Death Cab for Cutie

På Quarten-06 var jeg bandkontakt for Jenny Lewis. Da jeg fulgte henne til et intervju utpå ettermiddagen hadde vi god tid og hun gikk en liten runde for å se seg om inne i baksceneområdet Hagen. Fornøyd kom hun tilbake og fortalte at hun hadde tittet over kanten og oppdaget vennene sine hjemmefra; Death Cab for Cutie. Kanskje ikke så overraskende likevel fordi de hadde samme reiserute mellom festivalene den sommeren, men frk. Lewis synes det var veldig stas. Jeg var ung og dum, og skjønte ikke at hvis jeg likte Lewis og hun likte dem ville jeg antakelig gjøre det samme hvis jeg ga det en lytt; jeg var ikke en gang på hele konserten deres.

Det stopper selvfølgelig ikke her, neida, hadde det bare vært så vel. Jeg har fått flere ledetråder som burde gjort det klart at jeg hadde oversett et viktig skilt, et viktig band på livets landevei. Ben Gibbard, vokalist i DCfC, sang på soloplata til Lewis, på den nydelige låta Handle Me with Care. Ben Gibbard er også frontmann i The Postal Service som jeg trykket til mitt hjerte en gang i 2005, da jeg oppdaget sangen Such Great Heights, på soundtracket til Garden State.

Ok, ok, ok. Det er ikke sånn at alle musikkreferanser viser seg å være gode. Noen ganger samarbeider folk med folk som er svært annerledes stilmessig. Men en ting er sikkert når jeg hører på Ben Gibbard synge på Handle Me with Care og i The Postal Service, og det er at jeg liker stemmen hans. Og hva gjør han i DCfC? Helt riktig; Han synger.

Nå har jeg lært av mine feil og blitt mange album rikere på veien. Ikke bare synger Ben Gibbard fint, tekstene han synger er fine tekster og melodiene han synger er fine melodier.
Bildet er hentet fra hjemmesiden deres. De er også på myspace.

The Blow

Hvis jeg kunne starte postene mine med en sang av de jeg skrev om hadde starten på denne posten vært Parantheses. Trommer, gitar, mer trommer, mer gitar og så en stemme.

Some philosophies fuel a belief in the self,
constructed to keep one's goods on one's own shelf.
- Parantheses

Søte, men smarte tekster som gjør at når du er sliten av å danse og må ta en hvil blir du ikke lei.

And when you're holding me
we make a pair of parentheses.
There's plenty space to encase
whatever weird way my mind goes,
I know I’ll be safe in these arms.
- Parantheses

Men Parantheses er bare en pent fjes. Du vet, det som gjør at du fatter interesse for resten. Vakkert å se på, for all del, men etter hvert kan man bli lei hvis ikke resten er bra. Og derfor ville jeg startet posten med Parantheses, men avsluttet med Babay (Eat a Critter, Feel Its Wrath), Pardon Me, Fists Up eller True Affection. Kanskje mindre tilgjengelig ved første ørekast, men vel verdt et lytt.

Pardon me but wasn't that your heart?
That I felt on the bed,
In the bed in between the sheets?
I might have been confused,
By all the sweat,
There was a lot of sweat
And I might be mistaken but…
- Pardon Me
Myspace.

Denison Witmer

Den første helgen i mai måtte jeg en plutselig snartur til Oslo og sjekket om det var noen konserter jeg kunne tenke meg å gå på når jeg først var i storbyen. Betonghaven på Det Norske Studentersamfund, Chateau Neuf kan skilte med akustiske konserter hver fredag, og denne fredagen var det Denison Witmer som gjestet Glassbaren (fordi det var for kaldt å spille ute i selve Betonghaven). Helt fra United States of America, Philadelphia kom han.

Og fra Seattle, regnbyen eller kaffehovedstaden, der han hadde spilt inn ny plate. Den kommer ikke før til høsten, men vi fikk noen smakebiter og det var veldig fint. Hans siste plate kom i 2005 og heter Are You a Dreamer? I løpet av konserten kom han inn på temaene drømmer, søvn og søvnløshet, men enda mer drømmer, liv og noe livløshet. Mest drømmer og liv.

