My Little Pony - pop for barn, pop for voksne

The band, not the brand.

Den første gangen jeg fikk oppleve My Little Pony live var på en bakgårdsfest på Tøyen, Oslo i fjor sommer. Det nyoppstartede bandet hadde allerede rukket å spille i en barnehage, og like ansvarsløs og barnlig følte jeg meg i deres selskap. Med sine hyggelige, naive tekster og fabelaktige vokal var det perfekt pop for barn, perfekt pop for voksne.

For en ukes tid siden gjestet bandet Klubben, den mellomstore scenen på Samfundet. Det er snart vår, det er snart sommer, men det er fortsatt kaldt ute. I Klubben er det varmt. Nydelig scenesjarm og søte melodier varmet oss opp, en varme som sitter i lenge. The Sunshine Goodtime Song kiler sommerfølelsen, I don´t know gjør deg litt mindre redd for fremtiden og Johnny Diesel bringer frem allsangen (merk; kan også medføre et engasjement for homofiles rettigheter). Vokalen er nydelig og bandet er deilig solid. Dessuten har vokalist og gitarist, Ola Innsett og Simen Herning scenesjarm til tusen, noe som gjorde konserten befriende ansvarsløs. At artister tar ansvar for egen sceneopptreden setter jeg pris på.

My Little Pony har begynt på skolen og det er fint.
Typisk et band som sitter på første rekke og rekker opp hånden en del, men som sier noe morsomt hver gang. Nå er det bare å vente på eksamen og en langspill-plate.
Bildet er hentet fra Myspace-siden til bandet.

Ansvar for egen sceneopptreden

I denne posten vil jeg stille meg selv noen spørsmål om musikk og konserter.

Hva er en god cd?
Det kan være så mangt. Det vil jeg ikke si noe mer om.

Hva er en god konsert?
En god konsert også kan være så mangt. Det er lettere å svare på hva som kan ødelegge selv de beste konserter.

Hva kan ødelegge selv de beste konserter?
Det er lett å svare på. Det er en dårlig sceneopptreden. Altså, om man synger eller spiller dårlig er det ganske tydelig ikke en god konsert. Men selv hvis man får til det, både syngingen og spillingen, er det viktig for meg at man er sjarmerende. Forskjellige artister har forskjellig sjarm; noen har en åpenbar sjarm og spiller på det de er gode på, man danser med til sine egne toner, smiler og ler. Så har vi den overraskende sjarmen; den stille artisten med stille sanger som forteller fyrverkeri av noen historier.

Noen åpenbare eksempler må være Erlend Øye (både med King of Convenience og Whitest Boy Alive), Jenny Lewis (og the Watson Twins. Ja, faktisk hele bandet hun spilte med på Quarten i 06 kan få nevnes for sitt gode bidrag), svenske Raymond och Maria (å snakke (forståelig) svensk teller ut i positiv retning), Lykke Li (mye for dansingen) og I´m From Barcelona (for ballonger på perfekt tidspunkt og 17 stykker på scenen).

I mine øyne er det å ikke ha tenkt over sceneshowet sitt når man opptrer live som å ikke bry seg om rekkefølgen når man setter sammen plata si. Jeg vil at man skal ha kontakt med publikum, man burde være personlig (men ikke privat) og man må virke trygg. Noen artister virker ikke som om de har tenkt på dette på forhånd; noen artister tør ikke snakke, noen artister kommer med umorsomme vitser, noen artister forteller altfor lange historer. Å måtte le høflig på konsert og føle at man må ta ansvar for at det ikke skal bli litt dårlig stemning burde ikke være nødvendig. Og det er det heller ikke når artisten tar ansvar for egen sceneopptreden.

Altså: Det hender jeg får oppleve upåklagelig sceneopptredener og likevel ikke liker konserten. Det er greit. Det er de bra konsertene som ødelegges av manglende ansvar for egen sceneopptreden jeg vil til livs.

Hvordan?
Eh.

The Dø

We are not crazy
We are not afraid of you grown-ups
- Playground Hustle

A Mouthful starter med trommer, fløyte og roping. Man får lyst til å gå i tog, demonstrere litt, i hvert fall si fra til noen om noe som er viktig. I won´t be told what to draw! Sånn.

A mouthful deler historier fra et levd liv, der man har truffet noen bra folk og noen dårlige. Og noen man er glad for at man har mistet.

Sit in the desert of the bed I looked hard for an oasis
But all I could find was a dead camel in pieces
And I got so scared I tried to lure him back to bed
Whispered "stay just a little bit more"
But now I´m grateful to the camel
Beacause all the lazy boy could do was RUN then I knew for sure
That he would never be the satisfying shad I needed, no no no
- Stay (Just A Little Bit More)

A mouthful er en jungel med bass. I deres boks er det melodi, gitar, bass, rytme, kjappe og sjelfulle tekster. Kom, la oss dra på picnic og danse på en eng!Myspace.