A crime author once said that he never wrote about actual events, because real life often is so extreme that when reading about it in a book no one would believe it possible. The terrible events in Oslo and at Utøya nearly three weeks ago became a reminder that unbelievable things happen, unthinkable deeds are being carried out. But even when it comes to life's positive parts I find it true - though I've always thought myself quite imaginative (and writing a novel there's no doubting I believe in the power of day dreaming/fiction), during the last months I've done things I thought I'd never do. I find that both an important lesson, and the greatest thing about life, that there is always more; more options, leading to more adventures, and more amazing experiences. With every broken heart, Rilo Kiley sings; we should become more adventures, and I try to live by that.
Some of these things I've not done before because I was too afraid, some just because. I'd never imagined myself getting a tattoo (just because). But I've always needed reminders, even for the most important things, as I think it is easy to lose perspective and let the wrong things stay in focus; for years I've put up post-its on my walls, notes on my hands, reminders on my phone, telling me to dance, breath, live, dream, so I guess it was just a matter of time. (For me, the tattoo symbolizes many things, one is that it resembles a boat (if you're pretty far away from my arm, squinting your eyes and add some goodwill, that is). I am that boat, metaphorically speaking.)
But there's also the being too afraid - past decisions that I now understand were primarily fear driven. I have read two important, life changing books this year, How to be an existentialist: or how to get real, get a grip and stop making excuses is one of them. It made me realize something important: That I don't believe fear is something we can ever get rid of completely - it is a part of being human. I now see all my fears as a response to either of the aspects that our human condition implies. For sure, they can be scary, but they can also be... not scary. And besides, we can't do much about them, so we might as well take them into account. To list some; a basic fear of death, a lack of control in many of life's circumstances, the fact that we can always choose the way we respond to them (scary, but also empowering, if you ask me), then the scary thought that no one has ment any of this, meaning anything can happen, and we might not be able to ever make sense of it all. Not to mention my own role - seemingly as important and unimportant as yours; though I know I have been important to many people, if I die tomorrow, I know they have a choice to move on, and be happy, in the future. (And I hope they will choose that.) When I fear something now, I trace it back to these basic conditions, and then I think 'ah, well, you're just afraid of how unimportant you are?' or 'oh, you're just afraid of dying?'. Makes sense, and it's a legitimate fear. But what you gonna do about it?
I believe we have to choose a meaning of our own, and I want to be content. Which is not a wish with a static need; sometimes I want to go traveling, sometimes I want to see my family back home, and so I need to check in with myself quite often to know that I am sailing in the right direction. Sometimes my long-term and short-term wishes are conflicted, but as long as I question why I choose what I choose, I am pretty sure I am heading where I want to, or at least in that general direction. To find my way, there are some things I make sure I steer away from; I know that I will not be content if I let my fear of being unimportant steer even a little of my pursuit of happiness, towards the dangerous underwater rocks, by the name of trying to be "important". Or if I let my fear of death stop me from traveling; we all know flying is less dangerous than driving a car, but airplanes tend to remind me of how frail life is, and my fear can feel significant, important, even foretelling.
However, once I started thinking differently about life, and its basic conditions, I found it impossible not to admit these strong emotions simply as fear, and how I have let them stop me in the past. I don't think I am more afraid than the next person, but I am very aware of my fears now, and for me admitting them was the first step towards not having them stop me anymore, from leading the life I've dreamed of. I believe I have always been free, and looking back I regret some of the things I have freely chosen for myself. Now that I am aware, both of my free choice and my fear, I can no longer choose to let fear be my captain (or is map reader a better metaphor? I'm sure you're getting the gist of it anyway, but if you're not, don't be afraid to ask!). I now choose where I want to go, and what I want to do, blowing a positive wind into my own sails; though they're still there, and probably always will be, the waves of fear cannot as easily get me out of balance.
Fighting my fears by doing what scares me the most (yeah, it is the only way) has made this an amazing summer. There's the small things; like wearing shorts, though pale as ghost, the summer bringing a gradual change, going from ghost to boiled lobster to tan like a... well, still quite pale, but happy wearing shorts. Eating and drinking whatever new I come across, despite, and because, there is no guaranty it will taste good or familiar. And swimming whenever I get the chance, though afraid of sharks (and other, unknown sea creatures). Sharks in Croatia? And what about Norway? Lakes? Come on, that's not very logic! But logic is not what fear is about, and fighting fears is hence not a logical, analytical exercise, it's a hands-on, practical battle, and sometimes you need to throw yourself in the water without knowing its temperature, depth or content.
And then there's the bigger decisions; like spending a month alone in Berlin, and traveling alone for the days in between meeting up with friends, here and there. These are things I thought I'd never do, but secretly dreamed about for a long time. I've always known I'm content in my own company, but I used to fear how scared I could become when it gets dark, and I am alone in a place far from home. Home... I've never really felt at home anywhere, it has always been about being close to certain people. Upon leaving London in March, after thinking of it (and the people) as my home for seven months, looking for another home seemed urgent. And for the first time discussion arouse whether it is better to make people or cities our home, or if it's even possible; and what about hobbies? Jobs? Could that be an option? Since then I've come to the conclusion that if I want to be really content, and exercise my freedom in a healthy way, I can't keep looking for an external home, I need to find peace of mind; a quiet place within, and the balance to ensure that the boat that is me will be safe no matter what storms I encounter, no matter if I am at open sea, traveling alone, or traveling with fellow boat friends close to the shore line. Though my days of looking for a home mainly in others are over, I feel lucky knowing I have safe havens all over the world; wherever I have friends or family, there I find places I can be myself, and in that sense feel at home.
The month before I went to Berlin, I was in Oslo, and one sunny afternoon I sat reading at the dock, when a friend came biking by. He's one of these people that you only run into; it seems to be the easiest way to get a hold of people like that, but when you do it's great to see him, and since last he's quit school, is writing a novel, and now lives on a boat. After a couple of hours of good conversation you have to leave because you're late (again), when he grabs your arm and says; I have a book for you. I got it back just a couple of weeks ago, from someone who borrowed it years ago, and I thought "I have to find someone who needs to read this". And then I thought, "no, someone who needs to read this will find us". And that's you.
That's how I got my hands on Become what you are. A collection of writings about Eastern philosophy, for Westerns. On the back it reads: "Life exists only at this very moment, and in this moment it is infinite and eternal. For the present moment is infinitely small; before we can measure it, it has gone, and yet it exists forever. . . . You may believe yourself out of harmony with life and its eternal Now; but you cannot be, for you are life and exist Now." The metaphysical aspects, often conveyed far from our everyday language, made it a challenging read. But I still warmly recommend it, as it is packed with things you'll probably intuitively recognize, after reading some pages. Some sentences twice, but still. I don't know about you, but I've often felt out of harmony, both with life and its eternal Now, and I needed a reminder that I am not.
Looking for peace of mind, that essential inner balance, spending a month alone in Berlin; getting a routine of daily yoga, getting up early, writing and reading, was perfect. In fact, Berlin was many times better than I could have imagined it to be. There were even days I felt in touch with both life and its eternal Now, at the same time! I know what you're thinking; I manage to do yoga daily because I am so zen all the time! No, that's obviously not the case... I mainly do it because I've forced a habit (for me, that seems to be the best way to get into any good habit) on my body, so that when I am lazy and don't do my routine, I feel it - after two days without, my body will tell me that it is not happy. Yoga provides a balance that feels essential, but I don't go into meditation mode and stay there. It's not like I am listening to Pan Flute Music the rest of the day. Instead, the balance keep me content with being all of this human that I am. Quite often, luckily, it involves listening to chaotic, energetic, impulsive, creative music.
A week before leaving the German capital I discovered tUnE-yArDs album w h o k i l l. Leaving Berlin ment less time to listen to music, but some songs of hers have been the soundtrack of my travels none the less, her beats in the back of my head, her lyrics on the tip of my tongue. The first two songs of the album that got stuck in my head were My Country - I was still in Berlin when I was biking, humming, drumming the beat on the steering wheel, singing and re-singing the only part of the song I remembered;
The worst thing about living a lie
is just wondering when they'll find out
and You Yes You - again biking, humming, drumming, singing;
If home is where the heart is baby
Then my home is inside you
I don’t need a linen room of diamonds
Yeah a chicken shed will do
Throw your money on the ground and leave it there
You, yes, you
tUnE-yArDs is now officially on the list of bands I want to see live.
Though days of solitude and writing dominated my time in Berlin, I met some great people already before I started the "real" traveling. And I've realized (the now obvious) that for me one of the great things about traveling is meeting people. Spending six extra hours on a delayed train from Prague to Budapest is not that terrible when sharing train compartment with three entertaining and friendly Brits. Getting your towel stolen in a bath in Budapest, mine the oldest and most worn out of the three towels on the bench, is okay when both your friends lend you 1/3 of their. A strange man wanting to show you his penis when you are trying to have a leisurely walk down from the Gellert height, you're default response being Come on, dude (in an angry voice), leave you and your friends with a good laugh, rather than a bad experience. It would have been hard to laugh about that alone, I think.
Accompanying me from Budapest to Zagreb, Ljubljana, all the way down to the Croatian island Korcula, Dubrovnik, into Montenegro, and back to Dubrovnik where I flew home from three weeks ago, was the song that has turned out to be the "hit" of the trip; tUnE-yArDs' Killa. In fact, I was about to publish this post the afternoon of the terror attack on my home city Oslo, and the title then was New kind of killa, referring to the song, but as you can see I have changed the title. The post has also grown from being a for the love of music and traveling-post, quickly aging, and hopefully maturing, into a for the love of life-post. Regardless, I see the new title more fitting, because I believe it is not the fight, but a different (and hopefully better) way of life that is the goal. I see me fighting my everyday fears as the small scale of what Norway is doing now - choosing a meaning when everything feels meaningless, fighting our fears when anger and anxiety threaten to get the best of us. I've chosen to fight myself first - my fears, my prejudices, my thought patterns and my bad behavior; because I want to be at peace both with myself, and with others. To me it is a proud fight to not let our fears get the air supply they need to spread the worst of themselves.
This summer tUnE-yArD's songs succeeded in putting into rhyme and rhythm some of my scattered thoughts, that needed a beat for me to hum them out loud, in order for me to realize them myself. Her music has come to represent an empowering journey, and a strong feeling of freedom and joy.
