet noen bra folk og noen dårlige. Og noen man er glad for at man har mistet.

Sit in the desert of the bed I looked hard for an oasis
But all I could find was a dead camel in pieces
And I got so scared I tried to lure him back to bed
Whispered "stay just a little bit more"
But now I´m grateful to the camel
Beacause all the lazy boy could do was RUN then I knew for sure
That he would never be the satisfying shad I needed, no no no
- Stay (Just A Little Bit More)

A mouthful er en jungel med bass. I deres boks er det melodi, gitar, bass, rytme, kjappe og sjelfulle tekster. Kom, la oss dra på picnic og danse på en eng!Myspace.

Suburban Kids With Biblical Names

2008-03-22T14:06:00.002+01:00

Det er mandag første gangen vi møtes. Vi treffes ved tilfeldighet, nysgjerrighet, kanskje bare shuffle, men før det har gått en uke er vi som erteris. De elsker min evne til å lytte og til å danse, jeg elsker deres rytmer og deres fiffige tekster. Dette er kjærlighet, dette er turn their dancefloors into a burning inferno of Ba-Ba og pretty soon it will happen, the sun will go murder the snow.

De seems to be on my mind og når jeg går hjemmefra eller når jeg våkner eller når jeg beveger meg klarer jeg ikke tenke annet enn at jeg burde bruke tiden min på å høre på dem. Og jeg er glad for at jeg er et forstadsbarn med bibelsk navn, at jeg også kan få kalle meg det, men ikke like mye som de kan, for de fant på dette fantastiske bandnavnet og har antakeligvis opphavsretten til det.

Deres herlige naivistiske uttrykk er laget av enkle, gode tekster og hyggelige rytmer det går an å trampe takten til, så vel som det går an å danse til. Derfor kan de brukes til å varme litt om vintern, når man sitter inne med en kopp varmt, men de kan også lage brennene inferno av dansegulvet.

Myspace

Rilo Kiley - igjen

2008-02-12T20:50:00.000+01:00

Du gleder deg voldsomt fordi favorittbandet ditt gir ut ny plate. Du er i platebutikken en uke for tidlig og må gå slukøret hjem, tomhent, uten noe som helst. (Neida, det var andre cd-plater der.) Du gleder deg voldsomt, og skuffelsen er stor.

Sånn var det da jeg hørte den siste skiva til Rilo Kiley - Under The Blacklight. Den kom ut i august og siden har jeg ikke hørt på den. Med vilje. I jula ble jeg påtvunget den og jeg kan ikke si annet enn at den har vokst på meg. Den er ok, den er grei. Det den ikke er er ok pluss. Den er heller ikke kjempebra, den er ikke et melodiøst stykke paradis med poetiske baktanker, som blir tydeligere når du er mettet av de fengene melodiene. Den er ok, den er grei, den er pop for de som ikke vil ha tekst med mening. Den kan høres på, men den kan ikke lyttes til.

Hva er lykken?
Lykken er å ha oppdaget et band når de gir ut plate nummer to, sånn at når de gir ut plate nummer fire og den suger, kan du oppdage plate nummer en.

Velkommen skal du være, Take Offs and Landings. Takk for Pictures of Success, Don´t Deconstruct og Spectacular Views (Salute MY Shorts!)

Det er som å få oppleve noen du har kjent lenge, bare som litt yngre. Litt mindre god på alt, litt mindre satt, litt mer forvirret. Det er veldig fint.

I´m a modern girl but I fold in half so easily
When I put myself in the picture of success
I could learn world trade
Or try to map the ocean

Robyn

2008-01-25T03:34:00.000+01:00

La oss gå ti år tilbake i tid. Robyn var kjent som dama som sang Do You Really Want Me, Show Me Love og dekorerte flaskene til DATE´s nye parfymeserie. Jeg hadde kjøpt plata på Hysj Hysj og fått parfymen i posten fra TL-klubben. Det var 90-tallet på sitt varkeste.

Men jeg måtte bli voksen. Det ble Robyn også. Hun tok med seg det vakreste hun hadde da, stemmen, forflyttet til sitt eget plateselskap og fant masse godteri. Beats, dirty american words og historier fra steder jeg ikke har vært, men får lyst til å dra.

Nydelig electro-pop som får deg til å bevege bena i uante retninger er fint i seg selv. Robyn har som uttalt mål å skape popmusikk i form av moderne, oppfinnsom musikk. Det er ikke venstrehåndsarbeid vi får servert, heller ikke noe hun driver med for å overleve mens hun lager "skikkelig" musikk i bakgården. Tekstene er gjennomtenkte, vakre stykker av poesi. Ja, poesi. I miks med vakre toner er det den eneste beskrivelsen som er musikken verdig.

Noen ganger dirty poesi, som i Bum Like You:
You're always up to no good
Your fingers in my cookie jar
You can have my checkbook, visa and my mastercard too
Ain't no price to high for what you do

Andre ganger sårt, som i Any Time You Like:
If I was brave I wouldn't keep my mouth shut
But I'm selfish
I don't wanna give you up
Boy you can tell me anytime you like
Boy you can tell me anytime you like

Jeg vil høre, jeg vil danse, jeg vil synge.
Lytt. Dans. Syng.Bildet hentet fra highrize.wordpress.com.

