Nina Kinert

Det finnes de konsertene du kjøper billett til flere måneder i forveien, med en gang det slippes, som The Whitest Boy Alive, Raymond och Maria eller The Dø. De konsertene der du kjenner kriblingen i kroppen allerede noen dager før dagen, du møter opp tidlig for å ikke gå glipp av noe, du synger med på alle sangene og flere uker etterpå unngår du cd´ene deres, fordi ingenting kan sammenlignes med liveopplevelsen.

Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.

Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.

Nå bor hun her.

Ansvar for egen sceneopptreden

I denne posten vil jeg stille meg selv noen spørsmål om musikk og konserter.

Hva er en god cd?
Det kan være så mangt. Det vil jeg ikke si noe mer om.

Hva er en god konsert?
En god konsert også kan være så mangt. Det er lettere å svare på hva som kan ødelegge selv de beste konserter.

Hva kan ødelegge selv de beste konserter?
Det er lett å svare på. Det er en dårlig sceneopptreden. Altså, om man synger eller spiller dårlig er det ganske tydelig ikke en god konsert. Men selv hvis man får til det, både syngingen og spillingen, er det viktig for meg at man er sjarmerende. Forskjellige artister har forskjellig sjarm; noen har en åpenbar sjarm og spiller på det de er gode på, man danser med til sine egne toner, smiler og ler. Så har vi den overraskende sjarmen; den stille artisten med stille sanger som forteller fyrverkeri av noen historier.

Noen åpenbare eksempler må være Erlend Øye (både med King of Convenience og Whitest Boy Alive), Jenny Lewis (og the Watson Twins. Ja, faktisk hele bandet hun spilte med på Quarten i 06 kan få nevnes for sitt gode bidrag), svenske Raymond och Maria (å snakke (forståelig) svensk teller ut i positiv retning), Lykke Li (mye for dansingen) og I´m From Barcelona (for ballonger på perfekt tidspunkt og 17 stykker på scenen).

I mine øyne er det å ikke ha tenkt over sceneshowet sitt når man opptrer live som å ikke bry seg om rekkefølgen når man setter sammen plata si. Jeg vil at man skal ha kontakt med publikum, man burde være personlig (men ikke privat) og man må virke trygg. Noen artister virker ikke som om de har tenkt på dette på forhånd; noen artister tør ikke snakke, noen artister kommer med umorsomme vitser, noen artister forteller altfor lange historer. Å måtte le høflig på konsert og føle at man må ta ansvar for at det ikke skal bli litt dårlig stemning burde ikke være nødvendig. Og det er det heller ikke når artisten tar ansvar for egen sceneopptreden.

Altså: Det hender jeg får oppleve upåklagelig sceneopptredener og likevel ikke liker konserten. Det er greit. Det er de bra konsertene som ødelegges av manglende ansvar for egen sceneopptreden jeg vil til livs.

Hvordan?
Eh.