Joni Mitchell

Da jeg var 14 år dro mamma og jeg til Fredrikstad hovedbibliotek og lånte cd´er som vi hørte på cd-spillern på hytta. En av dem var Joni Mitchell - Hits. En samling av hennes beste låter. En samling av timer og års arbeid som andre skulle bruke timer og år på å lytte til. Timer og år.

Da jeg var 18 år bodde jeg på Bislett. Hver dag gikk jeg over lille Bislett med musikk i ørene, på vei til eller fra, i min egen verden. Julen hadde begynt å nærme seg og Marie hadde Joni Mitchell - Blue i spillern konstant. Jeg hadde Blue i ørene. Jeg hadde River i ørene. Mens jeg gikk over isen på lille Bislett og drømte om at bittelille Bislett skulle bli en elv jeg kunne skøyte av gårde på.

I wish I had a river I could skate away on
I wish I had a river so long I would teach my feet to fly
Oh I wish I had a river I could skate away on
I made my baby cry

Da jeg var 23 år bodde jeg i Trondheim på tredje året og i spillern var fortsatt Blue. I ørene var fortsatt River. Jeg ønsket meg en elv å skøyte av gårde på.
Og jeg lurte fortsatt på hva som kunne temme rastløstheten.Hjemmeside.

Feist

Well it's time to begin as the summer sets in
It's the scene you set for new lovers
You play your part painting in a new start
But each gate will open another

Dette innlegget kunne jeg skrevet for to år siden, da stemmen til Leslie Feist for første gang kom ut av høytalerne mine og smøg seg inn gjennom øregangen og ned til hjertet. (Men da hadde jeg ikke blogg.)

Gatekeeper seasons wait for your nod
Gatekeeper you held your breath
Made the summer go on and on

Oktober kan det ha vært, kanskje november. Ute var det kaldt, i øretelefonene mine var det Leslie Feist.

Og det har det fortsatt med: Isende kaldt ute, rundt null grader (nesten hele året), og inne er det Leslie Feist. Selv om det snart er et halvt år siden hun ga ut sitt siste album The Reminder snurrer den ganske ofte i spillern min, med sine myke toner og deilige gitarlyder. Noen ganger ruslende, noen ganger springende, kanskje dansende; som i Sea Lion Woman. Sangen er en cover av Nina Simone, en gammel kjenning for min spiller, med sine glødende tekster og deilige stemme. Men i dette tilfelle vinner Feist.

Oppsummering: Vakkert, dansbart og sticky. Sitter fast i øret og i hjertet.

take it slow
take it easy on me
shed some light
shed some light on it please

1-2-3-4: Visstnok tatt i ett.

Kings. Kings of Convenience.

Hva spesielt var det du likte?

Det spurte fyren med de store brillene om da jeg hodeløst slang ut at det faktum at det var en fantastisk konsert.
Så her kommer en liste over det jeg likte spesielt godt med konserten Kings of Convenience holdt i Storsalen på Samfundet, søndag 7.oktober:
- at de spilte mange nye sanger. Men likevel føles det som noe jeg kjenner.
- at de fortsatt lager tekster som treffer noe inni meg.
- at de hadde med en som spiller fiolin. Fiolin er utrolig vakkert.
- at de fikk oss til å knipse.
- at de sang "it´s my birthday, and I´ll cry if I want to".
- at når et band virker så ærlige i sitt ønske om å kommunisere noe får de meg til å le, gråte og danse.
- at Erlend danset.
- at noen synger, prater og beveger seg uten å synge til, prate med eller bevege salen. Men at Kings of Convenience ikke er et sånt band.

Hvis noen ber meg om å velge mellom å danse og snakke sier jeg ja takk, begge deler. Det må da være mulig.