Oscar Danielson

2007-11-05T22:54:00.000+01:00

Forrige helg oppdaget jeg en fin plakat i (kanskje) A2 på Samfundet. Den var brun-gul-oransj og hvit med en mann i dress på. Det var plakaten til Oscar Danielson som skulle spille på Knaus fredag 2. november og jeg tenkte at det måtte være noe spesielt fordi han hadde så fin og stor plakat. Dagen etter hadde Panama skrevet om han i bloggen sin. Hun hadde prøvd å booke om billetten sin for å se Oscar Danielson live. Jeg hørte på Oscar Danielson på myspace og bestemte meg for at jeg skulle gå på konsert. Jeg gledet meg til å høre mer enn fire sanger av Oscar Danielson.

Det var stearinlys og mann over 30 med midtskill og langt hår. Det var vakkert. Det var veldig rett frem og gjenkjennelig. Det var litt trist og samtidig veldig fint. Det var ærlig. Det var fine historier mellom sangene. Det var tid at lysna.

Det var fint fordi det var en mann som visste at det han hadde å gi var det han hadde å gi, også ga han det. Det var trommis, stearinlys, stemme, gitar og et publikum som likte det de hørte.Hjemmesiden til Oscar Danielson.

Familjen - en elektronisk venn

2007-11-05T13:12:00.000+01:00

Føttene mine kan ikke stå stille og jeg vet ikke hvor lenge det har vært sånn.

Men det har ganske sikkert noe med musikk å gjøre og det har ganske sikkert noe med rytme å gjøre. Og i helgen hadde det ganske sikkert noe med Familjen å gjøre. I Klubben på lørdag spilte Johan T Karlsson og Andreas Tilliander opp til dans og det var ikke nødvendig å spørre pulikum to ganger om de ville flytte sine føtter fra side til side. Til og med gulvet flyttet seg fra side til side.

Familjen gir for tiden ut albumet Det snurrar i min skalle.
Familjen har nettopp vunnet medieeksponering for 1. mill.
Familjen kan komme i mine familieselskap.

Familjen er en hyggelig elektronisk venn, men ikke den eneste. Det har blitt flere den siste tiden. Det har ganske sikkert noe med rytme å gjøre. Det har ganske sikkert noe med at man liker dansing å gjøre. En god sirkel.

Flytt dine føtter fra side til side. Det snurrar i min skalle!

Joni Mitchell

2007-10-23T15:04:00.000+02:00

Da jeg var 14 år dro mamma og jeg til Fredrikstad hovedbibliotek og lånte cd´er som vi hørte på cd-spillern på hytta. En av dem var Joni Mitchell - Hits. En samling av hennes beste låter. En samling av timer og års arbeid som andre skulle bruke timer og år på å lytte til. Timer og år.

Da jeg var 18 år bodde jeg på Bislett. Hver dag gikk jeg over lille Bislett med musikk i ørene, på vei til eller fra, i min egen verden. Julen hadde begynt å nærme seg og Marie hadde Joni Mitchell - Blue i spillern konstant. Jeg hadde Blue i ørene. Jeg hadde River i ørene. Mens jeg gikk over isen på lille Bislett og drømte om at bittelille Bislett skulle bli en elv jeg kunne skøyte av gårde på.

I wish I had a river I could skate away on
I wish I had a river so long I would teach my feet to fly
Oh I wish I had a river I could skate away on
I made my baby cry

Da jeg var 23 år bodde jeg i Trondheim på tredje året og i spillern var fortsatt Blue. I ørene var fortsatt River. Jeg ønsket meg en elv å skøyte av gårde på.
Og jeg lurte fortsatt på hva som kunne temme rastløstheten.Hjemmeside.

Feist

2007-10-12T10:58:00.001+02:00

Well it's time to begin as the summer sets in
It's the scene you set for new lovers
You play your part painting in a new start
But each gate will open another

Dette innlegget kunne jeg skrevet for to år siden, da stemmen til Leslie Feist for første gang kom ut av høytalerne mine og smøg seg inn gjennom øregangen og ned til hjertet. (Men da hadde jeg ikke blogg.)

Gatekeeper seasons wait for your nod
Gatekeeper you held your breath
Made the summer go on and on

Oktober kan det ha vært, kanskje november. Ute var det kaldt, i øretelefonene mine var det Leslie Feist.

Og det har det fortsatt med: Isende kaldt ute, rundt null grader (nesten hele året), og inne er det Leslie Feist. Selv om det snart er et halvt år siden hun ga ut sitt siste album The Reminder snurrer den ganske ofte i spillern min, med sine myke toner og deilige gitarlyder. Noen ganger ruslende, noen ganger springende, kanskje dansende; som i Sea Lion Woman. Sangen er en cover av Nina Simone, en gammel kjenning for min spiller, med sine glødende tekster og deilige stemme. Men i dette tilfelle vinner Feist.

Oppsummering: Vakkert, dansbart og sticky. Sitter fast i øret og i hjertet.

take it slow
take it easy on me
shed some light
shed some light on it please

1-2-3-4: Visstnok tatt i ett.

Kings. Kings of Convenience.

2007-10-10T11:39:00.000+02:00

Hva spesielt var det du likte?

