Bøker

Hører jeg ikke lenger på musikk?
Går jeg ikke på teater?
Leser jeg ikke bøker?

Jo, jo, jo, det gjør jeg, men jeg har ikke vært veldig flink til å skrive ned hva jeg synes om det jeg hører, ser og leser. Men jeg har hørt, sett og lest en del denne høsten.

Her kommer en kort liste:
- Jesus Christ Superstar på Det Norske Teater:
Fantastisk scenografi, bra band, flotte skuespillerprestasjoner, fin koreografi og gode sangstemmer. Den svakeste på scenen var Hank, som jeg ikke har noe forhold til, men det var sikkert stas for de som liker han. At han var tilstede. Kanskje de kunne betalt han for å sitte på scenen hele tiden, og latt en skuespiller få hovedrollen?
Det svakeste på scenen var regien, den var svært ujevn. Jeg var der på premieren (fordi jeg fikk billettene til noen som er så viktig at de pleier å få premierebilletter, men de kunne ikke gå selv), og jeg tror de har endret på noen scener siden da. Men da jeg så det kom fire klovner dansende glade på scenen rett etter at Jesus var hengt på korset. Det virket som om regissøren ønsket å ta oss med på en emosjonell berg og dalbane. Jeg ble bare kvalm.

- Informantene av Bret Easton Ellis:
Jeg liker så godt små bøker med store historier. Bøker som inneholder historiene til mange mennesker og lar oss få plass i deres verden. Jeg har snakket engasjert om Frode Sander Øiens 'Frantastiske Pepsi Love' mange ganger, og en gang jeg gjorde det ble jeg anbefalt 'Informatene'. Jeg hadde nok relativt høye forventninger.
Det startet fantastisk, men etterhvert opplevde jeg boka som for fragmentarisk, ikke bare fordi jeg la den fra meg mer enn et døgn av gangen. Jeg klarte jeg ikke huske hvem som var hvem, og synes det skle ut i et makarbert blodbad jeg ikke skjønte hvor kom fra. Men språket er bra, og den er godt oversatt.

- De nysgjerrige av Hand Petter Blad:
Jeg kjøpte De nysgjerrige på salg for et halvt år siden, fordi forsiden var fin og baksideteksten var interessant. Jeg visste ikke riktig om jeg likte formen i boken. Men den lå ved siden av sengen min og den var oppdelt i passe lange kapitler, så hver kveld leste jeg et kapittel.
Så dro jeg på hyttetur til en øy, der det ikke var noe særlig annet å gøre enn å lese. Og selv om jeg fremdeles var usikker på om jeg likte boka slukte jeg den.

Jeg vet fremdeles ikke om jeg liker boka. Men jeg tenker på den innimellom, så noe viktig må den ha gjort. Hans Petter Blad skriver om relasjoner, ensomhet, kjærlighet, vanskelighetene med å finne seg selv, osv. Så det er klart jeg ble litt fanget.

- Robin Hood på Sommerteatret (andreklasse ved Teaterhøyskolen):
Her lo jeg så jeg grein. Godt spilt fra ende til annen. God regi. Ingenting å plukke på. (Norske teatre går en fin fremtid i møte med dette kullet snart utstudert.)

- Hvermann av Philip Roth:
Etter å ha lest Hvermann (nesten i ett), satt jeg igjen med en god følelse i kroppen. Selv om den handler om en gammel mann som dør. Jeg har en tendens til å nærme meg kunst analytisk (kanskje spesielt de feltene jeg har studert: teater og tekst), men innimellom blir jeg så sugd inn at jeg glemmer analysen. Da blir jeg veldig fornøyd. Som regel betyr det at det alt stemmer.
Philip Roth gjør alt gjennomsiktig, uten å overforklare. Også er han morsom.

- Denne høsten har jeg hatt sesongkort på Nasjonal Jazzscene. To ting har vært spesielt fint med å ha det:
1) At dørene åpner åtte og konserten starter ni har bidratt til at Max, Mads og jeg innimellom har fått tid til å ta oss et glass og en prat. Vi kommer tidlig for å få gode plasser.
2) Jeg har gått på en del konserter jeg ikke vil gått på hvis jeg måtte betale hver gang. Den største overraskelsen var Uri Cane bedrock trio og Barbra Walker. Konsertet var delt opp i to sett, og Barbra Walker var med på ett. Da jeg la meg samme kveld tenkte jeg at jeg elsker den kvinnen. Makan til fyrverkeri! Hun fikk meg til å føle meg enda litt mindre norsk enn jeg gjør til vanlig, og jeg ropte ikke, men jeg sa halvhøyt “We love you, Barbra!” da hun gikk av scenen.

Melissa Horn

Noen artister kommer jeg tilbake til gang på gang, selv om det er lenge siden de sist slapp en plate eller har vært på turné. Et par av dem komme fra Sverige: Oscar Danielson er sånn, og Lisa Nilsson.

Tiden får vise om Melissa Horn får være med i gjengen, men det er tydelig at hun har potensiale. Flere kvelder siden jeg oppdaget henne har jeg ikke klart å sovne fordi jeg bare må høre en låt til. Tekstene hennes åpner, melodiene setter seg fast.