Men the next best thing kan være at hun har spilt i band. Eller kanskje the best thing. Rilo Kiley.
(Her kunne jeg skrevet masse om hvor de kommer fra, men det er det jeg prøver å slutte med. Hvis du vil lese noe om det, er det mulig å sjekke ut Rilo Kiley på Wikipedia.)
Jeg fikk tak i deres andre album, The Execution of All Things. Jeg hørte på det på mp3-spilleren min. Det første man oppdager er at frk. Lewis bruker stemmen sin på en helt annen måte enn på sin egen plate. Her er ikke så mye soul, og i begynnelsen likte jeg ikke denne forandringen. Det var bare den cathcy førstesangen The good that won't come out som gjorde at jeg fortsatte å lytte.
I do this thing where I think I'm real sick
but I won't go to the doctor to find out about it
Cause they make you stay real still in a real small space
As they chart up your insides and put them on display.
They'd see all of it, all of me, all of it.
All the good that won't come out of me
and all the stupid lies I hide behind.
It's such a big mistake
lying here in your warm embrace.
Og det gjorde jeg godt i, for det er ikke det beste denne plata presterer.
Capturing Moods er sangen som minner meg på at det er snille folk også i byene, man må bare spørre dem hva som skjer i livene deres.
A Better Son/Daughter er en kampsang uten sidestykke, som drar deg opp når du er nede, og lenger opp når du er oppe.
With Arms Outstretched er sangen som får deg til å føle at du er der ved vannet, med hippievennene dine, og at dagen er for kort. Heldigvis kan du trykke på play igjen når dens Spectacular Views er over. Det har skjedd her i gården, ikke alt for få ganger, for disse fire er ikke de eneste høydepunktene på skiva.
Rilo Kiley har hjemmeside og er på myspace.