Det spurte fyren med de store brillene om da jeg hodeløst slang ut at det faktum at det var en fantastisk konsert.
Så her kommer en liste over det jeg likte spesielt godt med konserten Kings of Convenience holdt i Storsalen på Samfundet, søndag 7.oktober:
- at de spilte mange nye sanger. Men likevel føles det som noe jeg kjenner.
- at de fortsatt lager tekster som treffer noe inni meg.
- at de hadde med en som spiller fiolin. Fiolin er utrolig vakkert.
- at de fikk oss til å knipse.
- at de sang "it´s my birthday, and I´ll cry if I want to".
- at når et band virker så ærlige i sitt ønske om å kommunisere noe får de meg til å le, gråte og danse.
- at Erlend danset.
- at noen synger, prater og beveger seg uten å synge til, prate med eller bevege salen. Men at Kings of Convenience ikke er et sånt band.

Hvis noen ber meg om å velge mellom å danse og snakke sier jeg ja takk, begge deler. Det må da være mulig.

Dinner at Eight

2007-08-30T01:53:00.000+02:00

No matter how strong
I'm gonna take you down
With one little stone
I'm gonna break you down
And see what you're worth
What you're really worth to me

Det destruktivt man aldri forteller noen om.
Et ønske om å skade de man elsker.

Dinner at eight was okay
Before the toast full of gleams
It was great until those old magazines
Got us started up again
Actually it was probably me again

"En krangel er aldri bare en persons feil."
Livsløgnen til en voksen generasjon.

But 'til then no, Daddy, don't be surprised
If I wanna see the tears in your eyes
Then I know it had to be long ago
Actually in the drifting white snow
You loved me

Det handler ikke om å vinne.
Det handler om å ha blitt elsket. Lengst.

No matter how strong
I'm gonna take you down
With one little stone
I'm gonna break you down
And see what you're worth
What you're really worth to me

Når er man sårbar?
Når man er ærlig og sier høyt hva man føler?

Jeg elsker Rufus Wainwright.

Konkurransetid, del 2

2007-08-26T12:55:00.000+02:00

Andre utfordring, hvor er dette hentet fra:

your mama's got a new man
your daddy always fails
and you're eating again
at them
'cause nobody loves you

Regina Spektor - Soviet Kitch at its best

2007-08-22T19:23:00.000+02:00

Jeg husker første gangen jeg hørte Regina Spektors stemme. Jeg stod på rommet mitt, det forrige jeg bodde i, der veggene var hvite og vinduskarmene var store. I vinduskarmen min stod stereoanlegget mitt som er sølvfarget, og en grønn plante. This is how it works, sang Regina. On the radio, We heard November Rain, That solo's really long, But it's a pretty song, We listened to it twice, 'Cause the DJ was asleep. Det gjorde jeg og. Jeg hørte på sangen en, to, tre ganger. Så ble jeg eier av tre album.

Regina spiller piano. Og synger voldsomt og fritt, og noen ganger tynt. Egentlig kommer hun fra Sovjet, men nå bor hun i New York, det store eple. Ikke veldig overraskende, for musikken hennes høres ut som den er laget av en som egentlig kommer fra Sovjet, men som nå bor i New York, det store eple.Hei. Jeg heter Regina. Jeg har egen hjemmeside. Og jeg er på myspace.

Melodiene til Regina er fine. De er fengende, særlig hvis man liker piano. Jeg liker piano. Men som så mange andre artister jeg liker er det som avgjordt gir Regina en plass på FloMusic tekstene. Første gang jeg fikk med meg teksten til Summer in the City fikk jeg frysninger over hele kroppen. Så hørte jeg den en, to, tre ganger til og fikk mer frysninger. Mmm, grøss.

Summer in the city means cleavage cleavage cleavage
And I start to miss you, baby, sometimes
I've been staying up and drinking in a late night establishment
Telling strangers personal things

Summer in the city, I'm so lonely lonely lonely
So I went to a protest just to rub up against strangers
And I did feel like coming but I also felt like crying
It doesn't seem so worth it right now

I hear in my mind, all of this music, synger Regina i Fidelity. Og jeg tror henne.

Konkurransetid

2007-06-08T03:25:00.000+02:00

I dag fikk jeg en sms, og skjønte at innholdet var en sang. 1-2-3, så fant jeg svaret på det store internettet.

Jeg har bestemt meg for å bruke musikkbloggen til noe nytt og spennende. Jeg kommer til å legge ut deler av sanger, kanskje en strofe, kanskje et vers. Konkurransen går ut på å kunne svaret, uten å google det.

Første utfordring:

In my mind I'm crawling on your floor
Vomiting and defeated
Total absence of grace
Your reluctant voice saying
You decide your own fate

Kings og Convenience - Riot On An Empty Street

2007-05-21T10:53:00.000+02:00

Jeg husker det eksakte øyeblikket jeg forelsket meg i en av Kings of Convenience' tekster. Jeg stod i underetasjen til en butikk i Bogstadveien i Oslo våren 2005. Jeg måtte "spole" tilbake for å høre linjene igjen og igjen:

How come no-one told me
All throughout history
The loneliest people
Were the ones who always spoke the truth
The ones who made a difference
By withstanding the indifference
I guess it's up to me now
Should I take that risk or just smile?

På dåværende tidspunktet var det akkurat det spørsmålet livet stilte meg overfor. Men ingen skrev poesi om det på den måten Kings of Convenience gjorde det. Og ingen var like tydelige.

Som helhet er plata Riot On An Empty Street nydelig satt sammen; rett og slett melodiøst vakker. Derfor kan den flyte i bakgrunnen mens man driver med andre, mindre viktige ting enn musikklytting. Men plata har vakre låter som hver for seg er så mye å ta av at man innimellom stopper opp og trykker tilbake en sang for å høre enda en gang.