Herr Witmer har en fin stemme, han spiller godt på gitaren sin og melodi og tekst er det ingenting å si på. Men det er noe annet som gjør dette til en minneverdig konsertopplevelse for meg og det er hans sceneopptreden. You guys are so lucky, sier han. You´ve got oil. You don´t need to invade people. Han snakker om USA og politikk, om olje og verden, uten å dykke dypere inn i tematikken. Han stemmer litt på gitaren sin og begynner å spille, før han plutselig stopper opp og sier mykt; By the way; I´m here to give you freedom.

Den typen frihet Denison Witmer har med tar jeg gjerne imot. Are You a Dreamer? er forhåpentligvis på vei i posten. Enn så lenge henger jeg på myspace.
Bildet er tatt av Fredrik Klingenberg, og her kan du se flere av hans bilder fra konserten.

Popstase

I kveld skal Popstase på Studentradion ha festivalsending og jeg skal være gjest. Vi skal snakke om hva vi gleder oss til å se i løpet av festivalsommeren og høre noen smakebiter.

Lytt på Studentradion.no eller FM 104,2 klokken 22.00 til 23.00.

The Shins

Andrew Largeman: What are you listening to?
Sam: The Shins. You know´em?
Andrew Largeman: No.
Sam: You gotta hear this one song, it´ll change your life, I swear.
-Garden State

Shame, shame, shame on me. At jeg ikke har skrevet om The Shins før er en skam.
Vi har vært venner i over tre år, gått gjennom tykt og tynt; noen fine netter med dansing på bordet, noen stille kvelder alene, noen dårlige øretelefoner vi kanskje ikke ville kommet oss fra og perioder med lite kontakt. Men her er vi mer enn tre år senere, med et vennskap som er sånn at uansett hvor lenge det er siden sist er det hyggelig å sees igjen; ingen pinlige pauser, ingen gjemt bitterhet, bare glede og dans. De synger, jeg synger med eller bare smiler av gode tekster, beveger hodet og vipper på tærne til fengende rytmer.

Hva er best med The Shins? Eller, hva gjør The Shins best?
Melodi som ikke fenger er ikke melodi i mine ører. The Shins fenger, klart de gjør.
Tekst som ikke sprenger mine ører og mitt hjerte er ikke tekst i mine ører eller i mitt hjerte.
(Melodi+tekst utgjør musikk, jeg vet det. Men ikke skikkelig musikk, ikke sånn som blir værende når det er skrudd av.)
Det er miksen, en mer gjennomført miks enn hos de fleste andre; Det er tekstene som er med på å skape melodi og som er poesi, som gjør The Shins så fabelaktige.

Just last night I woke from some unconscionable dream
and had it nailed to my forehead again
to keep this boat afloat
there are things you can't afford to know
so I save all my breath for the sails.
- Fighting in a Sack

Jeg bor i kollektiv, er bestevenn med og skal stiftet familie med The Shins.
Jeg planlegger å bli gammel med dem.

Turn of Me fra den siste plata Wincing the Night Away:

Hjemmeside og myspace.

My Little Pony - pop for barn, pop for voksne

The band, not the brand.

Den første gangen jeg fikk oppleve My Little Pony live var på en bakgårdsfest på Tøyen, Oslo i fjor sommer. Det nyoppstartede bandet hadde allerede rukket å spille i en barnehage, og like ansvarsløs og barnlig følte jeg meg i deres selskap. Med sine hyggelige, naive tekster og fabelaktige vokal var det perfekt pop for barn, perfekt pop for voksne.

For en ukes tid siden gjestet bandet Klubben, den mellomstore scenen på Samfundet. Det er snart vår, det er snart sommer, men det er fortsatt kaldt ute. I Klubben er det varmt. Nydelig scenesjarm og søte melodier varmet oss opp, en varme som sitter i lenge. The Sunshine Goodtime Song kiler sommerfølelsen, I don´t know gjør deg litt mindre redd for fremtiden og Johnny Diesel bringer frem allsangen (merk; kan også medføre et engasjement for homofiles rettigheter). Vokalen er nydelig og bandet er deilig solid. Dessuten har vokalist og gitarist, Ola Innsett og Simen Herning scenesjarm til tusen, noe som gjorde konserten befriende ansvarsløs. At artister tar ansvar for egen sceneopptreden setter jeg pris på.

My Little Pony har begynt på skolen og det er fint.
Typisk et band som sitter på første rekke og rekker opp hånden en del, men som sier noe morsomt hver gang. Nå er det bare å vente på eksamen og en langspill-plate.
Bildet er hentet fra Myspace-siden til bandet.

