The Wombats

Fredagens Knaus-konsert er den jeg har gledet meg lengst til dette semesteret. I engelske The Wombats er Matthew Murpgy vokalist/gitar/keyboard, Dan Haggis er b-vokal/trommis og (norske) Tord Overland-Knudsen er b-vokal/bass. Guttene er Liverpool-basert, og plasserer seg selv innenfor skinnende high-speed punk-pop.

Og det fenget Knaus godt. Guttene startet med acappella, og fikk vist frem stemmeprakten. Den kunne de gjerne vise frem, for de synger pent. Det er kanskje grunnen til at de u'er en del i sangene sine. Men når man spiller fem sanger etter hverandre hvor det er u-ing, og de siste sju sangene ikke har u-ing, ville det vært til The Wombats fordel å dele litt på u-ingen. For det er helt ok å u'e litt. U-ing fordelt utover er bra. Men det finnes grenser. Og avsluttende u-ing i to sanger etter hverandre er en sånn grense. Jeg ble stående å tenke på det. Men mens jeg beveget meg, for det var vanskelig å stå stille. Derfor gjorde ingen det. Alle beveget seg.

Og U-ingen gav seg. Resten av konserten var så bra at jeg glemte deres strukturelle startproblemer, og endte med å kjøpe vinyl-singelen deres, til tross for at LP-spillern min står i Oslo. Managern deres overbeviste meg om at den var verdt 50 kr, 20 kr under satt pris. Den kunne bæres som en veske og så kul ut. Han skulle få bandet til å signere den. Jeg sa at det var en avtale hvis han også signerte. Så nå har jeg en singel å henge på veggen, med fire signaturer. Og en gratis download på iTunes.

Og når The Wombats blir like store som The Beach Boys var skal jeg skryte av at jeg er den stolte eier av en signert vinylsingel, kjøpt på den tiden da managere var merchfolk og The Wombats spilte på Samfundets minste scene.Myspace. "Ånei, jeg skulle jo buste håret før du tok bildet!"