The music's too loud and the noise from the crowd
Increases the chance of misinterpretation
So let your hips do the talking
I'll make you laugh by acting like the guy who sings
And you'll make me smile by really getting into the swing
Getting into the swing, getting into the swing

I'd rather dance, I'd rather dance than talk with you

Jeg både danser og lytter til denne plata.

DinoSau - Live x2

2007-05-14T15:54:00.000+02:00

Nr. 1: Knaus, Isfit 07, dans. Tverrfløyte. Disse folka:
Nr. 2: Brukbar, en fredag i gode venners lag, dans. Tverrfløyte. De samme folka.

Det er noe med tverrfløyten.

Nå har jeg søkt etter tverrfløyte på wikipedia. Dette var det jeg fant:
Tverrfløyten fikk navnet fordi den holdes til siden. Lyd produseres ved at man blåser over et amasjørhull. Tonehøyde bestemmes ved at man trykker ned forskjellige kombinasjoner av de 16 klaffene, og ved endringer i luftstrømmen. Grepene i de to første oktavene minner svært om blokkfløytegrep. Registeret på en tverrfløyte spenner fra enstrøken C (tilsvarer midterste C-en på et piano), eventuelt lille h, en halvtone under, på instrumenter med h-fot, og opp til firstrøken C. Det er mulig å fremkalle toner også over dette, men tradisjonelt fløyterepertoar går som regel ikke over firstrøken C – firstrøken D i enkelte tilfeller der Sergej Prokofjevs treblåseinstrument fordi den opprinnelig var laget av tre. Nå lages fløyter i ulike metaller, det vanligste er sølvlegeringer, men fløyter lages også i gull og platinum. De aller rimeligste instrumentene lages gjerne av nikkellegeringer. En annen type fløyte, som er i samme familien, er pikkoloen. Den er halvparten så lang (33 cm) og klinger derfor en oktav lysere.

Det er ganske uvesentlig. Det viktige er at tverrfløyte er et veldig fint intstrument, og at DinoSau bruker det i de fine sangenge sine så de blir enda finere. Tverrfløyten gjør musikken deres litt mykere, litt søtere og litt mer ekte i mine ører. (Noen ganger liker jeg å høre på musikk uten "ekte" instrumenter. Men i denne sammenhengen liker jeg effekten tverrfløyta får, i motsetningen til det elektroniske.) De definerer seg selv som pop/electronica/alternativ, og det er helt greit for meg.

Jeg er ikke noe flink på sjangre. Jeg synes som regel det er mer forvirrende enn oppklarende. Men det meste er helt greit når jeg ikke klarer å stå stille, og det er det som skjer når DinoSau spiller opp til dans. Ta et hør! På myspace, f.eks.

Rilo Kiley - More Adventurous

2007-04-26T11:58:00.000+02:00

Da jeg for en stund tilbake forelsket meg i Rilo Kileys andre album The Execution of All Things sa en kamerat til meg at jeg hadde funnet feil album å elske, deres tredje plate More Adventurous var bedre. Jeg hadde hørt et par sanger og lot meg ikke overbevise.

Men for en liten måned siden fikk jeg albumet av en venn, og i mangel på noe annet og nysgjerrighet på noe nytt hørte jeg på skiva. Som ved forrige oppdagelse av dette bandet var det noen få sanger som fanget meg og som gjorde at jeg oppdaget resten. Den er catchy ved andre ørekast. Men denne posten skal ikke handle om hvordan jeg oppdaget More Adventurous, den skal handle om hvordan jeg gjenoppdaget den.

Etter noen uker hadde jeg rett og slett slukt, og nesten hørt opp plata. Uten egentlig å lytte. I sangen I Never gir frk. Lewis alt og det er tidvis så sterkt at selv en bjørn kan få tårer i øynene. Men uten teksten er den antakelig å oppfatte som litt skrålete for en som ikke liker henne. På den rolige The Absence of God kan stemmen hennes oppleves som skingrete.

Etter en del timer i reise (som jeg gjorde da jeg oppdaget plata) sluttet jeg å lytte til musikken. Det var da jeg begynte å bli sliten i øret jeg tenkte disse tingene om en stemme jeg liker så godt. Men også den første gangen jeg forelsket meg i et Rilo Kiley-album var stemmen til frk. Lewis noe av det mest krevende med musikken. Og det var etter at jeg hadde tenkt disse tankene jeg gjenoppdaget cden og det som muligens er det aller vakreste med den.

Tekstene. Jeg opplever at Rilo Kiley på denne plata har klart å fange biter fra livet på en av de vakreste og ærligste måter jeg har fått bivåne. Her er et eksempel fra The Absence of God:

Folk singers sing songs for the working, baby
We're just recreation for all those doctors and lawyers
There's no relief for the bleeding heart
Because they'll be losing bodies tonight
...
And Morgan says maybe love won't let you down
All of your failures are training grounds
And just as your back's turned you'll be surprised, she says
As your solitude subsides

Og med det lar jeg Rilo Kiley tale for seg selv. Hør!

