M. Ward

Lillebror. Lillebror burde nesten fått en egen post i min musikkblogg. Da vi var yngre var det lillebror som gjorde at jeg i det hele tatt hørte på fin ikke-norsk hip-hop, og fra tid til annen sender han fortsatt god musikk min vei. Men nå i en helt annen sjanger, og det er greit for meg.

Det var slik M. Ward kom til meg i forrige uke, i form av plata Post-War. Jeg vet at jeg har en lei tendens til å sette på det jeg pleier å høre på for tiden når jeg sitter ved dataen, eller skrur på anlegget, så jeg la plata over på mp3-spilleren min.

Og M. Ward kan ikke beskrives på noen annen måte en denne: Han er en gammel venn jeg ikke er helt sikker på hvor jeg har fra. Lillebror sa: "Chinese Translation er vel den som går raskest inn i øret." Etter å ha hatt M. Ward syngende i øret kom det en sang som gjorde at jeg måtte se på displayet for å huske tittelen. Det var selvfølgelig Chinese Translation.

Men det tok ikke lang tid før flere sanger som snek seg inn øregangen bestemte seg for å bli. Nydelige Eye on the price, vakre Rollercoster og sterke Right in the head, der han synger "I hope he's right in the head, even if he has to wrong someone". Platetittelen henviser til M. Wards ønske med plata. Han uttale i en artikkel i Vanity Fair i august 2006, med fokus på Irak-krigen, at han ble inspirert av etterkrigsmusikken fra sent 40- og 50-tall. "I had the naive, simplistic idea that producers and writers and artists of the time helped in a miniscule way to change the mind-set of America".

Tekstene er nydelige, og uten nærmere gjennomlytting er det en deilig balanse i tekstenes lyd, stemmen hans og instrumentene. Ved nærmere øyesyn er tekstene ettertenksomme og smarte. Og søte. Som Magic Trick, der han synger følgende:
People come, people go
Sometimes without goodbye, sometimes without hello
She's got one magic trick
Just one and that's it
She disappears

Men M. Ward, min gamle venn, har ikke tenkt seg noe sted. Han skal bli i min platesamling.
Og godt er det.
Nei, Ward. Høyre hånd bak høyre øre. Ellers ser det rart ut... Myspace og hjemmeside.
Da jeg surfet rundt på veven skjønte jeg forøvrig plutselig at M. Ward kjenner noen jeg kjenner. Nemlig frk. Lewis. Han var en av medhjelperne på hennes første soloplate. Nemlig.

Sufjan Stevens

Writing about music is like dancing about architecture - it's really a stupid thing to want to do.
- Elvis Costello

Dette er et sitat jeg liker godt. Musikk burde være noe man vil nyte på den ene eller andre måten. Man kan delta eller lytte, på mange forskjellige måter. Men for meg blir det en effekt, særlig av lyttingen, å ville dele mine opplevelser. I går hadde jeg en sånn som minner meg på hvorfor. Som samtidig minner meg på hvorfor det er så dumt, og så vanskelig, å ville skrive om musikk.

På mandag tok jeg toget til Oslo. I dag tidlig tok jeg flyet tilbake. Og i mellomtiden hadde jeg svidd av nærmere 1000,- for å gå på Sufjan Stevens, 14. november, på Sentrum Scene i Oslo.

Scenen er tilholdssted for alle de spennende skapningene som bor i musikken til Sufjan. Midt i havet av fantasi sitter han ved flygelet, med gigantiske ørnevinger og synger inn i mikrofonen. Til et dørgende stille konsertpublikum. Rundt flygelet står det fem mannlige rosa sommerfugl-blåsere, to mannlige hvite gitar-sommerfugler, en rosa tromme-sommerfugl og en kvinnelig, rosa sommerfugl som synger, spiller gitar og piano. Ørnen selv håndterer flygelet, gitar og banjo.

