Det er en god konsert: De spiller godt på instrumentene sine, de synger fint, jeg kjenner sangene og synes de er gode. De har med seg gode musikere, de jammer og gjør sangene til noe mer enn jeg kjenner. De beveger seg til musikken når de blir revet med, de danser og får oss til å danse. Stemningen er tidvis euforisk, det trampes, klappes, knipses og synges.
Det er en god konsert, definitivt, men jeg er heldig nok til å gå på mange gode konserter. Hvorfor skiller denne seg ut? Hva gjør at denne konserten får stå på lista over DE KONSERTENE?
Det er følelsen som oppstår. Hele konserten har jeg det suget i magen, det suget som er der når noen du liker holder deg rundt livet og lener seg mot deg, det sekundet før du blir kysset.
Viser innlegg med etiketten 2009. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 2009. Vis alle innlegg
lørdag, november 21, 2009
søndag, oktober 04, 2009
Efterklang!
Jeg har sett Efterklang en gang før; på jobb på Samfundet, fra min post i døra, så jeg at bandet forsvant inn i grønn røyk, og det virket som om publikum ble med dem. Det er fire år siden, og da jeg oppdaget at de skulle spille i Oslo husket jeg den grønne røyken, og hadde fremdeles lyst til å bli med.
Pow Pow varmer opp, og det er helt greit, men publikum har enda ikke ankommet, og vi er under 50 mennesker i Storsalen på Chateau Neuf. Innen Efterklang går på har publikum fylt mange seter, alle sammen bak oss: Vi sitter på første rad.
Og det er ikke bare grønn røyk Efterklang forsvinner inn i, det er et musikals univers av håndtverk og improvisasjon. Dette er de flinke folka, som ikke er redde for å eksperimentere, som ikke er redde for å gjøre noe feil. Og det er så riktig!
Og publikum er med. Efterklang inviterer på en sjarmerende måte, det er vanskelig å takke nei. Det er trommisen som kan spille trompet, fiolinisten som kan spille trommer, vokalisten som spiller på en handlevogn og publikum som får synge med. Og publikum synger med. Samler seg foran scenen, selv om det er en sittekonsert, og plutselig er konserten over, uten at jeg har tenkt over tiden.
Og jeg har fremdeles lyst til å bli med.
Pow Pow varmer opp, og det er helt greit, men publikum har enda ikke ankommet, og vi er under 50 mennesker i Storsalen på Chateau Neuf. Innen Efterklang går på har publikum fylt mange seter, alle sammen bak oss: Vi sitter på første rad.
Og det er ikke bare grønn røyk Efterklang forsvinner inn i, det er et musikals univers av håndtverk og improvisasjon. Dette er de flinke folka, som ikke er redde for å eksperimentere, som ikke er redde for å gjøre noe feil. Og det er så riktig!
Og publikum er med. Efterklang inviterer på en sjarmerende måte, det er vanskelig å takke nei. Det er trommisen som kan spille trompet, fiolinisten som kan spille trommer, vokalisten som spiller på en handlevogn og publikum som får synge med. Og publikum synger med. Samler seg foran scenen, selv om det er en sittekonsert, og plutselig er konserten over, uten at jeg har tenkt over tiden.
Og jeg har fremdeles lyst til å bli med.
torsdag, september 24, 2009
Oscar!
Jeg lover, på tro og ære, at jeg aldri skal droppe en konsert med Oscar Danielson, så lenge jeg har penger til billetten og konserten er i samme by som jeg befinner meg.
Jeg vurderte nemlig å droppe det, fordi jeg fant ut dagen før at det skulle være konsert, og nesten ikke fant noen å gå med. (Hvordan blir jeg med i den hemmelige klubben som får vite at han spiller konsert?) Jeg vurderte å droppe det, da konserten på Parkteatret kostet 100 kr, og det var gratis kulturnatt i hele Oslo. Da alle på vorset skulle ut i kulturnatta sammen og jeg vinket dem avgårde; Jeg vurderte å droppe Oscar. Men jeg lover å aldri vurdere det igjen.
Hvem er Oscar? ble jeg spurt på forhånd. Oscar, sa jeg, det er en svensk, deprimert visesanger som synger om natur. Og han har kanskje vært det, han er kanskje det fremdeles, men han er mer:
- verdens morsomste
- verdens flinkeste visesanger
- far
- det beste man kan bruke to timer på en fredags kveld
- verdens morsomte
Vi kommer litt sent, og det er ingen sitteplasser igjen, så vi sitter på gulvet og jeg får sitte to meter unna Oscar, helt foran scenen. Oscar er den morsomste jeg vet. Sangene er gode, men det som gjør Oscar ekstra fin å se live, er delene mellom. Jeg ler. Jeg ler mye. Tramper takten, og synger med når vi blir bedt om det.
Og jeg angrer ikke på at jeg brukte 100 norske kr på å se verdens beste visesanger live. For tredje (og forhåpentligvis ikke siste) gang.
Jeg vurderte nemlig å droppe det, fordi jeg fant ut dagen før at det skulle være konsert, og nesten ikke fant noen å gå med. (Hvordan blir jeg med i den hemmelige klubben som får vite at han spiller konsert?) Jeg vurderte å droppe det, da konserten på Parkteatret kostet 100 kr, og det var gratis kulturnatt i hele Oslo. Da alle på vorset skulle ut i kulturnatta sammen og jeg vinket dem avgårde; Jeg vurderte å droppe Oscar. Men jeg lover å aldri vurdere det igjen.
Hvem er Oscar? ble jeg spurt på forhånd. Oscar, sa jeg, det er en svensk, deprimert visesanger som synger om natur. Og han har kanskje vært det, han er kanskje det fremdeles, men han er mer:
- verdens morsomste
- verdens flinkeste visesanger
- far
- det beste man kan bruke to timer på en fredags kveld
- verdens morsomte
Vi kommer litt sent, og det er ingen sitteplasser igjen, så vi sitter på gulvet og jeg får sitte to meter unna Oscar, helt foran scenen. Oscar er den morsomste jeg vet. Sangene er gode, men det som gjør Oscar ekstra fin å se live, er delene mellom. Jeg ler. Jeg ler mye. Tramper takten, og synger med når vi blir bedt om det.
Og jeg angrer ikke på at jeg brukte 100 norske kr på å se verdens beste visesanger live. For tredje (og forhåpentligvis ikke siste) gang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