Ansvar for egen sceneopptreden

I denne posten vil jeg stille meg selv noen spørsmål om musikk og konserter.

Hva er en god cd?
Det kan være så mangt. Det vil jeg ikke si noe mer om.

Hva er en god konsert?
En god konsert også kan være så mangt. Det er lettere å svare på hva som kan ødelegge selv de beste konserter.

Hva kan ødelegge selv de beste konserter?
Det er lett å svare på. Det er en dårlig sceneopptreden. Altså, om man synger eller spiller dårlig er det ganske tydelig ikke en god konsert. Men selv hvis man får til det, både syngingen og spillingen, er det viktig for meg at man er sjarmerende. Forskjellige artister har forskjellig sjarm; noen har en åpenbar sjarm og spiller på det de er gode på, man danser med til sine egne toner, smiler og ler. Så har vi den overraskende sjarmen; den stille artisten med stille sanger som forteller fyrverkeri av noen historier.

Noen åpenbare eksempler må være Erlend Øye (både med King of Convenience og Whitest Boy Alive), Jenny Lewis (og the Watson Twins. Ja, faktisk hele bandet hun spilte med på Quarten i 06 kan få nevnes for sitt gode bidrag), svenske Raymond och Maria (å snakke (forståelig) svensk teller ut i positiv retning), Lykke Li (mye for dansingen) og I´m From Barcelona (for ballonger på perfekt tidspunkt og 17 stykker på scenen).

I mine øyne er det å ikke ha tenkt over sceneshowet sitt når man opptrer live som å ikke bry seg om rekkefølgen når man setter sammen plata si. Jeg vil at man skal ha kontakt med publikum, man burde være personlig (men ikke privat) og man må virke trygg. Noen artister virker ikke som om de har tenkt på dette på forhånd; noen artister tør ikke snakke, noen artister kommer med umorsomme vitser, noen artister forteller altfor lange historer. Å måtte le høflig på konsert og føle at man må ta ansvar for at det ikke skal bli litt dårlig stemning burde ikke være nødvendig. Og det er det heller ikke når artisten tar ansvar for egen sceneopptreden.

Altså: Det hender jeg får oppleve upåklagelig sceneopptredener og likevel ikke liker konserten. Det er greit. Det er de bra konsertene som ødelegges av manglende ansvar for egen sceneopptreden jeg vil til livs.

Hvordan?
Eh.

The Dø

We are not crazy
We are not afraid of you grown-ups
- Playground Hustle

A Mouthful starter med trommer, fløyte og roping. Man får lyst til å gå i tog, demonstrere litt, i hvert fall si fra til noen om noe som er viktig. I won´t be told what to draw! Sånn.

A mouthful deler historier fra et levd liv, der man har truffet noen bra folk og noen dårlige. Og noen man er glad for at man har mistet.

Sit in the desert of the bed I looked hard for an oasis
But all I could find was a dead camel in pieces
And I got so scared I tried to lure him back to bed
Whispered "stay just a little bit more"
But now I´m grateful to the camel
Beacause all the lazy boy could do was RUN then I knew for sure
That he would never be the satisfying shad I needed, no no no
- Stay (Just A Little Bit More)

A mouthful er en jungel med bass. I deres boks er det melodi, gitar, bass, rytme, kjappe og sjelfulle tekster. Kom, la oss dra på picnic og danse på en eng!Myspace.

Suburban Kids With Biblical Names

Det er mandag første gangen vi møtes. Vi treffes ved tilfeldighet, nysgjerrighet, kanskje bare shuffle, men før det har gått en uke er vi som erteris. De elsker min evne til å lytte og til å danse, jeg elsker deres rytmer og deres fiffige tekster. Dette er kjærlighet, dette er turn their dancefloors into a burning inferno of Ba-Ba og pretty soon it will happen, the sun will go murder the snow.

De seems to be on my mind og når jeg går hjemmefra eller når jeg våkner eller når jeg beveger meg klarer jeg ikke tenke annet enn at jeg burde bruke tiden min på å høre på dem. Og jeg er glad for at jeg er et forstadsbarn med bibelsk navn, at jeg også kan få kalle meg det, men ikke like mye som de kan, for de fant på dette fantastiske bandnavnet og har antakeligvis opphavsretten til det.