Islands - Don´t call me Whitney, Bobby

2007-04-07T13:18:00.000+02:00

Bones bones brittle little bones
its not the milk you seek
its the sun you need
and the sleek sleek skeleton i hold
where are the hidden folds
wheres the meat that you eat

total boy
tells me stories
sometimes they make me sorry
i need another
i need another
sugar doughnut and muffin baby
this world is going crazy
i think i'm through listening to you

bones bones brittle little bones
its not the milk you see
its just the sun you need
and the sleek sleek skeleton i hold
where are the hidden folds
where is the meat that you eat

gonna make some plans
wait and see

turn it off
turn me on
open your eyes look around you
fuck what you heard
you were lied to

sweetheart
sick body part
sickheart
sweet body part

bones bones brittle little bones
its not the milk you seek
its the sun you need
and the sleek sleek skeleton i hold
where are the hidden folds
where's the meat that you eat

Cat Power

2007-01-24T01:46:00.000+01:00

Hun klapper for seg selv. Hun har strykere med seg. Hun sniker seg inn på mikrofonen, og synger med dyp, jazzet stemme. Hun danser lette trinn og lager grimaser, som om hun er overrasket over seg selv. Jeg er trollbundet.

Her startet mitt forhold til Cat Power; på en avsidesliggende myspaceprofil, på en data på et tomt kontor. The Greatest (2006) kom i mitt eie og ikke lenge etter fulgte You Are Free (2003).

You Are Free er en hard og ærlig plate. Den kosestøyer litt, som på Shaking Paper og He War, mens på Don't Blame You tar hun frem en del av fortiden og deler noe som smaker bittersøtt. På Names tar oss tilbake til gata hun vokste opp i, og på Keep On Runnin' hvisker hun oss i øret og får selv en utvokst hjernen i bevegelse.

The Greatest er en mer jazzet plate. Den flyter godt gjennom rommet, som en dans. Med enorm fare for å høres ut som en kulturansatt i staten. Men den gjør virkelig det. The Greatest er en umiddelbar ørehenger, som fort får selskap av Living Proof og Lived in Bars. Denne plata er mer gjennomprodusert, og relativt polert, i forhold til den forrige. Til det mer jazzete preget plata har passer det godt. Unntakene er Hate og Love and Communication, platens to siste sanger, som minner mer om You Are Free. Sangene er nydelige, men samtidig virker de litt feilplassert i det nye lydbildet hennes.

Pappa fikk The Greatest i bursdagsgave. Ved første gjennomlytting var den litt for støyete for han, men han hadde troa på at det kunne ta seg opp. Det gjør det.
Hjemmeside og Myspace.

M. Ward

2006-11-25T15:29:00.000+01:00

Lillebror. Lillebror burde nesten fått en egen post i min musikkblogg. Da vi var yngre var det lillebror som gjorde at jeg i det hele tatt hørte på fin ikke-norsk hip-hop, og fra tid til annen sender han fortsatt god musikk min vei. Men nå i en helt annen sjanger, og det er greit for meg.

Det var slik M. Ward kom til meg i forrige uke, i form av plata Post-War. Jeg vet at jeg har en lei tendens til å sette på det jeg pleier å høre på for tiden når jeg sitter ved dataen, eller skrur på anlegget, så jeg la plata over på mp3-spilleren min.

Og M. Ward kan ikke beskrives på noen annen måte en denne: Han er en gammel venn jeg ikke er helt sikker på hvor jeg har fra. Lillebror sa: "Chinese Translation er vel den som går raskest inn i øret." Etter å ha hatt M. Ward syngende i øret kom det en sang som gjorde at jeg måtte se på displayet for å huske tittelen. Det var selvfølgelig Chinese Translation.

Men det tok ikke lang tid før flere sanger som snek seg inn øregangen bestemte seg for å bli. Nydelige Eye on the price, vakre Rollercoster og sterke Right in the head, der han synger "I hope he's right in the head, even if he has to wrong someone". Platetittelen henviser til M. Wards ønske med plata. Han uttale i en artikkel i Vanity Fair i august 2006, med fokus på Irak-krigen, at han ble inspirert av etterkrigsmusikken fra sent 40- og 50-tall. "I had the naive, simplistic idea that producers and writers and artists of the time helped in a miniscule way to change the mind-set of America".

Tekstene er nydelige, og uten nærmere gjennomlytting er det en deilig balanse i tekstenes lyd, stemmen hans og instrumentene. Ved nærmere øyesyn er tekstene ettertenksomme og smarte. Og søte. Som Magic Trick, der han synger følgende:
People come, people go
Sometimes without goodbye, sometimes without hello
She's got one magic trick
Just one and that's it
She disappears

Men M. Ward, min gamle venn, har ikke tenkt seg noe sted. Han skal bli i min platesamling.
Og godt er det.
Nei, Ward. Høyre hånd bak høyre øre. Ellers ser det rart ut... Myspace og hjemmeside.
Da jeg surfet rundt på veven skjønte jeg forøvrig plutselig at M. Ward kjenner noen jeg kjenner. Nemlig frk. Lewis. Han var en av medhjelperne på hennes første soloplate. Nemlig.

Sufjan Stevens

2006-11-15T23:27:00.000+01:00

Writing about music is like dancing about architecture - it's really a stupid thing to want to do.
- Elvis Costello

Dette er et sitat jeg liker godt. Musikk burde være noe man vil nyte på den ene eller andre måten. Man kan delta eller lytte, på mange forskjellige måter. Men for meg blir det en effekt, særlig av lyttingen, å ville dele mine opplevelser. I går hadde jeg en sånn som minner meg på hvorfor. Som samtidig minner meg på hvorfor det er så dumt, og så vanskelig, å ville skrive om musikk.

