Nina Kinert

Det finnes de konsertene du kjøper billett til flere måneder i forveien, med en gang det slippes, som The Whitest Boy Alive, Raymond och Maria eller The Dø. De konsertene der du kjenner kriblingen i kroppen allerede noen dager før dagen, du møter opp tidlig for å ikke gå glipp av noe, du synger med på alle sangene og flere uker etterpå unngår du cd´ene deres, fordi ingenting kan sammenlignes med liveopplevelsen.

Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.

Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.

Nå bor hun her.