Deres herlige naivistiske uttrykk er laget av enkle, gode tekster og hyggelige rytmer det går an å trampe takten til, så vel som det går an å danse til. Derfor kan de brukes til å varme litt om vintern, når man sitter inne med en kopp varmt, men de kan også lage brennene inferno av dansegulvet.

Myspace

Rilo Kiley - igjen

Du gleder deg voldsomt fordi favorittbandet ditt gir ut ny plate. Du er i platebutikken en uke for tidlig og må gå slukøret hjem, tomhent, uten noe som helst. (Neida, det var andre cd-plater der.) Du gleder deg voldsomt, og skuffelsen er stor.

Sånn var det da jeg hørte den siste skiva til Rilo Kiley - Under The Blacklight. Den kom ut i august og siden har jeg ikke hørt på den. Med vilje. I jula ble jeg påtvunget den og jeg kan ikke si annet enn at den har vokst på meg. Den er ok, den er grei. Det den ikke er er ok pluss. Den er heller ikke kjempebra, den er ikke et melodiøst stykke paradis med poetiske baktanker, som blir tydeligere når du er mettet av de fengene melodiene. Den er ok, den er grei, den er pop for de som ikke vil ha tekst med mening. Den kan høres på, men den kan ikke lyttes til.

Hva er lykken?
Lykken er å ha oppdaget et band når de gir ut plate nummer to, sånn at når de gir ut plate nummer fire og den suger, kan du oppdage plate nummer en.

Velkommen skal du være, Take Offs and Landings. Takk for Pictures of Success, Don´t Deconstruct og Spectacular Views (Salute MY Shorts!)

Det er som å få oppleve noen du har kjent lenge, bare som litt yngre. Litt mindre god på alt, litt mindre satt, litt mer forvirret. Det er veldig fint.

I´m a modern girl but I fold in half so easily
When I put myself in the picture of success
I could learn world trade
Or try to map the ocean

Robyn

La oss gå ti år tilbake i tid. Robyn var kjent som dama som sang Do You Really Want Me, Show Me Love og dekorerte flaskene til DATE´s nye parfymeserie. Jeg hadde kjøpt plata på Hysj Hysj og fått parfymen i posten fra TL-klubben. Det var 90-tallet på sitt varkeste.

Men jeg måtte bli voksen. Det ble Robyn også. Hun tok med seg det vakreste hun hadde da, stemmen, forflyttet til sitt eget plateselskap og fant masse godteri. Beats, dirty american words og historier fra steder jeg ikke har vært, men får lyst til å dra.

Nydelig electro-pop som får deg til å bevege bena i uante retninger er fint i seg selv. Robyn har som uttalt mål å skape popmusikk i form av moderne, oppfinnsom musikk. Det er ikke venstrehåndsarbeid vi får servert, heller ikke noe hun driver med for å overleve mens hun lager "skikkelig" musikk i bakgården. Tekstene er gjennomtenkte, vakre stykker av poesi. Ja, poesi. I miks med vakre toner er det den eneste beskrivelsen som er musikken verdig.

Noen ganger dirty poesi, som i Bum Like You:
You're always up to no good
Your fingers in my cookie jar
You can have my checkbook, visa and my mastercard too
Ain't no price to high for what you do

Andre ganger sårt, som i Any Time You Like:
If I was brave I wouldn't keep my mouth shut
But I'm selfish
I don't wanna give you up
Boy you can tell me anytime you like
Boy you can tell me anytime you like

Jeg vil høre, jeg vil danse, jeg vil synge.
Lytt. Dans. Syng.Bildet hentet fra highrize.wordpress.com.

Oscar Danielson

Forrige helg oppdaget jeg en fin plakat i (kanskje) A2 på Samfundet. Den var brun-gul-oransj og hvit med en mann i dress på. Det var plakaten til Oscar Danielson som skulle spille på Knaus fredag 2. november og jeg tenkte at det måtte være noe spesielt fordi han hadde så fin og stor plakat. Dagen etter hadde Panama skrevet om han i bloggen sin. Hun hadde prøvd å booke om billetten sin for å se Oscar Danielson live. Jeg hørte på Oscar Danielson på myspace og bestemte meg for at jeg skulle gå på konsert. Jeg gledet meg til å høre mer enn fire sanger av Oscar Danielson.