På mandag tok jeg toget til Oslo. I dag tidlig tok jeg flyet tilbake. Og i mellomtiden hadde jeg svidd av nærmere 1000,- for å gå på Sufjan Stevens, 14. november, på Sentrum Scene i Oslo.

Scenen er tilholdssted for alle de spennende skapningene som bor i musikken til Sufjan. Midt i havet av fantasi sitter han ved flygelet, med gigantiske ørnevinger og synger inn i mikrofonen. Til et dørgende stille konsertpublikum. Rundt flygelet står det fem mannlige rosa sommerfugl-blåsere, to mannlige hvite gitar-sommerfugler, en rosa tromme-sommerfugl og en kvinnelig, rosa sommerfugl som synger, spiller gitar og piano. Ørnen selv håndterer flygelet, gitar og banjo.

Det er noe spesielt i Sufjan Stevens musikk, for meg. Jeg kjøpte cd'en etter å ha hørt en halv sang i en plateforretning. Og for et kjøp. Det var ikke hits (de enkelte sangene som kan være catchy ved første gjennomlytt) som gjorde at jeg hørte mye på albumet, det var helheten. Og det er helheten som gjør at han kan spille seg gjennom en konsert hvor jeg har hørt halvparten av sangene før, uten at jeg tenker over det mens det hele står på. Når det gikk mot slutten tenkte jeg at det var mange sanger jeg kunne tenke meg å høre. For det er så mange vakre låter han kunne spilt. Men var det nødvendig? Nei. Det var helt fint som det var.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vanskelig å røre, men allerede under første sang felte jeg en tåre. Det er ikke ofte man får oppleve sine store musikkopplevelser live, når man for det meste hører på amerikansk musikk. Når vi etter konserterten tok våre nyinnkjøpte t-skjorter på oss, og gikk ut for å møte våre venner, var det følelsen av nyttårsaften i lufta. Følelsen av noe stort. Følelsen av endring. Før og etter man har sett Sufjan live.Myspace og hjemmeside. Sufjan og høna hans.

Mates of State - Bring It Back

2006-11-12T15:38:00.000+01:00

En vinterdag i februar 2006 satt Andrew og undertegnede på Klubbstyretkontoret. Andrew sa: Hanna, kom og se. Og Hanna så. Og hun lo.

Det Hanna hadde fått se var en fanvideo (den øverste), som i 2004 vant en konkurranse og var lagt ut på hjemmesiden til Mates of State. Den var så morsom at hun så på den hver gang hun trengte å le.

Etter en stund tenkte hun at det var lurt å se de andre videoene som lå der også. Og alle sangene videoene hørte til var så bra at Hanna begynte å like Mates of State. Da Andrew viste Hanna Lollapalooza festivalen i Chicago og hun fikk hjertesorg fordi hun ikke kunne se alle de fine bandene live, var Mates of State et av bandene som førte til det.

Og nylig fikk jeg tak i deres siste plate Bring It Back.

Ekteparet Kori Gardner og Jason Hammel spiller henholdsvis ymse elektrisk pianoversjoner og trommer. De synger nydelig. De synger tidvis sammen, og stemmene deres kler hverandre ekstremt godt. De synger forskjellige tekst og melodistykker, samtidig, og effekten er en helt spesiell harmoni. De skaper dansbar, energisk musikk som aldri kjeder. Det er så bra på cd at du må nynne med, om du ikke har muligheten til å ta en svingom.

Jeg gjetter, men kan umulig ha oddsen i mot meg, når jeg påstår at dette er noe som burde oppleves live. Og enn så lenge bør det oppleves på plate.Myspace og hjemmeside.

The Wombats

2006-11-12T01:41:00.000+01:00

Fredagens Knaus-konsert er den jeg har gledet meg lengst til dette semesteret. I engelske The Wombats er Matthew Murpgy vokalist/gitar/keyboard, Dan Haggis er b-vokal/trommis og (norske) Tord Overland-Knudsen er b-vokal/bass. Guttene er Liverpool-basert, og plasserer seg selv innenfor skinnende high-speed punk-pop.

Og det fenget Knaus godt. Guttene startet med acappella, og fikk vist frem stemmeprakten. Den kunne de gjerne vise frem, for de synger pent. Det er kanskje grunnen til at de u'er en del i sangene sine. Men når man spiller fem sanger etter hverandre hvor det er u-ing, og de siste sju sangene ikke har u-ing, ville det vært til The Wombats fordel å dele litt på u-ingen. For det er helt ok å u'e litt. U-ing fordelt utover er bra. Men det finnes grenser. Og avsluttende u-ing i to sanger etter hverandre er en sånn grense. Jeg ble stående å tenke på det. Men mens jeg beveget meg, for det var vanskelig å stå stille. Derfor gjorde ingen det. Alle beveget seg.

Og U-ingen gav seg. Resten av konserten var så bra at jeg glemte deres strukturelle startproblemer, og endte med å kjøpe vinyl-singelen deres, til tross for at LP-spillern min står i Oslo. Managern deres overbeviste meg om at den var verdt 50 kr, 20 kr under satt pris. Den kunne bæres som en veske og så kul ut. Han skulle få bandet til å signere den. Jeg sa at det var en avtale hvis han også signerte. Så nå har jeg en singel å henge på veggen, med fire signaturer. Og en gratis download på iTunes.

