Daniel Johnston. And friends.

Daniel har venner og søndag 20.juli har han dem med seg til Rockefeller. De er flinke, men må de få spille tre låter hver før han kommer på scenen? Det er for mange venner med for mange forskjellige musikalske uttrykk.

Etter godt og vel en time kommer Daniel Johnston selv på scenen, det vil si; Han kommer på midt i en av vennenes sanger for å synge back-up. Broren min (min følgesvenn på konserten) lener seg over og hvisker; Det er her man ser forskjellen mellom en spennende og en kjedelig artist. Daniel har en helt annen nærhet og tilstedeværelse på scenen og i sangene sine.

Man føler fort at man er på fornavn med denne snodige fyren, som 47 år gammel fremdeles bor i kjelleren til sine foreldre, lager musikk og tegner tegninger som selges for flere hundre dollar per stykk. Hver gang en av tegningene hans selges får han 10 dollar som han kan bruke på røyk og godteri. Han skriver enkle sanger; tekster og melodier, med ærlige og rett-frem-tekster og bare få akkorder. Han synger om at ekte kjærlighet vil finne oss til slutt og Caspar er et vennlig spøkelse.

Så, hvorfor bor denne fyren i kjelleren til foreldrene? Jo, nå skal du høre. På vei hjem fra en festival i 1990 skjedde det noe som gjorde at foreldrene bestemte seg for å legge inn Daniel på mentalsykehus. Far og sønn kjørte hjemover i privatflyet (et lite fly, det er ikke snakk om noen privatjet her) da Daniel fikk det for seg at de skulle hoppe i fallskjerm, kjempet til seg nøkkelen og kastet den ut av vinduet. Faren, som har vært kamppilot i forsvaret klarte å lande flyet uten at de ble alvorlig skadet. Daniel lider av bipolar forstyrrelse og schizofreni.

Men i kjelleren lager Daniel musikk som treffer noe i folk; det enkle behovet for å tro på kjærligheten, den enkle filosofien vi lærer av Caspar det vennlige spøkelse eller troen på at uansett hva jeg har gjort kan det ordne seg og det finnes en himmel for meg, det finnes en stjerne for oss begge, det finnes håp.

Det er kanskje det at det finnes håp i disse linjene som har gjenklang i mange mennesker; mennesker som håper eller i det minste ønsker å håpe. Det er i hvert fall håp jeg står igjen med der jeg står salig, skulder mot skulder med mennesker fra ymse aldersgrupper, etter at jeg har fått oppleve en 47 år gammel, ganske psykisk syk mann som bor i kjelleren til foreldrene sine og får 10 dollar per tegning han selger, som synger om livet sitt. Og mitt.
Bildet er hentet fra hjemmesiden til Daniel Johnston. Også han han Myspace.

I´m from Barcelona!

Det skjer mye. Det er festivaler både her og der. Var det bra på Quarten, var det bra på Hove, var det bra på Øya? Joda, pleier jeg å svare. Det var gøy. Det var ikke så mange band jeg ville se, men det var mye hyggelige folk. Jeg tar det med bandene på min kappe. Jeg har nemlig hørt mye på band som kommer fra den andre siden av Atlantern og de kommer ikke spesielt mye hit.

Sånn har det vært en stund, det har vært lite europeisk i samlingen. Men nå: Noe fransk-finsk (The Dø, som jeg skrev om i april), noe britisk (soundtracket til den fantastiske filmen Once), men mest svensk. Og svenskene elsker Norge. De går mann av huse for å komme hit. Vi kjøper kjøtt hos dem, de spiller konserter her. Det er en fin byttehandel. Kind of.

Fordi Sverige er så nærme betyr det også at muligheten for noensinne å se et band jeg likte live igjen er større enn vanlig. Det er faktisk så sjeldent jeg opplever det (uten å måtte blakke meg) at gleden over å se at I´m From Barcelona skulle spille i den byen jeg oppholdt meg i var... stor.

Gleden holdt seg til konsertstart og om man tenkte etter første sang at "nå brant de hit´en litt tidlig", så var det sannelig ikke noe problem å holde gleden på et uanstendig høyt nivå. Sant å si var det en sjokkartet opplevelse å overvære en konsert totalt blottet for dødpunkter. (Her ville jeg gjerne laget en graf som viser en "normal" konsert (hva man burde kunne forvente), en vanlig konsert og denne konserten, men jeg er ikke så god til å tegne på data.)

Sist jeg så I´m from Barcelona var under ISFiT 2007, på en relativt liten scene, inne på Blæst i Trondheim. Denne gangen var det på Oslo Live, en middels stor utescene på Kontraskjæret i Oslo. På Blæst slapp de ut noen ballonger på starten av konserten og de fylte det vesle tomrommet mellom oss, så når noen på scenne danset danset hele rommet. At 17 stk på scenen klarer å skape god stemning for ti ganger så mange i salen overrasker meg ikke så mye. Det er jo tross alt bare 10 på hver og disse svenskene klarer å sjarmere en håndfull mennesker hver i løpet av en time. Men det er forfriskende å se et band, som førstemann på scenen den kvelden klare å vinne et festivalpublikum spredt utover et område på størrelse med en liten fotballbane, uten de sexy hjelpemidlene som (scene)lys og mørke ofte blir på store konserter. Dog: Ballonger hadde de med seg denne gangen også.

På scenen befinner det seg mye folk. Det spilles på en del instrumenter, og koristene synger, danser, løper og lager liv og røre. Før den tredje sangen er over hopper vokalist Emanuel Lundgren ned fra scenen og blir båret rundt på skuldrene til en publikummer, før han lar seg avbilde med en turist(?) og sammen med ensemblet synger han om å finne seg sjølv, være redd for kjærligheten og om å bygge trehus. Det er strukturert kaos på scenen som skaper strukturert kaos i hjertet og hjernen, og da er det deilig å være på konsert.

I´m from Barcelona er hyggelig i hverdagen og en opplevelse utenom det dagligdagse på konsert.
Photo by Ulf Magnusson. Hjemmeside og myspace.