Can't you give me something that will keep
I think about the world is right
and even if you can't deny
Then something that will suit me
Although I don't think we will find any coherent meaning in what happened on July 22th, I think we can find meaning in life again. Hopefully, even a better way of life. For me, the strange, but gripping music of tUnE-yArDs, sometimes chaotic and wildly schizophrenic, sometimes accurate and revealing, has been oddly cathartic this summer. Perhaps her voice and lyrics can be the same for others. If her lyrics don't speak to you like they have to me, let the rhythms invite you into her playful universe!
fredag, august 12, 2011
onsdag, juni 29, 2011
Biking through Berlin
The other night, when my roommate held a concert in his room, I stayed up until 2 am. And after writing until 5 am yesterday, finishing the part of the book I have been working on during my month here in Berlin, I allowed myself to sleep until 10 am today.
But apart from that I've been the strictest I've ever been with myself, getting up at 8 am, doing yoga and writing a couple of hours before 12, to be able to get lots out of the city, on top of doing what I came here for. With this daily schedule I've had the time and space needed to write, but also lots of energy for the city itself. And Berlin has given me plenty back for my time spent. The best part is it even helps my writing, both to get up early and to get out of the house around noon, see new things and meet new people, and so I can write it off as research time.
Of course I've seen the major sights of the city, but as they are well covered by others who also feel the need to write about, and share, what they've seen, I won't.
Instead, here are a few of my favourite things:
THE BIKE
I am going to state that, if you haven't seen Berlin from a bike, you have not seen Berlin. (If you're doubting this to be true, you haven't tried it. Or maybe you did it wrong! There must have been something wrong with your bike. No, let's not blame the bike; if you're doubting my statement, you don't like biking enough!) A week into my stay I got to borrow a bike from some Norwegians that were out of town, and the first full day with my Norwegian beauty (of the brand DBS: The Best Bike, in Norwegian), I thought Why not move here? Which I am not planning to do, at least not right away, but I think it is a great thought to have when visiting a city. I already started feeling nostalgic about leaving about a week ago, already feeling like this city has become a home to me. When I leave here tomorrow morning, I am traveling on only with fond memories of my stay here. And the more I get to know the city, the more I am sure that it has yet more to offer; it's a city I am sure I will, if not live in, definitively visit again.
THE AREA
I've spent a lot of time on my desk, overlooking a traffic junction, watching with glee when the rain has started pouring (again), and people have been running for cover. Or the thousands of people who run for the tram every day, their kids hardly capable of keeping up, arms and legs everywhere. And though I feel slightly nostalgic even about the traffic junction, it's the small streets of Prenzlauer Berg I've fallen in love with. Biking home from whereever, the side streets of PB always seem quieter, cuter, more friendly. Which might mainly be because PB is the area I've spent most of my time, the fact that I've biked all the little streets, and now know them by heart. The streets around Scönhauser Allee U-bahn station and Geshsemanekirche is packed with cafés and little shops, the same goes for the area around Jüdischer Friedhof, which is closer to Senefelderplatz U-bahn station. At Cuffaro in Kollwitzstrasse you find €2 pizza slices. Saint Georges in Wörther Strasse offer books in English, some new, decent prices, some used and very cheap; however good conversations about the books are free of charge.
MY FAVOURITE CAFÉ
For the first time traveling to stay alone for a month, finding a café to fill my need for "a safe haven" seemed somewhat urgent. The few times I've ended up having a regular café, the owners or workers somehow become parental figures for me; not the type that sit down and talk about intimate things, but they provide me with a feeling of safety, they make sure I eat and that I have a cappuccino a day. And they do what it takes to make sure I feel welcome, that I feel at home; upon arriving anywhere new I intuitively look for that. Not knowing anyone here when I first arrived, having somewhere to "come home to" every afternoon has been of the utmost importance. The solitude of being alone in a strange city works very well for my writing, but I am indeed a social being, and knowing that at least the parrots in the cage between the café and the bathroom door will try to make conversation, is nice.
Parrots? Yes, Slörm has parrots. I stumbled upon Slörm on my first day, when it became my shelter from a rain storm of biblical proportions, and I've been there most afternoons reading since. The atmosphere is relaxed, the chairs comfy, the coffee good, the sandwiches yummy, the juices magnificent, and the people friendly and welcoming. They have a great selection of both sandwiches and juices; my favourites being Mozzarella sandwich, and Mos Def juice, one of the ingredients being beetroot. You find them on Danzige Strasse 53.
THE REST
Alte Nationalgaleri is worth a peek, though the audio guide is only so and so (but free). However, if you have time only for one museum during your stay, I would recommend Pergamonmuseum. If you know nothing before you get there, do not fear: start off with the free audio guide's 'high lights tour' to get an overview of the museum (takes about half an hour), and then dash around exploring on your own. The Berlin Wall Monument at Bernauer Strasse is worth seeing, but to me the East Side Gallery was a grander experience. Walking alongside it I was extremely moved. Maybe because it is a reminder of how much what has been still is; the many aspects of Berlins history still a part of Berlins everyday, but also a part of the world; the art on the Wall reflecting difficult political and social situations, not only in Berlin, but its alike all over the world.
"My God, help me to survive this deadly love."
Though outside the city, I will also recommend a trip to Sachsenhausen, the concentration camp is located less than an hour away. (You can get there with the U-bahn, only € 3 one way.) My grandfather was there for three years during the war, and I am glad I took time to spend nearly a day there. I am also glad I had company, because there was a strong need to debrief after. Even with a personal link to the tragedy it feels impossible to actually understand, but it feels important not to forget, and not to become oblivious to what happened during the war. Biking down to the Jewish Memorial, close to Brandenburger Tor and Tiergarten, seemed like the only way to contemplate what I cannot fathom actually was done by human hands. Walking between the large stone structures, the larger they got, I could not help but feel extremely small and alone. The sun, and the sounds of the city further and further away, Berlin being all this; the friendly side streets welcoming you to stay, filled with people, kids running, someone playing the piano on the second floor with the window open; and the history, the sadness, the balance between contemplative thoughtfulness and the guilt that still seems to be a part of a population, even those who wasn't even born when blood was shed.
But apart from that I've been the strictest I've ever been with myself, getting up at 8 am, doing yoga and writing a couple of hours before 12, to be able to get lots out of the city, on top of doing what I came here for. With this daily schedule I've had the time and space needed to write, but also lots of energy for the city itself. And Berlin has given me plenty back for my time spent. The best part is it even helps my writing, both to get up early and to get out of the house around noon, see new things and meet new people, and so I can write it off as research time.
Of course I've seen the major sights of the city, but as they are well covered by others who also feel the need to write about, and share, what they've seen, I won't.
Instead, here are a few of my favourite things:
THE BIKE
I am going to state that, if you haven't seen Berlin from a bike, you have not seen Berlin. (If you're doubting this to be true, you haven't tried it. Or maybe you did it wrong! There must have been something wrong with your bike. No, let's not blame the bike; if you're doubting my statement, you don't like biking enough!) A week into my stay I got to borrow a bike from some Norwegians that were out of town, and the first full day with my Norwegian beauty (of the brand DBS: The Best Bike, in Norwegian), I thought Why not move here? Which I am not planning to do, at least not right away, but I think it is a great thought to have when visiting a city. I already started feeling nostalgic about leaving about a week ago, already feeling like this city has become a home to me. When I leave here tomorrow morning, I am traveling on only with fond memories of my stay here. And the more I get to know the city, the more I am sure that it has yet more to offer; it's a city I am sure I will, if not live in, definitively visit again.
THE AREA
I've spent a lot of time on my desk, overlooking a traffic junction, watching with glee when the rain has started pouring (again), and people have been running for cover. Or the thousands of people who run for the tram every day, their kids hardly capable of keeping up, arms and legs everywhere. And though I feel slightly nostalgic even about the traffic junction, it's the small streets of Prenzlauer Berg I've fallen in love with. Biking home from whereever, the side streets of PB always seem quieter, cuter, more friendly. Which might mainly be because PB is the area I've spent most of my time, the fact that I've biked all the little streets, and now know them by heart. The streets around Scönhauser Allee U-bahn station and Geshsemanekirche is packed with cafés and little shops, the same goes for the area around Jüdischer Friedhof, which is closer to Senefelderplatz U-bahn station. At Cuffaro in Kollwitzstrasse you find €2 pizza slices. Saint Georges in Wörther Strasse offer books in English, some new, decent prices, some used and very cheap; however good conversations about the books are free of charge.
MY FAVOURITE CAFÉ
For the first time traveling to stay alone for a month, finding a café to fill my need for "a safe haven" seemed somewhat urgent. The few times I've ended up having a regular café, the owners or workers somehow become parental figures for me; not the type that sit down and talk about intimate things, but they provide me with a feeling of safety, they make sure I eat and that I have a cappuccino a day. And they do what it takes to make sure I feel welcome, that I feel at home; upon arriving anywhere new I intuitively look for that. Not knowing anyone here when I first arrived, having somewhere to "come home to" every afternoon has been of the utmost importance. The solitude of being alone in a strange city works very well for my writing, but I am indeed a social being, and knowing that at least the parrots in the cage between the café and the bathroom door will try to make conversation, is nice.
Parrots? Yes, Slörm has parrots. I stumbled upon Slörm on my first day, when it became my shelter from a rain storm of biblical proportions, and I've been there most afternoons reading since. The atmosphere is relaxed, the chairs comfy, the coffee good, the sandwiches yummy, the juices magnificent, and the people friendly and welcoming. They have a great selection of both sandwiches and juices; my favourites being Mozzarella sandwich, and Mos Def juice, one of the ingredients being beetroot. You find them on Danzige Strasse 53.
THE REST
Alte Nationalgaleri is worth a peek, though the audio guide is only so and so (but free). However, if you have time only for one museum during your stay, I would recommend Pergamonmuseum. If you know nothing before you get there, do not fear: start off with the free audio guide's 'high lights tour' to get an overview of the museum (takes about half an hour), and then dash around exploring on your own. The Berlin Wall Monument at Bernauer Strasse is worth seeing, but to me the East Side Gallery was a grander experience. Walking alongside it I was extremely moved. Maybe because it is a reminder of how much what has been still is; the many aspects of Berlins history still a part of Berlins everyday, but also a part of the world; the art on the Wall reflecting difficult political and social situations, not only in Berlin, but its alike all over the world.