Og når The Wombats blir like store som The Beach Boys var skal jeg skryte av at jeg er den stolte eier av en signert vinylsingel, kjøpt på den tiden da managere var merchfolk og The Wombats spilte på Samfundets minste scene.Myspace. "Ånei, jeg skulle jo buste håret før du tok bildet!"

Rilo Kiley

2006-10-07T12:02:00.000+02:00

Jeg har en lei tendens til å høre opp album. Og det er mulig jeg gjorde det med Jenny Lewis' Rabbit Fur Coat. Uten å være mettet på henne kunne man bare ønsket at hun hadde gitt ut mer enn et album som soloartist.

Men the next best thing kan være at hun har spilt i band. Eller kanskje the best thing. Rilo Kiley.

(Her kunne jeg skrevet masse om hvor de kommer fra, men det er det jeg prøver å slutte med. Hvis du vil lese noe om det, er det mulig å sjekke ut Rilo Kiley på Wikipedia.)

Jeg fikk tak i deres andre album, The Execution of All Things. Jeg hørte på det på mp3-spilleren min. Det første man oppdager er at frk. Lewis bruker stemmen sin på en helt annen måte enn på sin egen plate. Her er ikke så mye soul, og i begynnelsen likte jeg ikke denne forandringen. Det var bare den cathcy førstesangen The good that won't come out som gjorde at jeg fortsatte å lytte.

I do this thing where I think I'm real sick
but I won't go to the doctor to find out about it
Cause they make you stay real still in a real small space
As they chart up your insides and put them on display.
They'd see all of it, all of me, all of it.

All the good that won't come out of me
and all the stupid lies I hide behind.
It's such a big mistake
lying here in your warm embrace.

Og det gjorde jeg godt i, for det er ikke det beste denne plata presterer.
Capturing Moods er sangen som minner meg på at det er snille folk også i byene, man må bare spørre dem hva som skjer i livene deres.
A Better Son/Daughter er en kampsang uten sidestykke, som drar deg opp når du er nede, og lenger opp når du er oppe.
With Arms Outstretched er sangen som får deg til å føle at du er der ved vannet, med hippievennene dine, og at dagen er for kort. Heldigvis kan du trykke på play igjen når dens Spectacular Views er over. Det har skjedd her i gården, ikke alt for få ganger, for disse fire er ikke de eneste høydepunktene på skiva.

Rilo Kiley har hjemmeside og er på myspace.

Oppstandelsen

2006-10-06T23:29:00.000+02:00

FLoMusic har ligget død.

Og det er beklagelig, kanskje mest for min egen del.

De to postene jeg begynte å skrive på i sommer ble aldri postet. Jeg har tenkt over hvorfor. Det er fordi jeg skriver langt, lenger enn langt og forventer av meg selv at jeg skal være saklig. Det skal jeg prøve å slutte med, og heller skrive om musikken jeg liker. Bare fordi.

Jenny Lewis with The Watson Twins

2006-07-12T22:47:00.000+02:00

For å gjøre det helt klart; Jeg var mer enn litt forelsket i Jenny Lewis og hennes følge da de gikk på scenen kl 23.00 under Quart festivalens tredje dag. Det avtok ikke etter en times låvedans.

Jeg jobbet som bandkontakt på Quarten i år, og det ene bandet jeg hadde ansvaret for var Jenny Lewis with The Watson Twins. Fordi jeg hadde ønsket meg dem. Noe som førte til at jeg selvfølgelige møtte dem før de gikk på scenen. Og ikke bare var de dyktige og lette å samarbeide med, de var også særdeles hyggelige. Særdeles. Det var det andre bandet jeg hadde også, så hyggelige at jeg kunne ønske at jeg likte musikken deres. Men jeg liker ikke Club Baltimore. Jenny Lewis liker jeg derimot bedre og bedre.

Allerede under førstelåta "Run Devil Run" er jeg fjetret. Jeg er tross alt forelsket. Men når andrelåta "The Big Guns" fyller gymlokalet, som blir vår lokale låvefest den neste timen, er jeg ikke den eneste som tramper takta. Med et solid band fester vi oss gjennom en time med soul og country, som overraskende nok byr alle i salen opp til et ja. Bare synd at salen ikke er full, mens det står en lang kø utenfor og venter på å komme forbi Quartens smarte sikkerhetsopplegg.

På The Traveling Wilbury's "Handle With Care" stepper Johnathan Rice inn for Ben Gibbard og Conor Oberst. Det gjør han vakkert. Frk. Lewis og tvillingene fremfører nydelig et nummer acapella, og viser at stemmen til Lewis er alt annet enn skjør. En ny sang, som ikke er på albumet, "Fernando" fremføres med en rumperisting som kan få hvem som helst til å glemme at Mira Craig har gjort det til et negativt begrep.

"I had a norwegian penpal once. Her name was Cathrine. Does anybody know her?" Alle kjenner Cathrine. "She stopped writing me. I don't know why." Ikke bare er denne damen særdeles talentfull, har med seg gospeltvillinger og et fabelaktig band, har en god skive i sekken og synger vanvittig godt live, hun er også sjarmerende. Og det er nettopp dette som gjør denne konserten til enda mer enn det man burde kunne forvente av en konsert.
10/10Jenny Lewis with The Watson Twins. Hjemmeside og myspace.