Det var stearinlys og mann over 30 med midtskill og langt hår. Det var vakkert. Det var veldig rett frem og gjenkjennelig. Det var litt trist og samtidig veldig fint. Det var ærlig. Det var fine historier mellom sangene. Det var tid at lysna.

Det var fint fordi det var en mann som visste at det han hadde å gi var det han hadde å gi, også ga han det. Det var trommis, stearinlys, stemme, gitar og et publikum som likte det de hørte.Hjemmesiden til Oscar Danielson.

Familjen - en elektronisk venn

Føttene mine kan ikke stå stille og jeg vet ikke hvor lenge det har vært sånn.

Men det har ganske sikkert noe med musikk å gjøre og det har ganske sikkert noe med rytme å gjøre. Og i helgen hadde det ganske sikkert noe med Familjen å gjøre. I Klubben på lørdag spilte Johan T Karlsson og Andreas Tilliander opp til dans og det var ikke nødvendig å spørre pulikum to ganger om de ville flytte sine føtter fra side til side. Til og med gulvet flyttet seg fra side til side.

Familjen gir for tiden ut albumet Det snurrar i min skalle.
Familjen har nettopp vunnet medieeksponering for 1. mill.
Familjen kan komme i mine familieselskap.

Familjen er en hyggelig elektronisk venn, men ikke den eneste. Det har blitt flere den siste tiden. Det har ganske sikkert noe med rytme å gjøre. Det har ganske sikkert noe med at man liker dansing å gjøre. En god sirkel.

Flytt dine føtter fra side til side. Det snurrar i min skalle!

Joni Mitchell

Da jeg var 14 år dro mamma og jeg til Fredrikstad hovedbibliotek og lånte cd´er som vi hørte på cd-spillern på hytta. En av dem var Joni Mitchell - Hits. En samling av hennes beste låter. En samling av timer og års arbeid som andre skulle bruke timer og år på å lytte til. Timer og år.

Da jeg var 18 år bodde jeg på Bislett. Hver dag gikk jeg over lille Bislett med musikk i ørene, på vei til eller fra, i min egen verden. Julen hadde begynt å nærme seg og Marie hadde Joni Mitchell - Blue i spillern konstant. Jeg hadde Blue i ørene. Jeg hadde River i ørene. Mens jeg gikk over isen på lille Bislett og drømte om at bittelille Bislett skulle bli en elv jeg kunne skøyte av gårde på.

I wish I had a river I could skate away on
I wish I had a river so long I would teach my feet to fly
Oh I wish I had a river I could skate away on
I made my baby cry

Da jeg var 23 år bodde jeg i Trondheim på tredje året og i spillern var fortsatt Blue. I ørene var fortsatt River. Jeg ønsket meg en elv å skøyte av gårde på.
Og jeg lurte fortsatt på hva som kunne temme rastløstheten.Hjemmeside.

Feist

Well it's time to begin as the summer sets in
It's the scene you set for new lovers
You play your part painting in a new start
But each gate will open another

Dette innlegget kunne jeg skrevet for to år siden, da stemmen til Leslie Feist for første gang kom ut av høytalerne mine og smøg seg inn gjennom øregangen og ned til hjertet. (Men da hadde jeg ikke blogg.)

Gatekeeper seasons wait for your nod
Gatekeeper you held your breath
Made the summer go on and on

Oktober kan det ha vært, kanskje november. Ute var det kaldt, i øretelefonene mine var det Leslie Feist.

Og det har det fortsatt med: Isende kaldt ute, rundt null grader (nesten hele året), og inne er det Leslie Feist. Selv om det snart er et halvt år siden hun ga ut sitt siste album The Reminder snurrer den ganske ofte i spillern min, med sine myke toner og deilige gitarlyder. Noen ganger ruslende, noen ganger springende, kanskje dansende; som i Sea Lion Woman. Sangen er en cover av Nina Simone, en gammel kjenning for min spiller, med sine glødende tekster og deilige stemme. Men i dette tilfelle vinner Feist.

Oppsummering: Vakkert, dansbart og sticky. Sitter fast i øret og i hjertet.

take it slow
take it easy on me
shed some light
shed some light on it please

1-2-3-4: Visstnok tatt i ett.

Kings. Kings of Convenience.

Hva spesielt var det du likte?