"My God, help me to survive this deadly love."
Though outside the city, I will also recommend a trip to Sachsenhausen, the concentration camp is located less than an hour away. (You can get there with the U-bahn, only € 3 one way.) My grandfather was there for three years during the war, and I am glad I took time to spend nearly a day there. I am also glad I had company, because there was a strong need to debrief after. Even with a personal link to the tragedy it feels impossible to actually understand, but it feels important not to forget, and not to become oblivious to what happened during the war. Biking down to the Jewish Memorial, close to Brandenburger Tor and Tiergarten, seemed like the only way to contemplate what I cannot fathom actually was done by human hands. Walking between the large stone structures, the larger they got, I could not help but feel extremely small and alone. The sun, and the sounds of the city further and further away, Berlin being all this; the friendly side streets welcoming you to stay, filled with people, kids running, someone playing the piano on the second floor with the window open; and the history, the sadness, the balance between contemplative thoughtfulness and the guilt that still seems to be a part of a population, even those who wasn't even born when blood was shed.
søndag, juni 26, 2011
Blinking Lights and Other Revelations; like Things the Grandchildren Should Know
During the last weeks of writing, Eels have accompanied me many hours. He is a new acquaintance; one of the many artists I've probably heard of when I was younger, but never bothered listening to because too many others already had. I am the first to admit that being anti-everything when I was young (let's pretend it's something I've grown out of) made me lose out.
However, when I finally did make friends with Eels surprisingly it was first through literature, and not music.
Eels, or Mr. E, is also known as Mark Oliver Everett, and his life has been a turbulent one. To sum it up (you'll have to read the book for the gory details); death, schizophrenia, suicide, cancer, depression and plane crashes.
But it's not all bad! On the cover of his autobiography, Things The Grandchildren Should Know, it reads; "ROCK MUSIC! DEATH! CRAZY PEOPLE! LOVE!" And it's true, it's all there. Though the language is not the most eloquent, precise, nor playful I've had the pleasure of reading, the book is nothing less than a pageturner, and I have no problem strongly recommending it. What it lacks in language, the story, and also the structure, makes up for in abundance.
Mr. E's life story, and his take on life, is truly inspiring, and after finishing the book I was left with a strong curiosity about the music behind the man behind the book. As my first listen into Eels musical universe I chose the double album Blinking Lights and Other Revelations. His dark but humorous approach is as present in his lyrics as in the book, and listening to the music after reading about the making of it, it is obvious that the playfulness of the process is ubiquitous. Like it is with most things; the more I know about Mr. E 'the person' (open, curious, passionate, but also completely human with all his faults), the more I like Eels 'the music'.
Having both read the book and accompanied myself with his voice for many hours, Eels quickly came to feel like an old friend. When I hear the first notes of Blinking Lights (For Me) I cannot but tap my feet, and soon enough I am humming along to Railroad Man. Checkout Blues is as dark as the title reflects, still it's easy to sing along;
everyone is scared of me and I'm scared of me to
never know just what I'm gonna do
Dust of Ages makes me think of both eternity and the uncomfortable atmosphere in the house where only the son and the father who never talks are home (true story). I'm Going To Stop Pretending That I Didn't Break Your Heart is packed with self-knowledge discovered "too late", but still seems to bring a cleansing feeling;
you see i never thought enough of myself to realize
that losing me could mean something like the tears in your eyes
Ugly Love is to hoping that this (his) kind of love can be enough. And Hey Man (Now You're Really Living), and the song titled the same as the book; Things The Grandchildren Should Know, wraps it up nicely: By now, not only do I feel hopeful for Mr. E, I feel hopeful for myself and everyone else too.
Knowing Mr. E's life story makes the already so eloquent, precise, and playful lyrics (if not the best author, he sure got the song writing down) even better. Knowing where the darker lyrics come from help to make them more moving, the catharsis more complete. And when Mr. E is hopeful, after all he has lived through, why shouldn't we all be?
So in the end I'd like to say
That I'm a very thankful man
I tried to make the most of my situations
And enjoy what I had
I knew true love and I knew passion
And the difference between the two
And I had some regrets
But if I had to do it all again
Well, it's something I'd like to do
- Things The Grandchildren Should Know
However, when I finally did make friends with Eels surprisingly it was first through literature, and not music.
Eels, or Mr. E, is also known as Mark Oliver Everett, and his life has been a turbulent one. To sum it up (you'll have to read the book for the gory details); death, schizophrenia, suicide, cancer, depression and plane crashes.
But it's not all bad! On the cover of his autobiography, Things The Grandchildren Should Know, it reads; "ROCK MUSIC! DEATH! CRAZY PEOPLE! LOVE!" And it's true, it's all there. Though the language is not the most eloquent, precise, nor playful I've had the pleasure of reading, the book is nothing less than a pageturner, and I have no problem strongly recommending it. What it lacks in language, the story, and also the structure, makes up for in abundance.
Mr. E's life story, and his take on life, is truly inspiring, and after finishing the book I was left with a strong curiosity about the music behind the man behind the book. As my first listen into Eels musical universe I chose the double album Blinking Lights and Other Revelations. His dark but humorous approach is as present in his lyrics as in the book, and listening to the music after reading about the making of it, it is obvious that the playfulness of the process is ubiquitous. Like it is with most things; the more I know about Mr. E 'the person' (open, curious, passionate, but also completely human with all his faults), the more I like Eels 'the music'.
Having both read the book and accompanied myself with his voice for many hours, Eels quickly came to feel like an old friend. When I hear the first notes of Blinking Lights (For Me) I cannot but tap my feet, and soon enough I am humming along to Railroad Man. Checkout Blues is as dark as the title reflects, still it's easy to sing along;
everyone is scared of me and I'm scared of me to
never know just what I'm gonna do
Dust of Ages makes me think of both eternity and the uncomfortable atmosphere in the house where only the son and the father who never talks are home (true story). I'm Going To Stop Pretending That I Didn't Break Your Heart is packed with self-knowledge discovered "too late", but still seems to bring a cleansing feeling;
you see i never thought enough of myself to realize
that losing me could mean something like the tears in your eyes
Ugly Love is to hoping that this (his) kind of love can be enough. And Hey Man (Now You're Really Living), and the song titled the same as the book; Things The Grandchildren Should Know, wraps it up nicely: By now, not only do I feel hopeful for Mr. E, I feel hopeful for myself and everyone else too.
Knowing Mr. E's life story makes the already so eloquent, precise, and playful lyrics (if not the best author, he sure got the song writing down) even better. Knowing where the darker lyrics come from help to make them more moving, the catharsis more complete. And when Mr. E is hopeful, after all he has lived through, why shouldn't we all be?
So in the end I'd like to say
That I'm a very thankful man
I tried to make the most of my situations
And enjoy what I had
I knew true love and I knew passion
And the difference between the two
And I had some regrets
But if I had to do it all again
Well, it's something I'd like to do
- Things The Grandchildren Should Know
mandag, juni 20, 2011
Andrew Bird
I think passion is very cool. In fact, it is on my top 1 list of things I like (though sharing first place with honesty). And Andrew Bird seems to be an extremely passionate guy who follows his desire to play music, and goes lenghts to be able to play what he wants. A part of passion, I think, is to understand what is needed to be able to do what you are passionate about (hey! That sounds like honesty!). Real passion overcomes most obstacles, like being one man and wanting to be a whole orchestra. And that's where you find Andrew Bird. No, this is where you find Andrew Bird: He's the one-man band that sounds better than most orchestras.
(btw: TED is made by and for people who are passionate about lots of different stuff. Check out their other videos as well!)
The last couple of months mr. Bird has been my go-to music whenever I don't know what to listen to, and when I am writing (which I usually do many hours a day) I need "background music". Andrew Bird is good for that too, but background doesn't do him justice. He is best enjoyed while I'm not working on something that requires my full attention. His lyrics are poetic adventures that make me contemplate abstract things. Goethe says: the highest to which man can attain is wonder; and if the prime phenomenon makes him wonder, let him be content; nothing higher can it give him, and nothing further should he seek for behind it; here is the limit. The songs of Andrew Bird creates a musical approach to a basic curiosity in me.
But they also make me laugh, and it the balance between the two that draws me to Andrew Bird's songs again and again. His melodies make me want to dance, cry and sing (or whistle) along. It's been years since I first started listening to him, but his music has so many layers that I never seem to get tired of it. To think that I didn't see him live when I had the chance in Oslo a couple of years ago (I was broke, but still); I think of that as the one concert that got away. He is said to be amazing live and I will not make the same mistake if I get another chance.
The observant reader will have noticed a sudden(?) change to English. Or maybe it seems natural, the title of the blog considered. The change comes mostly as a result of me spending more time abroad than in my home country Norway and I see myself traveling more in the coming year. So this is to brush up on my written English, as much as to write in a language more people understand. (If you want to correct my English, please email me: hannahvattum@gmail.com. Corrections are most welcome!) Though everyone understands the language of music it wouldn't be much use to write about music if I didn't think that me writing about it would make people more curious and open to listening whatever I'm posting. So I hope you feel open and curious, and now; listen!
Enjoy Andrew Bird!
Remember: There will be snacks!
(btw: TED is made by and for people who are passionate about lots of different stuff. Check out their other videos as well!)
The last couple of months mr. Bird has been my go-to music whenever I don't know what to listen to, and when I am writing (which I usually do many hours a day) I need "background music". Andrew Bird is good for that too, but background doesn't do him justice. He is best enjoyed while I'm not working on something that requires my full attention. His lyrics are poetic adventures that make me contemplate abstract things. Goethe says: the highest to which man can attain is wonder; and if the prime phenomenon makes him wonder, let him be content; nothing higher can it give him, and nothing further should he seek for behind it; here is the limit. The songs of Andrew Bird creates a musical approach to a basic curiosity in me.
But they also make me laugh, and it the balance between the two that draws me to Andrew Bird's songs again and again. His melodies make me want to dance, cry and sing (or whistle) along. It's been years since I first started listening to him, but his music has so many layers that I never seem to get tired of it. To think that I didn't see him live when I had the chance in Oslo a couple of years ago (I was broke, but still); I think of that as the one concert that got away. He is said to be amazing live and I will not make the same mistake if I get another chance.
