Rubies (and The New Wine)

Kvart på ti hadde jeg prøvd å få tak i alle som kunne vært troenes til å gå på konsert med Rubies. Ingen kunne.

Ti på ti gikk jeg slukøret inn i stua, og M spurte om jeg skulle på konsert snart. Jeg sa at det skulle jeg ikke, fordi jeg ikke fikk med meg noen. Han sa at han og A kanskje kunne bli med likevel.

Fem på ti satt A i sofaen og hørte på Rubies fra myspace.

Ti null null sa A at jeg skulle få på meg noen filler.

Kvart over ti var vi på vei mot the Villa.

Halv elleve stod vi på Youngstorget og skjønte at vi ikke visste hvor the Villa lå.

Fem over halv elleve var vi fremme.

Dette er min fiksjon, dette er det jeg skriver at skjedde i går kveld, før konserten med Dominique, The New Wine og Rubies på the Villa. Og kanskje er det sant.

The New Wine er et nytt bekjentskap for min del; de hadde et tight sett med gode låter, energisk og solid sceneopptreden, dansbart og gøy. En opptreden som ga mersmak. Et gjennomlytt på myspace minner meg imidlertidig på at de spiller musikk jeg ofte elsker live, men som jeg synes blir litt kjedelig på cd.
EDIT: Nå har jeg hørt så mye på The New Wine at jeg kan synge med på de tre sangene som ligger på myspace-siden deres, så så kjedelig kan det ikke være på cd.
Dilemma: Hvis du var et band og du enten kunne være god på plate eller live, hva ville du valgt? Jeg ville vært god live.
The New Wine er bra begge deler, men best live.
Note to self and others; Gå på the New Wine-konsert hvis du får sjansen.

Rubies! Sist jeg så Rubies var i Trondheim i mars, og jeg må ha hatt mye å gjøre, for jeg pleier å klare å skrive om de beste konsertene jeg er på og det har jeg ikke gjort. Men bra var det, så bra at jeg nesten grein kvart på ti, da jeg bestemte meg for å gi opp søken etter konsertvenner, og feire fredagen hjemme, femten minutter før M og A bestemte seg for å bli med. Da Rubies kom på scenen stod jeg en meter fra vokalisten, på samme nivå, fordi scenen var gulvet. Det føltes som om de var på besøk i stua mi, nei, som om jeg var på besøk i stua deres, for the Villa føles ikke som mitt hjem. (Det føles som hjemmet til en nyvunnen kompis som jeg vil besøke igjen. Hvis jeg har råd.) Det eneste jeg hadde å utsette var at vokalisten tidvis ikke sang så bra som hun gjorde sist. På den annen side lekte hun seg mer denne gangen.

Fiksjonen Rubies skaper når de går på scenen er rett opp min allé. Alle på scenen (minus trommis, som de for anledningen lånte av The New Wine. EDIT: Trommisen var så vidt jeg husker iført en rød hettegenser, men i følge Adrian Søgnen selv hadde han også på seg et glitrende armbånd. Vi kan kalle det en nesten match.) går kledd matchende, i går var fargene svart, hvitt og gull. Rubies er de snilleste folka, de smiler mens de spiller, de danser hele natta og i the golden state of California har de sikkert fester i et stort hus, spiser vårruller til frokost og går de på rulleskøyter (the old fashion kind), mens de spiser bringebæris. Men de har alvorlige samtaler også, er filosofiske og er opptatt av krig og fred.

Og lager musikk ispedd alt over. Det er det jeg hører når jeg hører på musikken, det er det jeg opplever når jeg ser dem live. Og kanskje er det sant.

Det viktigste er at det ikke er noen grunn til å tro noe annet; Rubies skaper en fullgod fiksjon for meg; en fiksjon der de er de snilleste folka. En fiksjon der jeg får danse hele natta. En fiksjon med alvorlige samtaler og en dæsj disco.
I feel electric.