Jeg jobbet som bandkontakt på Quarten i år, og det ene bandet jeg hadde ansvaret for var Jenny Lewis with The Watson Twins. Fordi jeg hadde ønsket meg dem. Noe som førte til at jeg selvfølgelige møtte dem før de gikk på scenen. Og ikke bare var de dyktige og lette å samarbeide med, de var også særdeles hyggelige. Særdeles. Det var det andre bandet jeg hadde også, så hyggelige at jeg kunne ønske at jeg likte musikken deres. Men jeg liker ikke Club Baltimore. Jenny Lewis liker jeg derimot bedre og bedre.
Allerede under førstelåta "Run Devil Run" er jeg fjetret. Jeg er tross alt forelsket. Men når andrelåta "The Big Guns" fyller gymlokalet, som blir vår lokale låvefest den neste timen, er jeg ikke den eneste som tramper takta. Med et solid band fester vi oss gjennom en time med soul og country, som overraskende nok byr alle i salen opp til et ja. Bare synd at salen ikke er full, mens det står en lang kø utenfor og venter på å komme forbi Quartens smarte sikkerhetsopplegg.
På The Traveling Wilbury's "Handle With Care" stepper Johnathan Rice inn for Ben Gibbard og Conor Oberst. Det gjør han vakkert. Frk. Lewis og tvillingene fremfører nydelig et nummer acapella, og viser at stemmen til Lewis er alt annet enn skjør. En ny sang, som ikke er på albumet, "Fernando" fremføres med en rumperisting som kan få hvem som helst til å glemme at Mira Craig har gjort det til et negativt begrep.
"I had a norwegian penpal once. Her name was Cathrine. Does anybody know her?" Alle kjenner Cathrine. "She stopped writing me. I don't know why." Ikke bare er denne damen særdeles talentfull, har med seg gospeltvillinger og et fabelaktig band, har en god skive i sekken og synger vanvittig godt live, hun er også sjarmerende. Og det er nettopp dette som gjør denne konserten til enda mer enn det man burde kunne forvente av en konsert.
10/10
Jenny Lewis with The Watson Twins. Hjemmeside og myspace.