Det spurte fyren med de store brillene om da jeg hodeløst slang ut at det faktum at det var en fantastisk konsert.
Så her kommer en liste over det jeg likte spesielt godt med konserten Kings of Convenience holdt i Storsalen på Samfundet, søndag 7.oktober:
- at de spilte mange nye sanger. Men likevel føles det som noe jeg kjenner.
- at de fortsatt lager tekster som treffer noe inni meg.
- at de hadde med en som spiller fiolin. Fiolin er utrolig vakkert.
- at de fikk oss til å knipse.
- at de sang "it´s my birthday, and I´ll cry if I want to".
- at når et band virker så ærlige i sitt ønske om å kommunisere noe får de meg til å le, gråte og danse.
- at Erlend danset.
- at noen synger, prater og beveger seg uten å synge til, prate med eller bevege salen. Men at Kings of Convenience ikke er et sånt band.

Hvis noen ber meg om å velge mellom å danse og snakke sier jeg ja takk, begge deler. Det må da være mulig.

Dinner at Eight

No matter how strong
I'm gonna take you down
With one little stone
I'm gonna break you down
And see what you're worth
What you're really worth to me

Det destruktivt man aldri forteller noen om.
Et ønske om å skade de man elsker.

Dinner at eight was okay
Before the toast full of gleams
It was great until those old magazines
Got us started up again
Actually it was probably me again

"En krangel er aldri bare en persons feil."
Livsløgnen til en voksen generasjon.

But 'til then no, Daddy, don't be surprised
If I wanna see the tears in your eyes
Then I know it had to be long ago
Actually in the drifting white snow
You loved me

Det handler ikke om å vinne.
Det handler om å ha blitt elsket. Lengst.

No matter how strong
I'm gonna take you down
With one little stone
I'm gonna break you down
And see what you're worth
What you're really worth to me

Når er man sårbar?
Når man er ærlig og sier høyt hva man føler?

Jeg elsker Rufus Wainwright.

Konkurransetid, del 2

Andre utfordring, hvor er dette hentet fra:

your mama's got a new man
your daddy always fails
and you're eating again
at them
'cause nobody loves you

Regina Spektor - Soviet Kitch at its best

Jeg husker første gangen jeg hørte Regina Spektors stemme. Jeg stod på rommet mitt, det forrige jeg bodde i, der veggene var hvite og vinduskarmene var store. I vinduskarmen min stod stereoanlegget mitt som er sølvfarget, og en grønn plante. This is how it works, sang Regina. On the radio, We heard November Rain, That solo's really long, But it's a pretty song, We listened to it twice, 'Cause the DJ was asleep. Det gjorde jeg og. Jeg hørte på sangen en, to, tre ganger. Så ble jeg eier av tre album.

Regina spiller piano. Og synger voldsomt og fritt, og noen ganger tynt. Egentlig kommer hun fra Sovjet, men nå bor hun i New York, det store eple. Ikke veldig overraskende, for musikken hennes høres ut som den er laget av en som egentlig kommer fra Sovjet, men som nå bor i New York, det store eple.Hei. Jeg heter Regina. Jeg har egen hjemmeside. Og jeg er på myspace.

Melodiene til Regina er fine. De er fengende, særlig hvis man liker piano. Jeg liker piano. Men som så mange andre artister jeg liker er det som avgjordt gir Regina en plass på FloMusic tekstene. Første gang jeg fikk med meg teksten til Summer in the City fikk jeg frysninger over hele kroppen. Så hørte jeg den en, to, tre ganger til og fikk mer frysninger. Mmm, grøss.

Summer in the city means cleavage cleavage cleavage
And I start to miss you, baby, sometimes
I've been staying up and drinking in a late night establishment
Telling strangers personal things

Summer in the city, I'm so lonely lonely lonely
So I went to a protest just to rub up against strangers
And I did feel like coming but I also felt like crying
It doesn't seem so worth it right now

I hear in my mind, all of this music, synger Regina i Fidelity. Og jeg tror henne.

Konkurransetid

I dag fikk jeg en sms, og skjønte at innholdet var en sang. 1-2-3, så fant jeg svaret på det store internettet.

Jeg har bestemt meg for å bruke musikkbloggen til noe nytt og spennende. Jeg kommer til å legge ut deler av sanger, kanskje en strofe, kanskje et vers. Konkurransen går ut på å kunne svaret, uten å google det.

Første utfordring:

In my mind I'm crawling on your floor
Vomiting and defeated
Total absence of grace
Your reluctant voice saying
You decide your own fate