Bøker

Hører jeg ikke lenger på musikk?
Går jeg ikke på teater?
Leser jeg ikke bøker?

Jo, jo, jo, det gjør jeg, men jeg har ikke vært veldig flink til å skrive ned hva jeg synes om det jeg hører, ser og leser. Men jeg har hørt, sett og lest en del denne høsten.

Her kommer en kort liste:
- Jesus Christ Superstar på Det Norske Teater:
Fantastisk scenografi, bra band, flotte skuespillerprestasjoner, fin koreografi og gode sangstemmer. Den svakeste på scenen var Hank, som jeg ikke har noe forhold til, men det var sikkert stas for de som liker han. At han var tilstede. Kanskje de kunne betalt han for å sitte på scenen hele tiden, og latt en skuespiller få hovedrollen?
Det svakeste på scenen var regien, den var svært ujevn. Jeg var der på premieren (fordi jeg fikk billettene til noen som er så viktig at de pleier å få premierebilletter, men de kunne ikke gå selv), og jeg tror de har endret på noen scener siden da. Men da jeg så det kom fire klovner dansende glade på scenen rett etter at Jesus var hengt på korset. Det virket som om regissøren ønsket å ta oss med på en emosjonell berg og dalbane. Jeg ble bare kvalm.

- Informantene av Bret Easton Ellis:
Jeg liker så godt små bøker med store historier. Bøker som inneholder historiene til mange mennesker og lar oss få plass i deres verden. Jeg har snakket engasjert om Frode Sander Øiens 'Frantastiske Pepsi Love' mange ganger, og en gang jeg gjorde det ble jeg anbefalt 'Informatene'. Jeg hadde nok relativt høye forventninger.
Det startet fantastisk, men etterhvert opplevde jeg boka som for fragmentarisk, ikke bare fordi jeg la den fra meg mer enn et døgn av gangen. Jeg klarte jeg ikke huske hvem som var hvem, og synes det skle ut i et makarbert blodbad jeg ikke skjønte hvor kom fra. Men språket er bra, og den er godt oversatt.

- De nysgjerrige av Hand Petter Blad:
Jeg kjøpte De nysgjerrige på salg for et halvt år siden, fordi forsiden var fin og baksideteksten var interessant. Jeg visste ikke riktig om jeg likte formen i boken. Men den lå ved siden av sengen min og den var oppdelt i passe lange kapitler, så hver kveld leste jeg et kapittel.
Så dro jeg på hyttetur til en øy, der det ikke var noe særlig annet å gøre enn å lese. Og selv om jeg fremdeles var usikker på om jeg likte boka slukte jeg den.

Jeg vet fremdeles ikke om jeg liker boka. Men jeg tenker på den innimellom, så noe viktig må den ha gjort. Hans Petter Blad skriver om relasjoner, ensomhet, kjærlighet, vanskelighetene med å finne seg selv, osv. Så det er klart jeg ble litt fanget.

- Robin Hood på Sommerteatret (andreklasse ved Teaterhøyskolen):
Her lo jeg så jeg grein. Godt spilt fra ende til annen. God regi. Ingenting å plukke på. (Norske teatre går en fin fremtid i møte med dette kullet snart utstudert.)

- Hvermann av Philip Roth:
Etter å ha lest Hvermann (nesten i ett), satt jeg igjen med en god følelse i kroppen. Selv om den handler om en gammel mann som dør. Jeg har en tendens til å nærme meg kunst analytisk (kanskje spesielt de feltene jeg har studert: teater og tekst), men innimellom blir jeg så sugd inn at jeg glemmer analysen. Da blir jeg veldig fornøyd. Som regel betyr det at det alt stemmer.
Philip Roth gjør alt gjennomsiktig, uten å overforklare. Også er han morsom.

- Denne høsten har jeg hatt sesongkort på Nasjonal Jazzscene. To ting har vært spesielt fint med å ha det:
1) At dørene åpner åtte og konserten starter ni har bidratt til at Max, Mads og jeg innimellom har fått tid til å ta oss et glass og en prat. Vi kommer tidlig for å få gode plasser.
2) Jeg har gått på en del konserter jeg ikke vil gått på hvis jeg måtte betale hver gang. Den største overraskelsen var Uri Cane bedrock trio og Barbra Walker. Konsertet var delt opp i to sett, og Barbra Walker var med på ett. Da jeg la meg samme kveld tenkte jeg at jeg elsker den kvinnen. Makan til fyrverkeri! Hun fikk meg til å føle meg enda litt mindre norsk enn jeg gjør til vanlig, og jeg ropte ikke, men jeg sa halvhøyt “We love you, Barbra!” da hun gikk av scenen.

Melissa Horn

Noen artister kommer jeg tilbake til gang på gang, selv om det er lenge siden de sist slapp en plate eller har vært på turné. Et par av dem komme fra Sverige: Oscar Danielson er sånn, og Lisa Nilsson.

Tiden får vise om Melissa Horn får være med i gjengen, men det er tydelig at hun har potensiale. Flere kvelder siden jeg oppdaget henne har jeg ikke klart å sovne fordi jeg bare må høre en låt til. Tekstene hennes åpner, melodiene setter seg fast.

