M. Ward

Lillebror. Lillebror burde nesten fått en egen post i min musikkblogg. Da vi var yngre var det lillebror som gjorde at jeg i det hele tatt hørte på fin ikke-norsk hip-hop, og fra tid til annen sender han fortsatt god musikk min vei. Men nå i en helt annen sjanger, og det er greit for meg.

Det var slik M. Ward kom til meg i forrige uke, i form av plata Post-War. Jeg vet at jeg har en lei tendens til å sette på det jeg pleier å høre på for tiden når jeg sitter ved dataen, eller skrur på anlegget, så jeg la plata over på mp3-spilleren min.

Og M. Ward kan ikke beskrives på noen annen måte en denne: Han er en gammel venn jeg ikke er helt sikker på hvor jeg har fra. Lillebror sa: "Chinese Translation er vel den som går raskest inn i øret." Etter å ha hatt M. Ward syngende i øret kom det en sang som gjorde at jeg måtte se på displayet for å huske tittelen. Det var selvfølgelig Chinese Translation.

Men det tok ikke lang tid før flere sanger som snek seg inn øregangen bestemte seg for å bli. Nydelige Eye on the price, vakre Rollercoster og sterke Right in the head, der han synger "I hope he's right in the head, even if he has to wrong someone". Platetittelen henviser til M. Wards ønske med plata. Han uttale i en artikkel i Vanity Fair i august 2006, med fokus på Irak-krigen, at han ble inspirert av etterkrigsmusikken fra sent 40- og 50-tall. "I had the naive, simplistic idea that producers and writers and artists of the time helped in a miniscule way to change the mind-set of America".

Tekstene er nydelige, og uten nærmere gjennomlytting er det en deilig balanse i tekstenes lyd, stemmen hans og instrumentene. Ved nærmere øyesyn er tekstene ettertenksomme og smarte. Og søte. Som Magic Trick, der han synger følgende:
People come, people go
Sometimes without goodbye, sometimes without hello
She's got one magic trick
Just one and that's it
She disappears

Men M. Ward, min gamle venn, har ikke tenkt seg noe sted. Han skal bli i min platesamling.
Og godt er det.
Nei, Ward. Høyre hånd bak høyre øre. Ellers ser det rart ut... Myspace og hjemmeside.
Da jeg surfet rundt på veven skjønte jeg forøvrig plutselig at M. Ward kjenner noen jeg kjenner. Nemlig frk. Lewis. Han var en av medhjelperne på hennes første soloplate. Nemlig.

Sufjan Stevens

Writing about music is like dancing about architecture - it's really a stupid thing to want to do.
- Elvis Costello

Dette er et sitat jeg liker godt. Musikk burde være noe man vil nyte på den ene eller andre måten. Man kan delta eller lytte, på mange forskjellige måter. Men for meg blir det en effekt, særlig av lyttingen, å ville dele mine opplevelser. I går hadde jeg en sånn som minner meg på hvorfor. Som samtidig minner meg på hvorfor det er så dumt, og så vanskelig, å ville skrive om musikk.

På mandag tok jeg toget til Oslo. I dag tidlig tok jeg flyet tilbake. Og i mellomtiden hadde jeg svidd av nærmere 1000,- for å gå på Sufjan Stevens, 14. november, på Sentrum Scene i Oslo.

Scenen er tilholdssted for alle de spennende skapningene som bor i musikken til Sufjan. Midt i havet av fantasi sitter han ved flygelet, med gigantiske ørnevinger og synger inn i mikrofonen. Til et dørgende stille konsertpublikum. Rundt flygelet står det fem mannlige rosa sommerfugl-blåsere, to mannlige hvite gitar-sommerfugler, en rosa tromme-sommerfugl og en kvinnelig, rosa sommerfugl som synger, spiller gitar og piano. Ørnen selv håndterer flygelet, gitar og banjo.

