Daniel Johnston. And friends.

Daniel har venner og søndag 20.juli har han dem med seg til Rockefeller. De er flinke, men må de få spille tre låter hver før han kommer på scenen? Det er for mange venner med for mange forskjellige musikalske uttrykk.

Etter godt og vel en time kommer Daniel Johnston selv på scenen, det vil si; Han kommer på midt i en av vennenes sanger for å synge back-up. Broren min (min følgesvenn på konserten) lener seg over og hvisker; Det er her man ser forskjellen mellom en spennende og en kjedelig artist. Daniel har en helt annen nærhet og tilstedeværelse på scenen og i sangene sine.

Man føler fort at man er på fornavn med denne snodige fyren, som 47 år gammel fremdeles bor i kjelleren til sine foreldre, lager musikk og tegner tegninger som selges for flere hundre dollar per stykk. Hver gang en av tegningene hans selges får han 10 dollar som han kan bruke på røyk og godteri. Han skriver enkle sanger; tekster og melodier, med ærlige og rett-frem-tekster og bare få akkorder. Han synger om at ekte kjærlighet vil finne oss til slutt og Caspar er et vennlig spøkelse.

Så, hvorfor bor denne fyren i kjelleren til foreldrene? Jo, nå skal du høre. På vei hjem fra en festival i 1990 skjedde det noe som gjorde at foreldrene bestemte seg for å legge inn Daniel på mentalsykehus. Far og sønn kjørte hjemover i privatflyet (et lite fly, det er ikke snakk om noen privatjet her) da Daniel fikk det for seg at de skulle hoppe i fallskjerm, kjempet til seg nøkkelen og kastet den ut av vinduet. Faren, som har vært kamppilot i forsvaret klarte å lande flyet uten at de ble alvorlig skadet. Daniel lider av bipolar forstyrrelse og schizofreni.

Men i kjelleren lager Daniel musikk som treffer noe i folk; det enkle behovet for å tro på kjærligheten, den enkle filosofien vi lærer av Caspar det vennlige spøkelse eller troen på at uansett hva jeg har gjort kan det ordne seg og det finnes en himmel for meg, det finnes en stjerne for oss begge, det finnes håp.

Det er kanskje det at det finnes håp i disse linjene som har gjenklang i mange mennesker; mennesker som håper eller i det minste ønsker å håpe. Det er i hvert fall håp jeg står igjen med der jeg står salig, skulder mot skulder med mennesker fra ymse aldersgrupper, etter at jeg har fått oppleve en 47 år gammel, ganske psykisk syk mann som bor i kjelleren til foreldrene sine og får 10 dollar per tegning han selger, som synger om livet sitt. Og mitt.
Bildet er hentet fra hjemmesiden til Daniel Johnston. Også han han Myspace.