The Dø

kommer til Oslo! At last...

The Whitest Boy Alive

For å forklare hva som skjedde da jeg var på konsert med Whitest Boy Alive på Stratos, Øyanatt forrige uke, må jeg forklare hva som skjer med meg
1) når jeg går får oppleve konsert med noen som spiller hypnotisk, suggerende musikk: Jeg går inn i en slags transe.
2) når jeg hører en god sangtekst: Jeg blir lykkelig og håpefull.

Så da jeg stod foran scenen fredag kveld, mens bandet spilte hypnotisk, suggerende musikk og herr Øye sang gode sangtekster gikk jeg inn i en lykkelig og håpefull transe. Musikken har alt jeg ser etter for en god liveopplevelse; dansbar, vakker, suggerende. Gode tekster.

I tillegg til alt dette er de hviteste guttene fabelaktige på scenen. De eier oss i en time pluss og det er deilig å være i en lykkelig og håpefull transe der noen tar var på deg og leder veien til noe godt. Det skapes en egen verden i hodene og der danser man i en blomstereng eller gjør noe annet som gjør en glad. Sånn føles det.

De spilte noen gamle sanger, de spilte noen nye, de spilte noen de ikke har laget selv. Jeg danset, jeg lyttet, jeg vugget. Og tenkte: Det er akkurat sånn det skal være.Bildet er tatt av Fredrik Egerstrand. De hvite gutta har hjemmeside og myspace.

Håkan Hellstrøm

Jeg har danset til Kom igjen Lena! Jeg har hørt sangene og sunget med. Jeg har Det är så jag säger det i platesamlingen min, men vi fant ikke tonen og den la seg nederst i en bunke den aldri kom seg opp av. Før Håkan kom på besøk. Formiddagsbesøk.

Formiddagsbesøk på Øyafestivalen, fredag klokken ett: På scenen står han med et relativt stort band. Og han gjør en sånn greie som jeg liker at folk gjør når de spiller live, han gjør noe (hold deg fast!) annerledes enn på plata. Ja, det er helt sant, de gjør ting med instrumentene og seg selv som fører til at musikken ikke er prikk lik som på plata. Det er spennende. Jeg liker det jeg hører og jeg er ikke alene.

Jeg liker også det jeg ser. Jeg liker at herr Hellström løper fra side til side og er sammen med oss, selv om man står kjempelangt unna scenen. Han er sammen med Oslo, han vil noe med å være her, sånn føles det. Han går ikke bare på scenen fordi han må, fordi det står i kontrakten, nei, han går på scenen fordi det gjør en forskjell. Fordi at når han synger det han har skrevet og vi reagerer (med tårer, med smil, med applaus) forstår vi hverandre, og når man føler at noen forstår blir det lettere å føle det man føler.

Sånn er det for meg på Håkan Hellström-konsert.
Og Håkan har alt; Han er tilstede og han synger om det livet vi lever, han, jeg og de jeg er der med, Kjenn ingen sorg for oss, Oslo, vi har det fint, men kjærlighet er vanskelig noen ganger. Det är så jag säger det.
Hjemmeside.