Det er noe spesielt i Sufjan Stevens musikk, for meg. Jeg kjøpte cd'en etter å ha hørt en halv sang i en plateforretning. Og for et kjøp. Det var ikke hits (de enkelte sangene som kan være catchy ved første gjennomlytt) som gjorde at jeg hørte mye på albumet, det var helheten. Og det er helheten som gjør at han kan spille seg gjennom en konsert hvor jeg har hørt halvparten av sangene før, uten at jeg tenker over det mens det hele står på. Når det gikk mot slutten tenkte jeg at det var mange sanger jeg kunne tenke meg å høre. For det er så mange vakre låter han kunne spilt. Men var det nødvendig? Nei. Det var helt fint som det var.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vanskelig å røre, men allerede under første sang felte jeg en tåre. Det er ikke ofte man får oppleve sine store musikkopplevelser live, når man for det meste hører på amerikansk musikk. Når vi etter konserterten tok våre nyinnkjøpte t-skjorter på oss, og gikk ut for å møte våre venner, var det følelsen av nyttårsaften i lufta. Følelsen av noe stort. Følelsen av endring. Før og etter man har sett Sufjan live.Myspace og hjemmeside. Sufjan og høna hans.

Mates of State - Bring It Back

En vinterdag i februar 2006 satt Andrew og undertegnede på Klubbstyretkontoret. Andrew sa: Hanna, kom og se. Og Hanna så. Og hun lo.

Det Hanna hadde fått se var en fanvideo (den øverste), som i 2004 vant en konkurranse og var lagt ut på hjemmesiden til Mates of State. Den var så morsom at hun så på den hver gang hun trengte å le.

Etter en stund tenkte hun at det var lurt å se de andre videoene som lå der også. Og alle sangene videoene hørte til var så bra at Hanna begynte å like Mates of State. Da Andrew viste Hanna Lollapalooza festivalen i Chicago og hun fikk hjertesorg fordi hun ikke kunne se alle de fine bandene live, var Mates of State et av bandene som førte til det.

Og nylig fikk jeg tak i deres siste plate Bring It Back.

Ekteparet Kori Gardner og Jason Hammel spiller henholdsvis ymse elektrisk pianoversjoner og trommer. De synger nydelig. De synger tidvis sammen, og stemmene deres kler hverandre ekstremt godt. De synger forskjellige tekst og melodistykker, samtidig, og effekten er en helt spesiell harmoni. De skaper dansbar, energisk musikk som aldri kjeder. Det er så bra på cd at du må nynne med, om du ikke har muligheten til å ta en svingom.

Jeg gjetter, men kan umulig ha oddsen i mot meg, når jeg påstår at dette er noe som burde oppleves live. Og enn så lenge bør det oppleves på plate.Myspace og hjemmeside.

The Wombats

Fredagens Knaus-konsert er den jeg har gledet meg lengst til dette semesteret. I engelske The Wombats er Matthew Murpgy vokalist/gitar/keyboard, Dan Haggis er b-vokal/trommis og (norske) Tord Overland-Knudsen er b-vokal/bass. Guttene er Liverpool-basert, og plasserer seg selv innenfor skinnende high-speed punk-pop.

Og det fenget Knaus godt. Guttene startet med acappella, og fikk vist frem stemmeprakten. Den kunne de gjerne vise frem, for de synger pent. Det er kanskje grunnen til at de u'er en del i sangene sine. Men når man spiller fem sanger etter hverandre hvor det er u-ing, og de siste sju sangene ikke har u-ing, ville det vært til The Wombats fordel å dele litt på u-ingen. For det er helt ok å u'e litt. U-ing fordelt utover er bra. Men det finnes grenser. Og avsluttende u-ing i to sanger etter hverandre er en sånn grense. Jeg ble stående å tenke på det. Men mens jeg beveget meg, for det var vanskelig å stå stille. Derfor gjorde ingen det. Alle beveget seg.

Og U-ingen gav seg. Resten av konserten var så bra at jeg glemte deres strukturelle startproblemer, og endte med å kjøpe vinyl-singelen deres, til tross for at LP-spillern min står i Oslo. Managern deres overbeviste meg om at den var verdt 50 kr, 20 kr under satt pris. Den kunne bæres som en veske og så kul ut. Han skulle få bandet til å signere den. Jeg sa at det var en avtale hvis han også signerte. Så nå har jeg en singel å henge på veggen, med fire signaturer. Og en gratis download på iTunes.

Og når The Wombats blir like store som The Beach Boys var skal jeg skryte av at jeg er den stolte eier av en signert vinylsingel, kjøpt på den tiden da managere var merchfolk og The Wombats spilte på Samfundets minste scene.Myspace. "Ånei, jeg skulle jo buste håret før du tok bildet!"

Rilo Kiley

Jeg har en lei tendens til å høre opp album. Og det er mulig jeg gjorde det med Jenny Lewis' Rabbit Fur Coat. Uten å være mettet på henne kunne man bare ønsket at hun hadde gitt ut mer enn et album som soloartist.