Kings of Convenience

Det er en god konsert: De spiller godt på instrumentene sine, de synger fint, jeg kjenner sangene og synes de er gode. De har med seg gode musikere, de jammer og gjør sangene til noe mer enn jeg kjenner. De beveger seg til musikken når de blir revet med, de danser og får oss til å danse. Stemningen er tidvis euforisk, det trampes, klappes, knipses og synges.

Det er en god konsert, definitivt, men jeg er heldig nok til å gå på mange gode konserter. Hvorfor skiller denne seg ut? Hva gjør at denne konserten får stå på lista over DE KONSERTENE?

Det er følelsen som oppstår. Hele konserten har jeg det suget i magen, det suget som er der når noen du liker holder deg rundt livet og lener seg mot deg, det sekundet før du blir kysset.

Efterklang!

Jeg har sett Efterklang en gang før; på jobb på Samfundet, fra min post i døra, så jeg at bandet forsvant inn i grønn røyk, og det virket som om publikum ble med dem. Det er fire år siden, og da jeg oppdaget at de skulle spille i Oslo husket jeg den grønne røyken, og hadde fremdeles lyst til å bli med.

Pow Pow varmer opp, og det er helt greit, men publikum har enda ikke ankommet, og vi er under 50 mennesker i Storsalen på Chateau Neuf. Innen Efterklang går på har publikum fylt mange seter, alle sammen bak oss: Vi sitter på første rad.

Og det er ikke bare grønn røyk Efterklang forsvinner inn i, det er et musikals univers av håndtverk og improvisasjon. Dette er de flinke folka, som ikke er redde for å eksperimentere, som ikke er redde for å gjøre noe feil. Og det er så riktig!

Og publikum er med. Efterklang inviterer på en sjarmerende måte, det er vanskelig å takke nei. Det er trommisen som kan spille trompet, fiolinisten som kan spille trommer, vokalisten som spiller på en handlevogn og publikum som får synge med. Og publikum synger med. Samler seg foran scenen, selv om det er en sittekonsert, og plutselig er konserten over, uten at jeg har tenkt over tiden.

Og jeg har fremdeles lyst til å bli med.

Oscar!

Jeg lover, på tro og ære, at jeg aldri skal droppe en konsert med Oscar Danielson, så lenge jeg har penger til billetten og konserten er i samme by som jeg befinner meg.

Jeg vurderte nemlig å droppe det, fordi jeg fant ut dagen før at det skulle være konsert, og nesten ikke fant noen å gå med. (Hvordan blir jeg med i den hemmelige klubben som får vite at han spiller konsert?) Jeg vurderte å droppe det, da konserten på Parkteatret kostet 100 kr, og det var gratis kulturnatt i hele Oslo. Da alle på vorset skulle ut i kulturnatta sammen og jeg vinket dem avgårde; Jeg vurderte å droppe Oscar. Men jeg lover å aldri vurdere det igjen.

Hvem er Oscar? ble jeg spurt på forhånd. Oscar, sa jeg, det er en svensk, deprimert visesanger som synger om natur. Og han har kanskje vært det, han er kanskje det fremdeles, men han er mer:
- verdens morsomste
- verdens flinkeste visesanger
- far
- det beste man kan bruke to timer på en fredags kveld
- verdens morsomte

Vi kommer litt sent, og det er ingen sitteplasser igjen, så vi sitter på gulvet og jeg får sitte to meter unna Oscar, helt foran scenen. Oscar er den morsomste jeg vet. Sangene er gode, men det som gjør Oscar ekstra fin å se live, er delene mellom. Jeg ler. Jeg ler mye. Tramper takten, og synger med når vi blir bedt om det.

Og jeg angrer ikke på at jeg brukte 100 norske kr på å se verdens beste visesanger live. For tredje (og forhåpentligvis ikke siste) gang.

Sylvie Lewis

"Once you get a little taste
It's very hard to give it up"
- Just You

Sånn er det med Sylvie Lewis. På tungen smaker det europeiske storbyer (og feriehusene noen timer utenfor), en god bok med bilder i svart-hvitt, sykler og sommerkjoler.
Og det smaker godt.

Et stykke - flere ganger

Jeg kunne sagt at svenske damer er skikkelig rå og gjør ting jeg ikke har hørt noen norske damer gjøre, musikalsk. I stedet for nøyer jeg meg med å si at jeg liker Robyn og Jenny Wilson.

Og da jeg kom over denne videoen ble ikke følelsene svakere:


Det er kanskje bare meg som bor i en trehytte uten tv (det er løgn, jeg bor i en leilighet, men den delen om tv er sann) og ikke har fått med meg hvem Saul Williams er, eller hans hitlåt List of Demands, men da jeg hørte covern over ble jeg nysgjerrig. De av oss som bor i trehytter kan se originalen for første gang her:

Bekager reklamen for ringtones, det var den eneste vidoen det var mulig å låne fra youtube.

Det er ikke første gang jeg har kommet over en coverlåt jeg liker.
G.A.T.H. har gjort en cover av Beyonce's Irreplaceable.
India Arie har covra Don Henley's Heart of the Matter og Rihanna's Umbrella.
The Postal Service har gjort Phil Collins' Against All Odds.

Alle originallåter har sine kvaliteter.
Men noen originallåter eier bare kvaliteten 'mulig å gjøre fin med en cover'.
Heldigvis har noen sett dette potensialet, og brukt det.