Det er noe spesielt i Sufjan Stevens musikk, for meg. Jeg kjøpte cd'en etter å ha hørt en halv sang i en plateforretning. Og for et kjøp. Det var ikke hits (de enkelte sangene som kan være catchy ved første gjennomlytt) som gjorde at jeg hørte mye på albumet, det var helheten. Og det er helheten som gjør at han kan spille seg gjennom en konsert hvor jeg har hørt halvparten av sangene før, uten at jeg tenker over det mens det hele står på. Når det gikk mot slutten tenkte jeg at det var mange sanger jeg kunne tenke meg å høre. For det er så mange vakre låter han kunne spilt. Men var det nødvendig? Nei. Det var helt fint som det var.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vanskelig å røre, men allerede under første sang felte jeg en tåre. Det er ikke ofte man får oppleve sine store musikkopplevelser live, når man for det meste hører på amerikansk musikk. Når vi etter konserterten tok våre nyinnkjøpte t-skjorter på oss, og gikk ut for å møte våre venner, var det følelsen av nyttårsaften i lufta. Følelsen av noe stort. Følelsen av endring. Før og etter man har sett Sufjan live.Myspace og hjemmeside. Sufjan og høna hans.

Mates of State - Bring It Back

En vinterdag i februar 2006 satt Andrew og undertegnede på Klubbstyretkontoret. Andrew sa: Hanna, kom og se. Og Hanna så. Og hun lo.

Det Hanna hadde fått se var en fanvideo (den øverste), som i 2004 vant en konkurranse og var lagt ut på hjemmesiden til Mates of State. Den var så morsom at hun så på den hver gang hun trengte å le.

Etter en stund tenkte hun at det var lurt å se de andre videoene som lå der også. Og alle sangene videoene hørte til var så bra at Hanna begynte å like Mates of State. Da Andrew viste Hanna Lollapalooza festivalen i Chicago og hun fikk hjertesorg fordi hun ikke kunne se alle de fine bandene live, var Mates of State et av bandene som førte til det.

Og nylig fikk jeg tak i deres siste plate Bring It Back.

Ekteparet Kori Gardner og Jason Hammel spiller henholdsvis ymse elektrisk pianoversjoner og trommer. De synger nydelig. De synger tidvis sammen, og stemmene deres kler hverandre ekstremt godt. De synger forskjellige tekst og melodistykker, samtidig, og effekten er en helt spesiell harmoni. De skaper dansbar, energisk musikk som aldri kjeder. Det er så bra på cd at du må nynne med, om du ikke har muligheten til å ta en svingom.

Jeg gjetter, men kan umulig ha oddsen i mot meg, når jeg påstår at dette er noe som burde oppleves live. Og enn så lenge bør det oppleves på plate.Myspace og hjemmeside.

The Wombats

Fredagens Knaus-konsert er den jeg har gledet meg lengst til dette semesteret. I engelske The Wombats er Matthew Murpgy vokalist/gitar/keyboard, Dan Haggis er b-vokal/trommis og (norske) Tord Overland-Knudsen er b-vokal/bass. Guttene er Liverpool-basert, og plasserer seg selv innenfor skinnende high-speed punk-pop.

Og det fenget Knaus godt. Guttene startet med acappella, og fikk vist frem stemmeprakten. Den kunne de gjerne vise frem, for de synger pent. Det er kanskje grunnen til at de u'er en del i sangene sine. Men når man spiller fem sanger etter hverandre hvor det er u-ing, og de siste sju sangene ikke har u-ing, ville det vært til The Wombats fordel å dele litt på u-ingen. For det er helt ok å u'e litt. U-ing fordelt utover er bra. Men det finnes grenser. Og avsluttende u-ing i to sanger etter hverandre er en sånn grense. Jeg ble stående å tenke på det. Men mens jeg beveget meg, for det var vanskelig å stå stille. Derfor gjorde ingen det. Alle beveget seg.

Og U-ingen gav seg. Resten av konserten var så bra at jeg glemte deres strukturelle startproblemer, og endte med å kjøpe vinyl-singelen deres, til tross for at LP-spillern min står i Oslo. Managern deres overbeviste meg om at den var verdt 50 kr, 20 kr under satt pris. Den kunne bæres som en veske og så kul ut. Han skulle få bandet til å signere den. Jeg sa at det var en avtale hvis han også signerte. Så nå har jeg en singel å henge på veggen, med fire signaturer. Og en gratis download på iTunes.

Og når The Wombats blir like store som The Beach Boys var skal jeg skryte av at jeg er den stolte eier av en signert vinylsingel, kjøpt på den tiden da managere var merchfolk og The Wombats spilte på Samfundets minste scene.Myspace. "Ånei, jeg skulle jo buste håret før du tok bildet!"