I´m from Barcelona!

Det skjer mye. Det er festivaler både her og der. Var det bra på Quarten, var det bra på Hove, var det bra på Øya? Joda, pleier jeg å svare. Det var gøy. Det var ikke så mange band jeg ville se, men det var mye hyggelige folk. Jeg tar det med bandene på min kappe. Jeg har nemlig hørt mye på band som kommer fra den andre siden av Atlantern og de kommer ikke spesielt mye hit.

Sånn har det vært en stund, det har vært lite europeisk i samlingen. Men nå: Noe fransk-finsk (The Dø, som jeg skrev om i april), noe britisk (soundtracket til den fantastiske filmen Once), men mest svensk. Og svenskene elsker Norge. De går mann av huse for å komme hit. Vi kjøper kjøtt hos dem, de spiller konserter her. Det er en fin byttehandel. Kind of.

Fordi Sverige er så nærme betyr det også at muligheten for noensinne å se et band jeg likte live igjen er større enn vanlig. Det er faktisk så sjeldent jeg opplever det (uten å måtte blakke meg) at gleden over å se at I´m From Barcelona skulle spille i den byen jeg oppholdt meg i var... stor.

Gleden holdt seg til konsertstart og om man tenkte etter første sang at "nå brant de hit´en litt tidlig", så var det sannelig ikke noe problem å holde gleden på et uanstendig høyt nivå. Sant å si var det en sjokkartet opplevelse å overvære en konsert totalt blottet for dødpunkter. (Her ville jeg gjerne laget en graf som viser en "normal" konsert (hva man burde kunne forvente), en vanlig konsert og denne konserten, men jeg er ikke så god til å tegne på data.)

Sist jeg så I´m from Barcelona var under ISFiT 2007, på en relativt liten scene, inne på Blæst i Trondheim. Denne gangen var det på Oslo Live, en middels stor utescene på Kontraskjæret i Oslo. På Blæst slapp de ut noen ballonger på starten av konserten og de fylte det vesle tomrommet mellom oss, så når noen på scenne danset danset hele rommet. At 17 stk på scenen klarer å skape god stemning for ti ganger så mange i salen overrasker meg ikke så mye. Det er jo tross alt bare 10 på hver og disse svenskene klarer å sjarmere en håndfull mennesker hver i løpet av en time. Men det er forfriskende å se et band, som førstemann på scenen den kvelden klare å vinne et festivalpublikum spredt utover et område på størrelse med en liten fotballbane, uten de sexy hjelpemidlene som (scene)lys og mørke ofte blir på store konserter. Dog: Ballonger hadde de med seg denne gangen også.

På scenen befinner det seg mye folk. Det spilles på en del instrumenter, og koristene synger, danser, løper og lager liv og røre. Før den tredje sangen er over hopper vokalist Emanuel Lundgren ned fra scenen og blir båret rundt på skuldrene til en publikummer, før han lar seg avbilde med en turist(?) og sammen med ensemblet synger han om å finne seg sjølv, være redd for kjærligheten og om å bygge trehus. Det er strukturert kaos på scenen som skaper strukturert kaos i hjertet og hjernen, og da er det deilig å være på konsert.

I´m from Barcelona er hyggelig i hverdagen og en opplevelse utenom det dagligdagse på konsert.
Photo by Ulf Magnusson. Hjemmeside og myspace.