Du gleder deg voldsomt fordi favorittbandet ditt gir ut ny plate. Du er i platebutikken en uke for tidlig og må gå slukøret hjem, tomhent, uten noe som helst. (Neida, det var andre cd-plater der.) Du gleder deg voldsomt, og skuffelsen er stor.
Sånn var det da jeg hørte den siste skiva til Rilo Kiley - Under The Blacklight. Den kom ut i august og siden har jeg ikke hørt på den. Med vilje. I jula ble jeg påtvunget den og jeg kan ikke si annet enn at den har vokst på meg. Den er ok, den er grei. Det den ikke er er ok pluss. Den er heller ikke kjempebra, den er ikke et melodiøst stykke paradis med poetiske baktanker, som blir tydeligere når du er mettet av de fengene melodiene. Den er ok, den er grei, den er pop for de som ikke vil ha tekst med mening. Den kan høres på, men den kan ikke lyttes til.
Hva er lykken?
Lykken er å ha oppdaget et band når de gir ut plate nummer to, sånn at når de gir ut plate nummer fire og den suger, kan du oppdage plate nummer en.
Velkommen skal du være, Take Offs and Landings. Takk for Pictures of Success, Don´t Deconstruct og Spectacular Views (Salute MY Shorts!)
Det er som å få oppleve noen du har kjent lenge, bare som litt yngre. Litt mindre god på alt, litt mindre satt, litt mer forvirret. Det er veldig fint.
I´m a modern girl but I fold in half so easily
When I put myself in the picture of success
I could learn world trade
Or try to map the ocean
tirsdag, februar 12, 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)