The observant reader will have noticed a sudden(?) change to English. Or maybe it seems natural, the title of the blog considered. The change comes mostly as a result of me spending more time abroad than in my home country Norway and I see myself traveling more in the coming year. So this is to brush up on my written English, as much as to write in a language more people understand. (If you want to correct my English, please email me: hannahvattum@gmail.com. Corrections are most welcome!) Though everyone understands the language of music it wouldn't be much use to write about music if I didn't think that me writing about it would make people more curious and open to listening whatever I'm posting. So I hope you feel open and curious, and now; listen!
Enjoy Andrew Bird!
Remember: There will be snacks!
torsdag, januar 14, 2010
Chet spiller her
Chet spiller ofte her, på rommet mitt. Det er mange år siden han spilte her for første gang, men det var i fjor sommer han virkelig fikk innpass og ble en del av the golden oldies som jeg lytter til med jevne mellomrom.
Chet spiller ikke her er en forestilling av Lars Saabye Christensen, etter en idé av Thorbjørn Harr. Harr spiller hovedrollen Daniel, som har Chet Baker som sitt store forbilde. Selv spiller han saxofon og vi møter han første gang når han ser tilbake på livet sitt, og lurer på om han fant den riktige tonen som har brukt hele livet på å finne. Jeg så stykket på Torshovteatret, som jeg synes er en spennende scene. Jeg har alltid ekstra høye forventninger før jeg skal se noe der; Forventninger Chet spiller ikke her innfrir, og vel så det.
Jeg finner lite jeg ikke liker, det eneste unntaket er et noe pompøst språk i manus, som i mine øyne kunne hatt godt av noen strykninger, om ikke for min glede, så for å gjøre det lettere for Harr, som snublet litt i ordene i starten av forestillingen. Jeg synes tematikken er spennende: Hva er genialt? Hva er middelmådig? Hvor mye må man ofre for å lykkes? Er det verdt det?
Måten historien fortelles treffer meg; både fordi den omfavner tematikken på en fin måte og fordi den forteller historien på en interessant måte. Regien er tight og Harr gjør en stråelende rolle som Daniel. Ikke bare kan han spille skuespill, han overbeviser også på saxofon og som sanger. Med seg har han et habilt band. Og Chet, som ofte spiller hjemme hos meg. Og det at jeg kjenner sangene bidrar nok også til den gode opplevelsen.
Det er god scenografi, som både ser bra ut og "gjør jobben": med en scene og tre stoler satt rotete foran den føler jeg at jeg er på en jazzklubb med Daniel og jazztrioen.
Kanskje føler jeg også at jeg er på scenen? Jeg minnes om da jeg leste noen av tekstene mine på en opplesning i fjor vår, nervøs og redd før det var min tur, jeg husker ingenting av det å stå på scenen, men da jeg kom ned igjen ytret jeg følgende: Det er dette jeg lever for. Det varer bare noen sekunder, noen minutter, det er snakk om noen øyeblikk i et helt liv. Er det verdt det?
Chet spiller ikke her er en forestilling av Lars Saabye Christensen, etter en idé av Thorbjørn Harr. Harr spiller hovedrollen Daniel, som har Chet Baker som sitt store forbilde. Selv spiller han saxofon og vi møter han første gang når han ser tilbake på livet sitt, og lurer på om han fant den riktige tonen som har brukt hele livet på å finne. Jeg så stykket på Torshovteatret, som jeg synes er en spennende scene. Jeg har alltid ekstra høye forventninger før jeg skal se noe der; Forventninger Chet spiller ikke her innfrir, og vel så det.
Jeg finner lite jeg ikke liker, det eneste unntaket er et noe pompøst språk i manus, som i mine øyne kunne hatt godt av noen strykninger, om ikke for min glede, så for å gjøre det lettere for Harr, som snublet litt i ordene i starten av forestillingen. Jeg synes tematikken er spennende: Hva er genialt? Hva er middelmådig? Hvor mye må man ofre for å lykkes? Er det verdt det?
Måten historien fortelles treffer meg; både fordi den omfavner tematikken på en fin måte og fordi den forteller historien på en interessant måte. Regien er tight og Harr gjør en stråelende rolle som Daniel. Ikke bare kan han spille skuespill, han overbeviser også på saxofon og som sanger. Med seg har han et habilt band. Og Chet, som ofte spiller hjemme hos meg. Og det at jeg kjenner sangene bidrar nok også til den gode opplevelsen.
Det er god scenografi, som både ser bra ut og "gjør jobben": med en scene og tre stoler satt rotete foran den føler jeg at jeg er på en jazzklubb med Daniel og jazztrioen.
Kanskje føler jeg også at jeg er på scenen? Jeg minnes om da jeg leste noen av tekstene mine på en opplesning i fjor vår, nervøs og redd før det var min tur, jeg husker ingenting av det å stå på scenen, men da jeg kom ned igjen ytret jeg følgende: Det er dette jeg lever for. Det varer bare noen sekunder, noen minutter, det er snakk om noen øyeblikk i et helt liv. Er det verdt det?
lørdag, desember 12, 2009
Bøker
Hører jeg ikke lenger på musikk?
Går jeg ikke på teater?
Leser jeg ikke bøker?
Jo, jo, jo, det gjør jeg, men jeg har ikke vært veldig flink til å skrive ned hva jeg synes om det jeg hører, ser og leser. Men jeg har hørt, sett og lest en del denne høsten.
Her kommer en kort liste:
- Jesus Christ Superstar på Det Norske Teater:
Fantastisk scenografi, bra band, flotte skuespillerprestasjoner, fin koreografi og gode sangstemmer. Den svakeste på scenen var Hank, som jeg ikke har noe forhold til, men det var sikkert stas for de som liker han. At han var tilstede. Kanskje de kunne betalt han for å sitte på scenen hele tiden, og latt en skuespiller få hovedrollen?
Det svakeste på scenen var regien, den var svært ujevn. Jeg var der på premieren (fordi jeg fikk billettene til noen som er så viktig at de pleier å få premierebilletter, men de kunne ikke gå selv), og jeg tror de har endret på noen scener siden da. Men da jeg så det kom fire klovner dansende glade på scenen rett etter at Jesus var hengt på korset. Det virket som om regissøren ønsket å ta oss med på en emosjonell berg og dalbane. Jeg ble bare kvalm.
- Informantene av Bret Easton Ellis:
Jeg liker så godt små bøker med store historier. Bøker som inneholder historiene til mange mennesker og lar oss få plass i deres verden. Jeg har snakket engasjert om Frode Sander Øiens 'Frantastiske Pepsi Love' mange ganger, og en gang jeg gjorde det ble jeg anbefalt 'Informatene'. Jeg hadde nok relativt høye forventninger.
Det startet fantastisk, men etterhvert opplevde jeg boka som for fragmentarisk, ikke bare fordi jeg la den fra meg mer enn et døgn av gangen. Jeg klarte jeg ikke huske hvem som var hvem, og synes det skle ut i et makarbert blodbad jeg ikke skjønte hvor kom fra. Men språket er bra, og den er godt oversatt.
- De nysgjerrige av Hand Petter Blad:
Jeg kjøpte De nysgjerrige på salg for et halvt år siden, fordi forsiden var fin og baksideteksten var interessant. Jeg visste ikke riktig om jeg likte formen i boken. Men den lå ved siden av sengen min og den var oppdelt i passe lange kapitler, så hver kveld leste jeg et kapittel.
Så dro jeg på hyttetur til en øy, der det ikke var noe særlig annet å gøre enn å lese. Og selv om jeg fremdeles var usikker på om jeg likte boka slukte jeg den.
Jeg vet fremdeles ikke om jeg liker boka. Men jeg tenker på den innimellom, så noe viktig må den ha gjort. Hans Petter Blad skriver om relasjoner, ensomhet, kjærlighet, vanskelighetene med å finne seg selv, osv. Så det er klart jeg ble litt fanget.
- Robin Hood på Sommerteatret (andreklasse ved Teaterhøyskolen):
Her lo jeg så jeg grein. Godt spilt fra ende til annen. God regi. Ingenting å plukke på. (Norske teatre går en fin fremtid i møte med dette kullet snart utstudert.)
- Hvermann av Philip Roth:
Etter å ha lest Hvermann (nesten i ett), satt jeg igjen med en god følelse i kroppen. Selv om den handler om en gammel mann som dør. Jeg har en tendens til å nærme meg kunst analytisk (kanskje spesielt de feltene jeg har studert: teater og tekst), men innimellom blir jeg så sugd inn at jeg glemmer analysen. Da blir jeg veldig fornøyd. Som regel betyr det at det alt stemmer.
Philip Roth gjør alt gjennomsiktig, uten å overforklare. Også er han morsom.
- Denne høsten har jeg hatt sesongkort på Nasjonal Jazzscene. To ting har vært spesielt fint med å ha det:
1) At dørene åpner åtte og konserten starter ni har bidratt til at Max, Mads og jeg innimellom har fått tid til å ta oss et glass og en prat. Vi kommer tidlig for å få gode plasser.
2) Jeg har gått på en del konserter jeg ikke vil gått på hvis jeg måtte betale hver gang. Den største overraskelsen var Uri Cane bedrock trio og Barbra Walker. Konsertet var delt opp i to sett, og Barbra Walker var med på ett. Da jeg la meg samme kveld tenkte jeg at jeg elsker den kvinnen. Makan til fyrverkeri! Hun fikk meg til å føle meg enda litt mindre norsk enn jeg gjør til vanlig, og jeg ropte ikke, men jeg sa halvhøyt “We love you, Barbra!” da hun gikk av scenen.
Går jeg ikke på teater?
Leser jeg ikke bøker?
Jo, jo, jo, det gjør jeg, men jeg har ikke vært veldig flink til å skrive ned hva jeg synes om det jeg hører, ser og leser. Men jeg har hørt, sett og lest en del denne høsten.
Her kommer en kort liste:
- Jesus Christ Superstar på Det Norske Teater:
Fantastisk scenografi, bra band, flotte skuespillerprestasjoner, fin koreografi og gode sangstemmer. Den svakeste på scenen var Hank, som jeg ikke har noe forhold til, men det var sikkert stas for de som liker han. At han var tilstede. Kanskje de kunne betalt han for å sitte på scenen hele tiden, og latt en skuespiller få hovedrollen?
Det svakeste på scenen var regien, den var svært ujevn. Jeg var der på premieren (fordi jeg fikk billettene til noen som er så viktig at de pleier å få premierebilletter, men de kunne ikke gå selv), og jeg tror de har endret på noen scener siden da. Men da jeg så det kom fire klovner dansende glade på scenen rett etter at Jesus var hengt på korset. Det virket som om regissøren ønsket å ta oss med på en emosjonell berg og dalbane. Jeg ble bare kvalm.
- Informantene av Bret Easton Ellis:
Jeg liker så godt små bøker med store historier. Bøker som inneholder historiene til mange mennesker og lar oss få plass i deres verden. Jeg har snakket engasjert om Frode Sander Øiens 'Frantastiske Pepsi Love' mange ganger, og en gang jeg gjorde det ble jeg anbefalt 'Informatene'. Jeg hadde nok relativt høye forventninger.
Det startet fantastisk, men etterhvert opplevde jeg boka som for fragmentarisk, ikke bare fordi jeg la den fra meg mer enn et døgn av gangen. Jeg klarte jeg ikke huske hvem som var hvem, og synes det skle ut i et makarbert blodbad jeg ikke skjønte hvor kom fra. Men språket er bra, og den er godt oversatt.
- De nysgjerrige av Hand Petter Blad:
Jeg kjøpte De nysgjerrige på salg for et halvt år siden, fordi forsiden var fin og baksideteksten var interessant. Jeg visste ikke riktig om jeg likte formen i boken. Men den lå ved siden av sengen min og den var oppdelt i passe lange kapitler, så hver kveld leste jeg et kapittel.
Så dro jeg på hyttetur til en øy, der det ikke var noe særlig annet å gøre enn å lese. Og selv om jeg fremdeles var usikker på om jeg likte boka slukte jeg den.
Jeg vet fremdeles ikke om jeg liker boka. Men jeg tenker på den innimellom, så noe viktig må den ha gjort. Hans Petter Blad skriver om relasjoner, ensomhet, kjærlighet, vanskelighetene med å finne seg selv, osv. Så det er klart jeg ble litt fanget.
- Robin Hood på Sommerteatret (andreklasse ved Teaterhøyskolen):
Her lo jeg så jeg grein. Godt spilt fra ende til annen. God regi. Ingenting å plukke på. (Norske teatre går en fin fremtid i møte med dette kullet snart utstudert.)
- Hvermann av Philip Roth:
Etter å ha lest Hvermann (nesten i ett), satt jeg igjen med en god følelse i kroppen. Selv om den handler om en gammel mann som dør. Jeg har en tendens til å nærme meg kunst analytisk (kanskje spesielt de feltene jeg har studert: teater og tekst), men innimellom blir jeg så sugd inn at jeg glemmer analysen. Da blir jeg veldig fornøyd. Som regel betyr det at det alt stemmer.
Philip Roth gjør alt gjennomsiktig, uten å overforklare. Også er han morsom.
- Denne høsten har jeg hatt sesongkort på Nasjonal Jazzscene. To ting har vært spesielt fint med å ha det:
1) At dørene åpner åtte og konserten starter ni har bidratt til at Max, Mads og jeg innimellom har fått tid til å ta oss et glass og en prat. Vi kommer tidlig for å få gode plasser.
2) Jeg har gått på en del konserter jeg ikke vil gått på hvis jeg måtte betale hver gang. Den største overraskelsen var Uri Cane bedrock trio og Barbra Walker. Konsertet var delt opp i to sett, og Barbra Walker var med på ett. Da jeg la meg samme kveld tenkte jeg at jeg elsker den kvinnen. Makan til fyrverkeri! Hun fikk meg til å føle meg enda litt mindre norsk enn jeg gjør til vanlig, og jeg ropte ikke, men jeg sa halvhøyt “We love you, Barbra!” da hun gikk av scenen.
fredag, desember 11, 2009
Melissa Horn
Noen artister kommer jeg tilbake til gang på gang, selv om det er lenge siden de sist slapp en plate eller har vært på turné. Et par av dem komme fra Sverige: Oscar Danielson er sånn, og Lisa Nilsson.
Tiden får vise om Melissa Horn får være med i gjengen, men det er tydelig at hun har potensiale. Flere kvelder siden jeg oppdaget henne har jeg ikke klart å sovne fordi jeg bare må høre en låt til. Tekstene hennes åpner, melodiene setter seg fast.
Tiden får vise om Melissa Horn får være med i gjengen, men det er tydelig at hun har potensiale. Flere kvelder siden jeg oppdaget henne har jeg ikke klart å sovne fordi jeg bare må høre en låt til. Tekstene hennes åpner, melodiene setter seg fast.
lørdag, november 21, 2009
Kings of Convenience
Det er en god konsert: De spiller godt på instrumentene sine, de synger fint, jeg kjenner sangene og synes de er gode. De har med seg gode musikere, de jammer og gjør sangene til noe mer enn jeg kjenner. De beveger seg til musikken når de blir revet med, de danser og får oss til å danse. Stemningen er tidvis euforisk, det trampes, klappes, knipses og synges.
Det er en god konsert, definitivt, men jeg er heldig nok til å gå på mange gode konserter. Hvorfor skiller denne seg ut? Hva gjør at denne konserten får stå på lista over DE KONSERTENE?
Det er følelsen som oppstår. Hele konserten har jeg det suget i magen, det suget som er der når noen du liker holder deg rundt livet og lener seg mot deg, det sekundet før du blir kysset.
Det er en god konsert, definitivt, men jeg er heldig nok til å gå på mange gode konserter. Hvorfor skiller denne seg ut? Hva gjør at denne konserten får stå på lista over DE KONSERTENE?
Det er følelsen som oppstår. Hele konserten har jeg det suget i magen, det suget som er der når noen du liker holder deg rundt livet og lener seg mot deg, det sekundet før du blir kysset.
søndag, oktober 04, 2009
Efterklang!
Jeg har sett Efterklang en gang før; på jobb på Samfundet, fra min post i døra, så jeg at bandet forsvant inn i grønn røyk, og det virket som om publikum ble med dem. Det er fire år siden, og da jeg oppdaget at de skulle spille i Oslo husket jeg den grønne røyken, og hadde fremdeles lyst til å bli med.
Pow Pow varmer opp, og det er helt greit, men publikum har enda ikke ankommet, og vi er under 50 mennesker i Storsalen på Chateau Neuf. Innen Efterklang går på har publikum fylt mange seter, alle sammen bak oss: Vi sitter på første rad.
Og det er ikke bare grønn røyk Efterklang forsvinner inn i, det er et musikals univers av håndtverk og improvisasjon. Dette er de flinke folka, som ikke er redde for å eksperimentere, som ikke er redde for å gjøre noe feil. Og det er så riktig!
Og publikum er med. Efterklang inviterer på en sjarmerende måte, det er vanskelig å takke nei. Det er trommisen som kan spille trompet, fiolinisten som kan spille trommer, vokalisten som spiller på en handlevogn og publikum som får synge med. Og publikum synger med. Samler seg foran scenen, selv om det er en sittekonsert, og plutselig er konserten over, uten at jeg har tenkt over tiden.
Og jeg har fremdeles lyst til å bli med.
Pow Pow varmer opp, og det er helt greit, men publikum har enda ikke ankommet, og vi er under 50 mennesker i Storsalen på Chateau Neuf. Innen Efterklang går på har publikum fylt mange seter, alle sammen bak oss: Vi sitter på første rad.
Og det er ikke bare grønn røyk Efterklang forsvinner inn i, det er et musikals univers av håndtverk og improvisasjon. Dette er de flinke folka, som ikke er redde for å eksperimentere, som ikke er redde for å gjøre noe feil. Og det er så riktig!
Og publikum er med. Efterklang inviterer på en sjarmerende måte, det er vanskelig å takke nei. Det er trommisen som kan spille trompet, fiolinisten som kan spille trommer, vokalisten som spiller på en handlevogn og publikum som får synge med. Og publikum synger med. Samler seg foran scenen, selv om det er en sittekonsert, og plutselig er konserten over, uten at jeg har tenkt over tiden.
Og jeg har fremdeles lyst til å bli med.
torsdag, september 24, 2009
Oscar!
Jeg lover, på tro og ære, at jeg aldri skal droppe en konsert med Oscar Danielson, så lenge jeg har penger til billetten og konserten er i samme by som jeg befinner meg.
Jeg vurderte nemlig å droppe det, fordi jeg fant ut dagen før at det skulle være konsert, og nesten ikke fant noen å gå med. (Hvordan blir jeg med i den hemmelige klubben som får vite at han spiller konsert?) Jeg vurderte å droppe det, da konserten på Parkteatret kostet 100 kr, og det var gratis kulturnatt i hele Oslo. Da alle på vorset skulle ut i kulturnatta sammen og jeg vinket dem avgårde; Jeg vurderte å droppe Oscar. Men jeg lover å aldri vurdere det igjen.
Hvem er Oscar? ble jeg spurt på forhånd. Oscar, sa jeg, det er en svensk, deprimert visesanger som synger om natur. Og han har kanskje vært det, han er kanskje det fremdeles, men han er mer:
- verdens morsomste
- verdens flinkeste visesanger
- far
- det beste man kan bruke to timer på en fredags kveld
- verdens morsomte
Vi kommer litt sent, og det er ingen sitteplasser igjen, så vi sitter på gulvet og jeg får sitte to meter unna Oscar, helt foran scenen. Oscar er den morsomste jeg vet. Sangene er gode, men det som gjør Oscar ekstra fin å se live, er delene mellom. Jeg ler. Jeg ler mye. Tramper takten, og synger med når vi blir bedt om det.
Og jeg angrer ikke på at jeg brukte 100 norske kr på å se verdens beste visesanger live. For tredje (og forhåpentligvis ikke siste) gang.
Jeg vurderte nemlig å droppe det, fordi jeg fant ut dagen før at det skulle være konsert, og nesten ikke fant noen å gå med. (Hvordan blir jeg med i den hemmelige klubben som får vite at han spiller konsert?) Jeg vurderte å droppe det, da konserten på Parkteatret kostet 100 kr, og det var gratis kulturnatt i hele Oslo. Da alle på vorset skulle ut i kulturnatta sammen og jeg vinket dem avgårde; Jeg vurderte å droppe Oscar. Men jeg lover å aldri vurdere det igjen.
Hvem er Oscar? ble jeg spurt på forhånd. Oscar, sa jeg, det er en svensk, deprimert visesanger som synger om natur. Og han har kanskje vært det, han er kanskje det fremdeles, men han er mer:
- verdens morsomste
- verdens flinkeste visesanger
- far
- det beste man kan bruke to timer på en fredags kveld
- verdens morsomte
Vi kommer litt sent, og det er ingen sitteplasser igjen, så vi sitter på gulvet og jeg får sitte to meter unna Oscar, helt foran scenen. Oscar er den morsomste jeg vet. Sangene er gode, men det som gjør Oscar ekstra fin å se live, er delene mellom. Jeg ler. Jeg ler mye. Tramper takten, og synger med når vi blir bedt om det.
Og jeg angrer ikke på at jeg brukte 100 norske kr på å se verdens beste visesanger live. For tredje (og forhåpentligvis ikke siste) gang.
onsdag, april 15, 2009
Sylvie Lewis
"Once you get a little taste
It's very hard to give it up"
- Just You
Sånn er det med Sylvie Lewis. På tungen smaker det europeiske storbyer (og feriehusene noen timer utenfor), en god bok med bilder i svart-hvitt, sykler og sommerkjoler.
Og det smaker godt.
It's very hard to give it up"
- Just You
Sånn er det med Sylvie Lewis. På tungen smaker det europeiske storbyer (og feriehusene noen timer utenfor), en god bok med bilder i svart-hvitt, sykler og sommerkjoler.
Og det smaker godt.
onsdag, februar 04, 2009
Et stykke - flere ganger
Jeg kunne sagt at svenske damer er skikkelig rå og gjør ting jeg ikke har hørt noen norske damer gjøre, musikalsk. I stedet for nøyer jeg meg med å si at jeg liker Robyn og Jenny Wilson.
Og da jeg kom over denne videoen ble ikke følelsene svakere:
Det er kanskje bare meg som bor i en trehytte uten tv (det er løgn, jeg bor i en leilighet, men den delen om tv er sann) og ikke har fått med meg hvem Saul Williams er, eller hans hitlåt List of Demands, men da jeg hørte covern over ble jeg nysgjerrig. De av oss som bor i trehytter kan se originalen for første gang her:
Bekager reklamen for ringtones, det var den eneste vidoen det var mulig å låne fra youtube.
Det er ikke første gang jeg har kommet over en coverlåt jeg liker.
G.A.T.H. har gjort en cover av Beyonce's Irreplaceable.
India Arie har covra Don Henley's Heart of the Matter og Rihanna's Umbrella.
The Postal Service har gjort Phil Collins' Against All Odds.
Alle originallåter har sine kvaliteter.
Men noen originallåter eier bare kvaliteten 'mulig å gjøre fin med en cover'.
Heldigvis har noen sett dette potensialet, og brukt det.
Og da jeg kom over denne videoen ble ikke følelsene svakere:
Det er kanskje bare meg som bor i en trehytte uten tv (det er løgn, jeg bor i en leilighet, men den delen om tv er sann) og ikke har fått med meg hvem Saul Williams er, eller hans hitlåt List of Demands, men da jeg hørte covern over ble jeg nysgjerrig. De av oss som bor i trehytter kan se originalen for første gang her:
Bekager reklamen for ringtones, det var den eneste vidoen det var mulig å låne fra youtube.
Det er ikke første gang jeg har kommet over en coverlåt jeg liker.
G.A.T.H. har gjort en cover av Beyonce's Irreplaceable.
India Arie har covra Don Henley's Heart of the Matter og Rihanna's Umbrella.
The Postal Service har gjort Phil Collins' Against All Odds.
Alle originallåter har sine kvaliteter.
Men noen originallåter eier bare kvaliteten 'mulig å gjøre fin med en cover'.
Heldigvis har noen sett dette potensialet, og brukt det.
lørdag, desember 20, 2008
Bård Torgersen - Kniv mot ord
Jeg har meldt meg inn i en bokklubb. Ikke en sånn bokklubb man melder seg inn i for å få en radio, en klokke, femti klistremerker og fire par sokker, for så å minne seg selv på å avbestille månedens bok, måned etter måned. Nei, dette er en bokklubb for folk som ønsker å få noe de kan lese hjem i posten, (ganske) jevnlig. Singelklubben til Flamme Forlag.
Siste singel i trykken er Bård Torgersens Kniv mot ord. Mandag 15/12 var det årets siste Flamme-arrangement, og der ble singelen lest av forfatteren selv, fra (nesten) start til (nesten) slutt.
Jeg husker den første gangen bildekunst berørte meg (et stillbilde av Håkon Gullvåg), den første gangen samtidsdans fikk meg til å gråte (Absolutt Virkelig, Prosjekt Isadora) og jeg kommer til å minnes denne opplesningen som den første gangen jeg følte at opplesning av tekst kunne være som en rockekonsert.
Det er ikke så vanskelig å sette fingerene på hva det er som berører meg med opplesningen til Torgersen (men det er en utfordring å ha nok fingre). Det er stemmen, dialekten og hans suggerende, drivende måte å lese på. Det er fremtoningen og det at han står bak disken på Bar Robinet, under hele seansen.
Det er ordene han leser opp; han peker på et Oslo jeg kjenner igjen, et Oslo jeg er en del av. Et Oslo jeg innimellom frykter; som er skremmende, upersonlig, utrygt og uten retning, men også et Oslo jeg elsker; som er mitt hjem, som føles tradisjonsrikt, nysgjerrig, avslappende, pulserende og stadig er i endring. Torgersens fremføring forsterker teksten.
Men hvorfor føltes det som en rockekonsert? Jeg har brukt flere dager på å undre meg over opplevelsen, for så å bestemme meg for at jeg ikke trenger å forstå, for å kunne nyte. Jeg slutter å dissekere et fint minne, gjemmer på opplevelsen og bruker den som drivstoff i maskinen som heter gå på flere tekstlesninger.
Siste singel i trykken er Bård Torgersens Kniv mot ord. Mandag 15/12 var det årets siste Flamme-arrangement, og der ble singelen lest av forfatteren selv, fra (nesten) start til (nesten) slutt.
Jeg husker den første gangen bildekunst berørte meg (et stillbilde av Håkon Gullvåg), den første gangen samtidsdans fikk meg til å gråte (Absolutt Virkelig, Prosjekt Isadora) og jeg kommer til å minnes denne opplesningen som den første gangen jeg følte at opplesning av tekst kunne være som en rockekonsert.
Det er ikke så vanskelig å sette fingerene på hva det er som berører meg med opplesningen til Torgersen (men det er en utfordring å ha nok fingre). Det er stemmen, dialekten og hans suggerende, drivende måte å lese på. Det er fremtoningen og det at han står bak disken på Bar Robinet, under hele seansen.
Det er ordene han leser opp; han peker på et Oslo jeg kjenner igjen, et Oslo jeg er en del av. Et Oslo jeg innimellom frykter; som er skremmende, upersonlig, utrygt og uten retning, men også et Oslo jeg elsker; som er mitt hjem, som føles tradisjonsrikt, nysgjerrig, avslappende, pulserende og stadig er i endring. Torgersens fremføring forsterker teksten.
Men hvorfor føltes det som en rockekonsert? Jeg har brukt flere dager på å undre meg over opplevelsen, for så å bestemme meg for at jeg ikke trenger å forstå, for å kunne nyte. Jeg slutter å dissekere et fint minne, gjemmer på opplevelsen og bruker den som drivstoff i maskinen som heter gå på flere tekstlesninger.
lørdag, november 22, 2008
Rubies (and The New Wine)
Kvart på ti hadde jeg prøvd å få tak i alle som kunne vært troenes til å gå på konsert med Rubies. Ingen kunne.
Ti på ti gikk jeg slukøret inn i stua, og M spurte om jeg skulle på konsert snart. Jeg sa at det skulle jeg ikke, fordi jeg ikke fikk med meg noen. Han sa at han og A kanskje kunne bli med likevel.
Fem på ti satt A i sofaen og hørte på Rubies fra myspace.
Ti null null sa A at jeg skulle få på meg noen filler.
Kvart over ti var vi på vei mot the Villa.
Halv elleve stod vi på Youngstorget og skjønte at vi ikke visste hvor the Villa lå.
Fem over halv elleve var vi fremme.
Dette er min fiksjon, dette er det jeg skriver at skjedde i går kveld, før konserten med Dominique, The New Wine og Rubies på the Villa. Og kanskje er det sant.
The New Wine er et nytt bekjentskap for min del; de hadde et tight sett med gode låter, energisk og solid sceneopptreden, dansbart og gøy. En opptreden som ga mersmak. Et gjennomlytt på myspace minner meg imidlertidig på at de spiller musikk jeg ofte elsker live, men som jeg synes blir litt kjedelig på cd.
EDIT: Nå har jeg hørt så mye på The New Wine at jeg kan synge med på de tre sangene som ligger på myspace-siden deres, så så kjedelig kan det ikke være på cd.
Dilemma: Hvis du var et band og du enten kunne være god på plate eller live, hva ville du valgt? Jeg ville vært god live.
The New Wine er bra begge deler, men best live.
Note to self and others; Gå på the New Wine-konsert hvis du får sjansen.
Rubies! Sist jeg så Rubies var i Trondheim i mars, og jeg må ha hatt mye å gjøre, for jeg pleier å klare å skrive om de beste konsertene jeg er på og det har jeg ikke gjort. Men bra var det, så bra at jeg nesten grein kvart på ti, da jeg bestemte meg for å gi opp søken etter konsertvenner, og feire fredagen hjemme, femten minutter før M og A bestemte seg for å bli med. Da Rubies kom på scenen stod jeg en meter fra vokalisten, på samme nivå, fordi scenen var gulvet. Det føltes som om de var på besøk i stua mi, nei, som om jeg var på besøk i stua deres, for the Villa føles ikke som mitt hjem. (Det føles som hjemmet til en nyvunnen kompis som jeg vil besøke igjen. Hvis jeg har råd.) Det eneste jeg hadde å utsette var at vokalisten tidvis ikke sang så bra som hun gjorde sist. På den annen side lekte hun seg mer denne gangen.
Fiksjonen Rubies skaper når de går på scenen er rett opp min allé. Alle på scenen (minus trommis, som de for anledningen lånte av The New Wine. EDIT: Trommisen var så vidt jeg husker iført en rød hettegenser, men i følge Adrian Søgnen selv hadde han også på seg et glitrende armbånd. Vi kan kalle det en nesten match.) går kledd matchende, i går var fargene svart, hvitt og gull. Rubies er de snilleste folka, de smiler mens de spiller, de danser hele natta og i the golden state of California har de sikkert fester i et stort hus, spiser vårruller til frokost og går de på rulleskøyter (the old fashion kind), mens de spiser bringebæris. Men de har alvorlige samtaler også, er filosofiske og er opptatt av krig og fred.
Og lager musikk ispedd alt over. Det er det jeg hører når jeg hører på musikken, det er det jeg opplever når jeg ser dem live. Og kanskje er det sant.
Det viktigste er at det ikke er noen grunn til å tro noe annet; Rubies skaper en fullgod fiksjon for meg; en fiksjon der de er de snilleste folka. En fiksjon der jeg får danse hele natta. En fiksjon med alvorlige samtaler og en dæsj disco.
I feel electric.
Ti på ti gikk jeg slukøret inn i stua, og M spurte om jeg skulle på konsert snart. Jeg sa at det skulle jeg ikke, fordi jeg ikke fikk med meg noen. Han sa at han og A kanskje kunne bli med likevel.
Fem på ti satt A i sofaen og hørte på Rubies fra myspace.
Ti null null sa A at jeg skulle få på meg noen filler.
Kvart over ti var vi på vei mot the Villa.
Halv elleve stod vi på Youngstorget og skjønte at vi ikke visste hvor the Villa lå.
Fem over halv elleve var vi fremme.
Dette er min fiksjon, dette er det jeg skriver at skjedde i går kveld, før konserten med Dominique, The New Wine og Rubies på the Villa. Og kanskje er det sant.
The New Wine er et nytt bekjentskap for min del; de hadde et tight sett med gode låter, energisk og solid sceneopptreden, dansbart og gøy. En opptreden som ga mersmak. Et gjennomlytt på myspace minner meg imidlertidig på at de spiller musikk jeg ofte elsker live, men som jeg synes blir litt kjedelig på cd.
EDIT: Nå har jeg hørt så mye på The New Wine at jeg kan synge med på de tre sangene som ligger på myspace-siden deres, så så kjedelig kan det ikke være på cd.
Dilemma: Hvis du var et band og du enten kunne være god på plate eller live, hva ville du valgt? Jeg ville vært god live.
The New Wine er bra begge deler, men best live.
Note to self and others; Gå på the New Wine-konsert hvis du får sjansen.
Rubies! Sist jeg så Rubies var i Trondheim i mars, og jeg må ha hatt mye å gjøre, for jeg pleier å klare å skrive om de beste konsertene jeg er på og det har jeg ikke gjort. Men bra var det, så bra at jeg nesten grein kvart på ti, da jeg bestemte meg for å gi opp søken etter konsertvenner, og feire fredagen hjemme, femten minutter før M og A bestemte seg for å bli med. Da Rubies kom på scenen stod jeg en meter fra vokalisten, på samme nivå, fordi scenen var gulvet. Det føltes som om de var på besøk i stua mi, nei, som om jeg var på besøk i stua deres, for the Villa føles ikke som mitt hjem. (Det føles som hjemmet til en nyvunnen kompis som jeg vil besøke igjen. Hvis jeg har råd.) Det eneste jeg hadde å utsette var at vokalisten tidvis ikke sang så bra som hun gjorde sist. På den annen side lekte hun seg mer denne gangen.
Fiksjonen Rubies skaper når de går på scenen er rett opp min allé. Alle på scenen (minus trommis, som de for anledningen lånte av The New Wine. EDIT: Trommisen var så vidt jeg husker iført en rød hettegenser, men i følge Adrian Søgnen selv hadde han også på seg et glitrende armbånd. Vi kan kalle det en nesten match.) går kledd matchende, i går var fargene svart, hvitt og gull. Rubies er de snilleste folka, de smiler mens de spiller, de danser hele natta og i the golden state of California har de sikkert fester i et stort hus, spiser vårruller til frokost og går de på rulleskøyter (the old fashion kind), mens de spiser bringebæris. Men de har alvorlige samtaler også, er filosofiske og er opptatt av krig og fred.
Og lager musikk ispedd alt over. Det er det jeg hører når jeg hører på musikken, det er det jeg opplever når jeg ser dem live. Og kanskje er det sant.
Det viktigste er at det ikke er noen grunn til å tro noe annet; Rubies skaper en fullgod fiksjon for meg; en fiksjon der de er de snilleste folka. En fiksjon der jeg får danse hele natta. En fiksjon med alvorlige samtaler og en dæsj disco.
I feel electric.
tirsdag, oktober 28, 2008
The Dø på Blå
I går var jeg ganske sikkert på den beste konserten jeg har vært på.
I hvert fall topp tre.
Før jeg kan skrive noe vettugt om det må jeg (og vil jeg) la det synke inn,
mens jeg hygger jeg meg med dette (blant annet);
I hvert fall topp tre.
Før jeg kan skrive noe vettugt om det må jeg (og vil jeg) la det synke inn,
mens jeg hygger jeg meg med dette (blant annet);
onsdag, oktober 22, 2008
For the Love Of Other Forms Of Art
Jeg har mange gode opplevelser med kunst og kultur, som ikke er musikk, og fra nå av kommer ikke innholdet i denne bloggen til å forholde seg først og fremst til For the Love Of Music, men til For the Love Of Art. Som med musikk kommer jeg til å skrive mest om de gode opplevelsene.
Siste opplevelse i rekken av gode kunstopplevelser er Absolutt Virkelig, en forestilling i Prosjekt Isadora, under kunstnerisk ledelse av Caroline Wahlström og Camilla Myhre, som ble vist på Rom For Dans.
"ROM FOR DANS skal være møtested for profesjonelle, studenter, barn, ungdom og andre som driver med/ønsker å drive med dansekunst."
Jeg dukket opp fordi en jeg kjenner, som er elleve år, skulle danse og jeg så for meg at denne samtidsdanseoppvisningen skulle være av det alderstrinnet. Så feil kan man ta.
"PROSJEKT ISADORA er et 3-årig dansekunstnerisk utviklingsarbeid for barn og unge fra 4 -16 år og profesjonelle utøvere."
Mitt forhold til samtidsdans, utført både av barn og voksne, bestod søndag ettermiddag først og fremst av distanse, noe som snart skulle forandre seg. Jeg er kanskje ikke den eneste som har latt meg stoppe av den feilaktige tanken om at noe fremmed ikke kan berøre en nevneverdig. Igjen; Så feil kan man ta. For der jeg satt i det første av tre rom, i mørket, der det "hang" mennesker i alle aldre langs veggene, med dyne rundt seg og pute under hodet, som de slapp ned før de tente hodelyktene sine og begynte å bevege seg rundt og mellom oss, der felte jeg en tåre.
"Barn og unge utvikler små koreografier sammen med de voksne utøverne og alt materiale blir til slutt plassert og sidestilt på scenen i profesjonelle forestillinger."
Ved første tankekast er det barnas impulsive uttrykk, samlet sammen (tilsynelatende) med tålmodighet, pedagogisk bevissthet og tanker om hva som passer og hva som er vakkert, av voksne, utdannede dansere, som gjør at denne forestillingen berører meg. Jeg følte at det var et berøringspunkt danserne i mellom, som skaper et berøringspunkt mellom danserne og oss. At deres ønske om å gi noe ekte, til hverandre og til oss, skaper noe som er enda større enn fiksjonen de klarte å skape på scenen.
Forestillingen var dessuten laget i samarbeid med barneorkesteret til Barrat Due, som er med på å bidra til min nysgjerrighet og glede rundt hva som skjer i møte mellom impulsene (representert ved barna) og det bevisste (representert ved de voksne). Da vi kom inn i det andre rommet gikk vi nesten på en gjeng strykere som satt mørkkledde på to meter høye stoler og tittet på oss. Videre gikk vi gjennom scenen for å komme til plassene våre. Scenen, der et titalls svartkledde strykere var strødd utover, hadde en vakker scenografi. Et hjem, med vegger og gjenstander til bruks; bord, stoler og alt sammen (også kostymene) var gjenbruk fra Nasjonalteatrets oppsetning "Ønskekonserten" og Ingun Bjørnsgaard Projekts "A solitary shame annonced by a pino".
Da jeg fortalte en venn som har gått på Skolen for Samtidsdans at jeg hadde sett forestillingen ble jeg spurt; Hva handlet forestillingen om? Jeg måtte spørre meg selv om det samme, og etter litt kverning kom jeg frem til at forestillingen kanskje handlet om relasjoner. Men å være bevisst på, eller å sette ord på det, føltes ikke så viktig.
Samtidig kastet nemlig spørsmålet meg inn i andre tankekast, som sirkler rundt at Absoutt Virkelig kanskje berører meg så dypt fordi den snakker til meg på en annen måte enn jeg er vant til i kunsten. Spesielt opptatt av tekst som jeg er, opplever jeg det som et paradoks at ordløse uttrykk kan treffe meg så voldsomt. Eller er det en naturlig konsekvens at ordløse uttrykk må treffe meg på en annen måte? Kanskje er det sånn at når man oppdager eller lærer seg å like en ny form kan det ikke oppleves halvveis. Det er enten eller, og her funker det. For første gang opplever jeg samtidsdans som noe for meg og når jeg åpner meg for formen når forestillingen meg. Og den tar plass i meg; et annet sted enn der det bevisste har kontroll.
Og det er absolutt virkelig.
ABSOLUTT VIRKELIG
En danseforestilling i 3 akter.
i dette absolutte univers, fritt for staffasjer
i samspill med virkelighetens besnærende nærvær
er vi
balanserede
det usynlige blir synlig i dette møtet
gjennom rommene, bevegelsene og tonene
reiser vi sammen
skremmende nære
absolutt virkelige
Sitatene og denne teksten er hentet fra sidene til Rom for Dans og Prosjekt Isadora, samt programmet fra forestillingen.
Siste opplevelse i rekken av gode kunstopplevelser er Absolutt Virkelig, en forestilling i Prosjekt Isadora, under kunstnerisk ledelse av Caroline Wahlström og Camilla Myhre, som ble vist på Rom For Dans.
"ROM FOR DANS skal være møtested for profesjonelle, studenter, barn, ungdom og andre som driver med/ønsker å drive med dansekunst."
Jeg dukket opp fordi en jeg kjenner, som er elleve år, skulle danse og jeg så for meg at denne samtidsdanseoppvisningen skulle være av det alderstrinnet. Så feil kan man ta.
"PROSJEKT ISADORA er et 3-årig dansekunstnerisk utviklingsarbeid for barn og unge fra 4 -16 år og profesjonelle utøvere."
Mitt forhold til samtidsdans, utført både av barn og voksne, bestod søndag ettermiddag først og fremst av distanse, noe som snart skulle forandre seg. Jeg er kanskje ikke den eneste som har latt meg stoppe av den feilaktige tanken om at noe fremmed ikke kan berøre en nevneverdig. Igjen; Så feil kan man ta. For der jeg satt i det første av tre rom, i mørket, der det "hang" mennesker i alle aldre langs veggene, med dyne rundt seg og pute under hodet, som de slapp ned før de tente hodelyktene sine og begynte å bevege seg rundt og mellom oss, der felte jeg en tåre.
"Barn og unge utvikler små koreografier sammen med de voksne utøverne og alt materiale blir til slutt plassert og sidestilt på scenen i profesjonelle forestillinger."
Ved første tankekast er det barnas impulsive uttrykk, samlet sammen (tilsynelatende) med tålmodighet, pedagogisk bevissthet og tanker om hva som passer og hva som er vakkert, av voksne, utdannede dansere, som gjør at denne forestillingen berører meg. Jeg følte at det var et berøringspunkt danserne i mellom, som skaper et berøringspunkt mellom danserne og oss. At deres ønske om å gi noe ekte, til hverandre og til oss, skaper noe som er enda større enn fiksjonen de klarte å skape på scenen.
Forestillingen var dessuten laget i samarbeid med barneorkesteret til Barrat Due, som er med på å bidra til min nysgjerrighet og glede rundt hva som skjer i møte mellom impulsene (representert ved barna) og det bevisste (representert ved de voksne). Da vi kom inn i det andre rommet gikk vi nesten på en gjeng strykere som satt mørkkledde på to meter høye stoler og tittet på oss. Videre gikk vi gjennom scenen for å komme til plassene våre. Scenen, der et titalls svartkledde strykere var strødd utover, hadde en vakker scenografi. Et hjem, med vegger og gjenstander til bruks; bord, stoler og alt sammen (også kostymene) var gjenbruk fra Nasjonalteatrets oppsetning "Ønskekonserten" og Ingun Bjørnsgaard Projekts "A solitary shame annonced by a pino".
Da jeg fortalte en venn som har gått på Skolen for Samtidsdans at jeg hadde sett forestillingen ble jeg spurt; Hva handlet forestillingen om? Jeg måtte spørre meg selv om det samme, og etter litt kverning kom jeg frem til at forestillingen kanskje handlet om relasjoner. Men å være bevisst på, eller å sette ord på det, føltes ikke så viktig.
Samtidig kastet nemlig spørsmålet meg inn i andre tankekast, som sirkler rundt at Absoutt Virkelig kanskje berører meg så dypt fordi den snakker til meg på en annen måte enn jeg er vant til i kunsten. Spesielt opptatt av tekst som jeg er, opplever jeg det som et paradoks at ordløse uttrykk kan treffe meg så voldsomt. Eller er det en naturlig konsekvens at ordløse uttrykk må treffe meg på en annen måte? Kanskje er det sånn at når man oppdager eller lærer seg å like en ny form kan det ikke oppleves halvveis. Det er enten eller, og her funker det. For første gang opplever jeg samtidsdans som noe for meg og når jeg åpner meg for formen når forestillingen meg. Og den tar plass i meg; et annet sted enn der det bevisste har kontroll.
Og det er absolutt virkelig.
ABSOLUTT VIRKELIG
En danseforestilling i 3 akter.
i dette absolutte univers, fritt for staffasjer
i samspill med virkelighetens besnærende nærvær
er vi
balanserede
det usynlige blir synlig i dette møtet
gjennom rommene, bevegelsene og tonene
reiser vi sammen
skremmende nære
absolutt virkelige
Sitatene og denne teksten er hentet fra sidene til Rom for Dans og Prosjekt Isadora, samt programmet fra forestillingen.
onsdag, oktober 01, 2008
Nina Kinert
Det finnes de konsertene du kjøper billett til flere måneder i forveien, med en gang det slippes, som The Whitest Boy Alive, Raymond och Maria eller The Dø. De konsertene der du kjenner kriblingen i kroppen allerede noen dager før dagen, du møter opp tidlig for å ikke gå glipp av noe, du synger med på alle sangene og flere uker etterpå unngår du cd´ene deres, fordi ingenting kan sammenlignes med liveopplevelsen.
Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.
Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.
Nå bor hun her.
Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.
Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.
Nå bor hun her.
søndag, september 14, 2008
Raymond och Maria vs. The Whitest Boy Alive
Oslo, altså.
Etter tre år i Trondheim, der det nærmeste jeg har kommet kræsj mellom konserter jeg vil se har vært at to band har spilt i løpet av samme helg, kommer det første kræsjet i Oslo allerede i september.
I juni kjøpte jeg billetter til Raymond och Maria på Chateau Neuf 25.september.
Denne uken slapp Øyafest at det ble konsert med The Whitest Boy Alive på Fabrikken samme kveld.
Jeg gidder ikke lage en liste, men disse to bandene er på toppen av listen over de beste livebandene jeg vet om. Hadde jeg ikke kjøpt billetter til Raymond och Maria for lenge siden (og hadde jeg ikke sett The Whitest Boy Alive på Stratos for ca en måned siden) hadde jeg definitivt stått ovenfor et dilemma.
Et dilemma de som ikke har billetter til noen av delene ennå burde føle på.
Man er invitert på to fester, hjertet vil på begge, men klokka sier nei.
Likefullt; Dette er en kveld man burde kjenne sin besøkelsestid.
Det ene eller det andre stedet.
Etter tre år i Trondheim, der det nærmeste jeg har kommet kræsj mellom konserter jeg vil se har vært at to band har spilt i løpet av samme helg, kommer det første kræsjet i Oslo allerede i september.
I juni kjøpte jeg billetter til Raymond och Maria på Chateau Neuf 25.september.
Denne uken slapp Øyafest at det ble konsert med The Whitest Boy Alive på Fabrikken samme kveld.
Jeg gidder ikke lage en liste, men disse to bandene er på toppen av listen over de beste livebandene jeg vet om. Hadde jeg ikke kjøpt billetter til Raymond och Maria for lenge siden (og hadde jeg ikke sett The Whitest Boy Alive på Stratos for ca en måned siden) hadde jeg definitivt stått ovenfor et dilemma.
Et dilemma de som ikke har billetter til noen av delene ennå burde føle på.
Man er invitert på to fester, hjertet vil på begge, men klokka sier nei.
Likefullt; Dette er en kveld man burde kjenne sin besøkelsestid.
Det ene eller det andre stedet.
søndag, august 31, 2008
onsdag, august 27, 2008
The Whitest Boy Alive
For å forklare hva som skjedde da jeg var på konsert med Whitest Boy Alive på Stratos, Øyanatt forrige uke, må jeg forklare hva som skjer med meg
1) når jeg går får oppleve konsert med noen som spiller hypnotisk, suggerende musikk: Jeg går inn i en slags transe.
2) når jeg hører en god sangtekst: Jeg blir lykkelig og håpefull.
Så da jeg stod foran scenen fredag kveld, mens bandet spilte hypnotisk, suggerende musikk og herr Øye sang gode sangtekster gikk jeg inn i en lykkelig og håpefull transe. Musikken har alt jeg ser etter for en god liveopplevelse; dansbar, vakker, suggerende. Gode tekster.
I tillegg til alt dette er de hviteste guttene fabelaktige på scenen. De eier oss i en time pluss og det er deilig å være i en lykkelig og håpefull transe der noen tar var på deg og leder veien til noe godt. Det skapes en egen verden i hodene og der danser man i en blomstereng eller gjør noe annet som gjør en glad. Sånn føles det.
De spilte noen gamle sanger, de spilte noen nye, de spilte noen de ikke har laget selv. Jeg danset, jeg lyttet, jeg vugget. Og tenkte: Det er akkurat sånn det skal være.
Bildet er tatt av Fredrik Egerstrand. De hvite gutta har hjemmeside og myspace.
1) når jeg går får oppleve konsert med noen som spiller hypnotisk, suggerende musikk: Jeg går inn i en slags transe.
2) når jeg hører en god sangtekst: Jeg blir lykkelig og håpefull.
Så da jeg stod foran scenen fredag kveld, mens bandet spilte hypnotisk, suggerende musikk og herr Øye sang gode sangtekster gikk jeg inn i en lykkelig og håpefull transe. Musikken har alt jeg ser etter for en god liveopplevelse; dansbar, vakker, suggerende. Gode tekster.
I tillegg til alt dette er de hviteste guttene fabelaktige på scenen. De eier oss i en time pluss og det er deilig å være i en lykkelig og håpefull transe der noen tar var på deg og leder veien til noe godt. Det skapes en egen verden i hodene og der danser man i en blomstereng eller gjør noe annet som gjør en glad. Sånn føles det.
De spilte noen gamle sanger, de spilte noen nye, de spilte noen de ikke har laget selv. Jeg danset, jeg lyttet, jeg vugget. Og tenkte: Det er akkurat sånn det skal være.
Bildet er tatt av Fredrik Egerstrand. De hvite gutta har hjemmeside og myspace.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