Tyler James

2006-06-08T11:45:00.000+02:00

Denne unge mannen oppdaget jeg på min ferd gjennom myspace, og samspillet mellom pianoet og trommene i Stay Humble innviterer meg inn på sin jazzete måte. Jeg sier ikke nejtack i sånne tilfeller.

Stemmen hans er spennende. Min første tanke var; Den er så nydelig at han virkelig må jobbe for å ødelegge helheten. Etter en stund skjønte jeg at den minner om Chris Martin i Coldplay, og det gjør ingenting. Jeg er mer glad i de to første albumene deres enn i det siste, og unge James kan ha likheter med tidlig Coldplay. Men som ung og jazzete kan jeg ikke unngå å tenke Jamie Cullums førstealbum. Og det er her han befinner seg, et sted mellom tidlig Coldplay og førstepop Jamie Cullum.

Her bor han godt, spør du meg. Tekstmessig fungerer han fint, sanger som for det meste (og i likhet med de fleste andre) handler om kjærlighet, uten de ubehagelige klisjéene. Han trakterer sine instrumenter godt, og har med seg flinke folk på resten. Alt i alt kan han likevel ha godt av litt tid fordi han virker en smule uferdig. Noe av det han gir føles klappet, klart og godt i sjela, som Don't Leave og tidligere nevnte Stay Humble. Noe føles ut som det kunne trengt en liten runde til i maskinen, som innspillingen av Come off Cold. Imidlertidig er det først og fremst innspillingen som er sketchy, selv om det heller ikke er min personlige favoritt i sjokoladeboksen. Men jeg gleder meg definitivt til et album.Tyler James. Hjemmeside og myspace.

flomusic

2006-06-02T23:35:00.000+02:00

Jeg er flo, og dette er min musikkblogg.
Her vil jeg dele mine musikkopplevelser.

For meg er musikk er som luft.
Jeg hører på musikk når jeg står opp om morgenen, når jeg tar bussen til uni, når jeg har litt fri og sitter alene en sjelden gang, når jeg tar bussen fra uni, når jeg går fra et sted til et annet og når jeg er hos andre hender det at vi hører på musikk. Når jeg kommer hjem om kvelden hører jeg på musikk. Det hender seg at jeg går på konsert. Det hender seg også at jeg jobber på konsert. Å være en del av noe som gir musikk til mennesker, er noe av det som gjør det verdt å leve. For noen uker siden stod jeg foran i Storsalen på Samfundet, mens Belle and Sebastian spilte for fullsatt sal. Folk smilte og danset til musikken.

Jeg er ikke musikkrasist. Da jeg var åtte var The Beatles mitt favorittband. Jeg minnes at jeg satt på rommet mitt og spolte på en Help!-kassett. Men det var et soloprosjekt. Ingen av vennene mine likte The Beatles på den tiden. De likte Backstreet Boys. Det gjorde jeg også noen år. Og det var viktig for meg å vokse opp med felleskap i musikken. Så selv om jeg ikke er BSBs største fan lenger er jeg glad for at jeg fikk oppleve en musikkglede jeg kunne dele med andre. Musikkgleden jeg vokste opp med gjorde musikk til luft, og da kan man ikke mislike de som ga meg muligheten til det.

Men det var ikke bare BSB som dominerte min barndom. Mine foreldre sang for meg da jeg var liten, og det var sjeldent tomt for musikk i luften. På lillebrors 9års dag var vi på Rolling Stones-konsert, fordi pappa hadde gitt lillebror 4 billetter i bursdagsgave. Det var en god hylle med vinyl i stua, og det var sjeldent det ikke var noe som snurret. På farmor og farfars hytte stod radioen alltid på, og da vi kjøpte vår egen hytte rundt min seksårsdag fant vi frem de gamle båndene. Mamma sydde om de gamle gardinene, og brukte dem på høytalerne. Jeg hadde øret inntil og hørte på The Beatles hele sommerferien.

Mamma og pappa visste at The Beatles var gode forbilder for barna. Gå på rekke som barnehagetantene sier.

Onkel og tante sang. Jeg gikk i korps, og hadde fått et valthorn, mens jeg egentlig ville ha tverrfløyte. Jeg fikk lov til å spille inn en kassett i studio til onkel, men klarte å spille inn noe over den et år etter. Pappa hadde gitar og jeg minnes at han en gang kunne spille noen sanger på den. Sannelig fikk jeg ikke gitaren til pappa etter noen år. Etter at den hadde vært innom mamma, som fikk creds av gitarlærern for spillingen sin. Jeg døpte den Knut og spilte til fingrene ble såre, før jeg fikk Romeo og en brun forsterker. Mamma hadde piano, og mimret over de tidene da hun var lærerens favoritt. Jeg har aldri blitt noen lærers favoritt, for jeg er selvlært på piano. Men jeg kunne ikke spille noen av delen før jeg ble 20, og håpet hele tiden at noen skulle lære meg det. I mens sang jeg. I dusjen, på rommet, på kinesisk og i kor. Det gjør jeg fortsatt. Ikke på kinesisk og ikke i kor, men i dusjen og på rommet. Og mens Andrew klapper takten, og vi planlegger vår fremtid som credrockere, med det rosa orgelet mitt på slep.

Musikk er luft. Luft med en duft av vafler, vil jeg si.