flomusic

Jeg er flo, og dette er min musikkblogg.
Her vil jeg dele mine musikkopplevelser.

For meg er musikk er som luft.
Jeg hører på musikk når jeg står opp om morgenen, når jeg tar bussen til uni, når jeg har litt fri og sitter alene en sjelden gang, når jeg tar bussen fra uni, når jeg går fra et sted til et annet og når jeg er hos andre hender det at vi hører på musikk. Når jeg kommer hjem om kvelden hører jeg på musikk. Det hender seg at jeg går på konsert. Det hender seg også at jeg jobber på konsert. Å være en del av noe som gir musikk til mennesker, er noe av det som gjør det verdt å leve. For noen uker siden stod jeg foran i Storsalen på Samfundet, mens Belle and Sebastian spilte for fullsatt sal. Folk smilte og danset til musikken.

Jeg er ikke musikkrasist. Da jeg var åtte var The Beatles mitt favorittband. Jeg minnes at jeg satt på rommet mitt og spolte på en Help!-kassett. Men det var et soloprosjekt. Ingen av vennene mine likte The Beatles på den tiden. De likte Backstreet Boys. Det gjorde jeg også noen år. Og det var viktig for meg å vokse opp med felleskap i musikken. Så selv om jeg ikke er BSBs største fan lenger er jeg glad for at jeg fikk oppleve en musikkglede jeg kunne dele med andre. Musikkgleden jeg vokste opp med gjorde musikk til luft, og da kan man ikke mislike de som ga meg muligheten til det.

Men det var ikke bare BSB som dominerte min barndom. Mine foreldre sang for meg da jeg var liten, og det var sjeldent tomt for musikk i luften. På lillebrors 9års dag var vi på Rolling Stones-konsert, fordi pappa hadde gitt lillebror 4 billetter i bursdagsgave. Det var en god hylle med vinyl i stua, og det var sjeldent det ikke var noe som snurret. På farmor og farfars hytte stod radioen alltid på, og da vi kjøpte vår egen hytte rundt min seksårsdag fant vi frem de gamle båndene. Mamma sydde om de gamle gardinene, og brukte dem på høytalerne. Jeg hadde øret inntil og hørte på The Beatles hele sommerferien.

Mamma og pappa visste at The Beatles var gode forbilder for barna. Gå på rekke som barnehagetantene sier.

Onkel og tante sang. Jeg gikk i korps, og hadde fått et valthorn, mens jeg egentlig ville ha tverrfløyte. Jeg fikk lov til å spille inn en kassett i studio til onkel, men klarte å spille inn noe over den et år etter. Pappa hadde gitar og jeg minnes at han en gang kunne spille noen sanger på den. Sannelig fikk jeg ikke gitaren til pappa etter noen år. Etter at den hadde vært innom mamma, som fikk creds av gitarlærern for spillingen sin. Jeg døpte den Knut og spilte til fingrene ble såre, før jeg fikk Romeo og en brun forsterker. Mamma hadde piano, og mimret over de tidene da hun var lærerens favoritt. Jeg har aldri blitt noen lærers favoritt, for jeg er selvlært på piano. Men jeg kunne ikke spille noen av delen før jeg ble 20, og håpet hele tiden at noen skulle lære meg det. I mens sang jeg. I dusjen, på rommet, på kinesisk og i kor. Det gjør jeg fortsatt. Ikke på kinesisk og ikke i kor, men i dusjen og på rommet. Og mens Andrew klapper takten, og vi planlegger vår fremtid som credrockere, med det rosa orgelet mitt på slep.

Musikk er luft. Luft med en duft av vafler, vil jeg si.