Jeg husker det eksakte øyeblikket jeg forelsket meg i en av Kings of Convenience' tekster. Jeg stod i underetasjen til en butikk i Bogstadveien i Oslo våren 2005. Jeg måtte "spole" tilbake for å høre linjene igjen og igjen:
How come no-one told me
All throughout history
The loneliest people
Were the ones who always spoke the truth
The ones who made a difference
By withstanding the indifference
I guess it's up to me now
Should I take that risk or just smile?
På dåværende tidspunktet var det akkurat det spørsmålet livet stilte meg overfor. Men ingen skrev poesi om det på den måten Kings of Convenience gjorde det. Og ingen var like tydelige.
Som helhet er plata Riot On An Empty Street nydelig satt sammen; rett og slett melodiøst vakker. Derfor kan den flyte i bakgrunnen mens man driver med andre, mindre viktige ting enn musikklytting. Men plata har vakre låter som hver for seg er så mye å ta av at man innimellom stopper opp og trykker tilbake en sang for å høre enda en gang.
The music's too loud and the noise from the crowd
Increases the chance of misinterpretation
So let your hips do the talking
I'll make you laugh by acting like the guy who sings
And you'll make me smile by really getting into the swing
Getting into the swing, getting into the swing
I'd rather dance, I'd rather dance than talk with you
Jeg både danser og lytter til denne plata.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar