I går var jeg ganske sikkert på den beste konserten jeg har vært på.
I hvert fall topp tre.
Før jeg kan skrive noe vettugt om det må jeg (og vil jeg) la det synke inn,
mens jeg hygger jeg meg med dette (blant annet);
tirsdag, oktober 28, 2008
onsdag, oktober 22, 2008
For the Love Of Other Forms Of Art
Jeg har mange gode opplevelser med kunst og kultur, som ikke er musikk, og fra nå av kommer ikke innholdet i denne bloggen til å forholde seg først og fremst til For the Love Of Music, men til For the Love Of Art. Som med musikk kommer jeg til å skrive mest om de gode opplevelsene.
Siste opplevelse i rekken av gode kunstopplevelser er Absolutt Virkelig, en forestilling i Prosjekt Isadora, under kunstnerisk ledelse av Caroline Wahlström og Camilla Myhre, som ble vist på Rom For Dans.
"ROM FOR DANS skal være møtested for profesjonelle, studenter, barn, ungdom og andre som driver med/ønsker å drive med dansekunst."
Jeg dukket opp fordi en jeg kjenner, som er elleve år, skulle danse og jeg så for meg at denne samtidsdanseoppvisningen skulle være av det alderstrinnet. Så feil kan man ta.
"PROSJEKT ISADORA er et 3-årig dansekunstnerisk utviklingsarbeid for barn og unge fra 4 -16 år og profesjonelle utøvere."
Mitt forhold til samtidsdans, utført både av barn og voksne, bestod søndag ettermiddag først og fremst av distanse, noe som snart skulle forandre seg. Jeg er kanskje ikke den eneste som har latt meg stoppe av den feilaktige tanken om at noe fremmed ikke kan berøre en nevneverdig. Igjen; Så feil kan man ta. For der jeg satt i det første av tre rom, i mørket, der det "hang" mennesker i alle aldre langs veggene, med dyne rundt seg og pute under hodet, som de slapp ned før de tente hodelyktene sine og begynte å bevege seg rundt og mellom oss, der felte jeg en tåre.
"Barn og unge utvikler små koreografier sammen med de voksne utøverne og alt materiale blir til slutt plassert og sidestilt på scenen i profesjonelle forestillinger."
Ved første tankekast er det barnas impulsive uttrykk, samlet sammen (tilsynelatende) med tålmodighet, pedagogisk bevissthet og tanker om hva som passer og hva som er vakkert, av voksne, utdannede dansere, som gjør at denne forestillingen berører meg. Jeg følte at det var et berøringspunkt danserne i mellom, som skaper et berøringspunkt mellom danserne og oss. At deres ønske om å gi noe ekte, til hverandre og til oss, skaper noe som er enda større enn fiksjonen de klarte å skape på scenen.
Forestillingen var dessuten laget i samarbeid med barneorkesteret til Barrat Due, som er med på å bidra til min nysgjerrighet og glede rundt hva som skjer i møte mellom impulsene (representert ved barna) og det bevisste (representert ved de voksne). Da vi kom inn i det andre rommet gikk vi nesten på en gjeng strykere som satt mørkkledde på to meter høye stoler og tittet på oss. Videre gikk vi gjennom scenen for å komme til plassene våre. Scenen, der et titalls svartkledde strykere var strødd utover, hadde en vakker scenografi. Et hjem, med vegger og gjenstander til bruks; bord, stoler og alt sammen (også kostymene) var gjenbruk fra Nasjonalteatrets oppsetning "Ønskekonserten" og Ingun Bjørnsgaard Projekts "A solitary shame annonced by a pino".
Da jeg fortalte en venn som har gått på Skolen for Samtidsdans at jeg hadde sett forestillingen ble jeg spurt; Hva handlet forestillingen om? Jeg måtte spørre meg selv om det samme, og etter litt kverning kom jeg frem til at forestillingen kanskje handlet om relasjoner. Men å være bevisst på, eller å sette ord på det, føltes ikke så viktig.
Samtidig kastet nemlig spørsmålet meg inn i andre tankekast, som sirkler rundt at Absoutt Virkelig kanskje berører meg så dypt fordi den snakker til meg på en annen måte enn jeg er vant til i kunsten. Spesielt opptatt av tekst som jeg er, opplever jeg det som et paradoks at ordløse uttrykk kan treffe meg så voldsomt. Eller er det en naturlig konsekvens at ordløse uttrykk må treffe meg på en annen måte? Kanskje er det sånn at når man oppdager eller lærer seg å like en ny form kan det ikke oppleves halvveis. Det er enten eller, og her funker det. For første gang opplever jeg samtidsdans som noe for meg og når jeg åpner meg for formen når forestillingen meg. Og den tar plass i meg; et annet sted enn der det bevisste har kontroll.
Og det er absolutt virkelig.
ABSOLUTT VIRKELIG
En danseforestilling i 3 akter.
i dette absolutte univers, fritt for staffasjer
i samspill med virkelighetens besnærende nærvær
er vi
balanserede
det usynlige blir synlig i dette møtet
gjennom rommene, bevegelsene og tonene
reiser vi sammen
skremmende nære
absolutt virkelige
Sitatene og denne teksten er hentet fra sidene til Rom for Dans og Prosjekt Isadora, samt programmet fra forestillingen.
Siste opplevelse i rekken av gode kunstopplevelser er Absolutt Virkelig, en forestilling i Prosjekt Isadora, under kunstnerisk ledelse av Caroline Wahlström og Camilla Myhre, som ble vist på Rom For Dans.
"ROM FOR DANS skal være møtested for profesjonelle, studenter, barn, ungdom og andre som driver med/ønsker å drive med dansekunst."
Jeg dukket opp fordi en jeg kjenner, som er elleve år, skulle danse og jeg så for meg at denne samtidsdanseoppvisningen skulle være av det alderstrinnet. Så feil kan man ta.
"PROSJEKT ISADORA er et 3-årig dansekunstnerisk utviklingsarbeid for barn og unge fra 4 -16 år og profesjonelle utøvere."
Mitt forhold til samtidsdans, utført både av barn og voksne, bestod søndag ettermiddag først og fremst av distanse, noe som snart skulle forandre seg. Jeg er kanskje ikke den eneste som har latt meg stoppe av den feilaktige tanken om at noe fremmed ikke kan berøre en nevneverdig. Igjen; Så feil kan man ta. For der jeg satt i det første av tre rom, i mørket, der det "hang" mennesker i alle aldre langs veggene, med dyne rundt seg og pute under hodet, som de slapp ned før de tente hodelyktene sine og begynte å bevege seg rundt og mellom oss, der felte jeg en tåre.
"Barn og unge utvikler små koreografier sammen med de voksne utøverne og alt materiale blir til slutt plassert og sidestilt på scenen i profesjonelle forestillinger."
Ved første tankekast er det barnas impulsive uttrykk, samlet sammen (tilsynelatende) med tålmodighet, pedagogisk bevissthet og tanker om hva som passer og hva som er vakkert, av voksne, utdannede dansere, som gjør at denne forestillingen berører meg. Jeg følte at det var et berøringspunkt danserne i mellom, som skaper et berøringspunkt mellom danserne og oss. At deres ønske om å gi noe ekte, til hverandre og til oss, skaper noe som er enda større enn fiksjonen de klarte å skape på scenen.
Forestillingen var dessuten laget i samarbeid med barneorkesteret til Barrat Due, som er med på å bidra til min nysgjerrighet og glede rundt hva som skjer i møte mellom impulsene (representert ved barna) og det bevisste (representert ved de voksne). Da vi kom inn i det andre rommet gikk vi nesten på en gjeng strykere som satt mørkkledde på to meter høye stoler og tittet på oss. Videre gikk vi gjennom scenen for å komme til plassene våre. Scenen, der et titalls svartkledde strykere var strødd utover, hadde en vakker scenografi. Et hjem, med vegger og gjenstander til bruks; bord, stoler og alt sammen (også kostymene) var gjenbruk fra Nasjonalteatrets oppsetning "Ønskekonserten" og Ingun Bjørnsgaard Projekts "A solitary shame annonced by a pino".
Da jeg fortalte en venn som har gått på Skolen for Samtidsdans at jeg hadde sett forestillingen ble jeg spurt; Hva handlet forestillingen om? Jeg måtte spørre meg selv om det samme, og etter litt kverning kom jeg frem til at forestillingen kanskje handlet om relasjoner. Men å være bevisst på, eller å sette ord på det, føltes ikke så viktig.
Samtidig kastet nemlig spørsmålet meg inn i andre tankekast, som sirkler rundt at Absoutt Virkelig kanskje berører meg så dypt fordi den snakker til meg på en annen måte enn jeg er vant til i kunsten. Spesielt opptatt av tekst som jeg er, opplever jeg det som et paradoks at ordløse uttrykk kan treffe meg så voldsomt. Eller er det en naturlig konsekvens at ordløse uttrykk må treffe meg på en annen måte? Kanskje er det sånn at når man oppdager eller lærer seg å like en ny form kan det ikke oppleves halvveis. Det er enten eller, og her funker det. For første gang opplever jeg samtidsdans som noe for meg og når jeg åpner meg for formen når forestillingen meg. Og den tar plass i meg; et annet sted enn der det bevisste har kontroll.
Og det er absolutt virkelig.
ABSOLUTT VIRKELIG
En danseforestilling i 3 akter.
i dette absolutte univers, fritt for staffasjer
i samspill med virkelighetens besnærende nærvær
er vi
balanserede
det usynlige blir synlig i dette møtet
gjennom rommene, bevegelsene og tonene
reiser vi sammen
skremmende nære
absolutt virkelige
Sitatene og denne teksten er hentet fra sidene til Rom for Dans og Prosjekt Isadora, samt programmet fra forestillingen.
onsdag, oktober 01, 2008
Nina Kinert
Det finnes de konsertene du kjøper billett til flere måneder i forveien, med en gang det slippes, som The Whitest Boy Alive, Raymond och Maria eller The Dø. De konsertene der du kjenner kriblingen i kroppen allerede noen dager før dagen, du møter opp tidlig for å ikke gå glipp av noe, du synger med på alle sangene og flere uker etterpå unngår du cd´ene deres, fordi ingenting kan sammenlignes med liveopplevelsen.
Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.
Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.
Nå bor hun her.
Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.
Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.
Nå bor hun her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