Men the next best thing kan være at hun har spilt i band. Eller kanskje the best thing. Rilo Kiley.

(Her kunne jeg skrevet masse om hvor de kommer fra, men det er det jeg prøver å slutte med. Hvis du vil lese noe om det, er det mulig å sjekke ut Rilo Kiley på Wikipedia.)

Jeg fikk tak i deres andre album, The Execution of All Things. Jeg hørte på det på mp3-spilleren min. Det første man oppdager er at frk. Lewis bruker stemmen sin på en helt annen måte enn på sin egen plate. Her er ikke så mye soul, og i begynnelsen likte jeg ikke denne forandringen. Det var bare den cathcy førstesangen The good that won't come out som gjorde at jeg fortsatte å lytte.

I do this thing where I think I'm real sick
but I won't go to the doctor to find out about it
Cause they make you stay real still in a real small space
As they chart up your insides and put them on display.
They'd see all of it, all of me, all of it.

All the good that won't come out of me
and all the stupid lies I hide behind.
It's such a big mistake
lying here in your warm embrace.

Og det gjorde jeg godt i, for det er ikke det beste denne plata presterer.
Capturing Moods er sangen som minner meg på at det er snille folk også i byene, man må bare spørre dem hva som skjer i livene deres.
A Better Son/Daughter er en kampsang uten sidestykke, som drar deg opp når du er nede, og lenger opp når du er oppe.
With Arms Outstretched er sangen som får deg til å føle at du er der ved vannet, med hippievennene dine, og at dagen er for kort. Heldigvis kan du trykke på play igjen når dens Spectacular Views er over. Det har skjedd her i gården, ikke alt for få ganger, for disse fire er ikke de eneste høydepunktene på skiva.

Rilo Kiley har hjemmeside og er på myspace.

Oppstandelsen

FLoMusic har ligget død.

Og det er beklagelig, kanskje mest for min egen del.

De to postene jeg begynte å skrive på i sommer ble aldri postet. Jeg har tenkt over hvorfor. Det er fordi jeg skriver langt, lenger enn langt og forventer av meg selv at jeg skal være saklig. Det skal jeg prøve å slutte med, og heller skrive om musikken jeg liker. Bare fordi.

Jenny Lewis with The Watson Twins

For å gjøre det helt klart; Jeg var mer enn litt forelsket i Jenny Lewis og hennes følge da de gikk på scenen kl 23.00 under Quart festivalens tredje dag. Det avtok ikke etter en times låvedans.

Jeg jobbet som bandkontakt på Quarten i år, og det ene bandet jeg hadde ansvaret for var Jenny Lewis with The Watson Twins. Fordi jeg hadde ønsket meg dem. Noe som førte til at jeg selvfølgelige møtte dem før de gikk på scenen. Og ikke bare var de dyktige og lette å samarbeide med, de var også særdeles hyggelige. Særdeles. Det var det andre bandet jeg hadde også, så hyggelige at jeg kunne ønske at jeg likte musikken deres. Men jeg liker ikke Club Baltimore. Jenny Lewis liker jeg derimot bedre og bedre.

Allerede under førstelåta "Run Devil Run" er jeg fjetret. Jeg er tross alt forelsket. Men når andrelåta "The Big Guns" fyller gymlokalet, som blir vår lokale låvefest den neste timen, er jeg ikke den eneste som tramper takta. Med et solid band fester vi oss gjennom en time med soul og country, som overraskende nok byr alle i salen opp til et ja. Bare synd at salen ikke er full, mens det står en lang kø utenfor og venter på å komme forbi Quartens smarte sikkerhetsopplegg.

På The Traveling Wilbury's "Handle With Care" stepper Johnathan Rice inn for Ben Gibbard og Conor Oberst. Det gjør han vakkert. Frk. Lewis og tvillingene fremfører nydelig et nummer acapella, og viser at stemmen til Lewis er alt annet enn skjør. En ny sang, som ikke er på albumet, "Fernando" fremføres med en rumperisting som kan få hvem som helst til å glemme at Mira Craig har gjort det til et negativt begrep.

"I had a norwegian penpal once. Her name was Cathrine. Does anybody know her?" Alle kjenner Cathrine. "She stopped writing me. I don't know why." Ikke bare er denne damen særdeles talentfull, har med seg gospeltvillinger og et fabelaktig band, har en god skive i sekken og synger vanvittig godt live, hun er også sjarmerende. Og det er nettopp dette som gjør denne konserten til enda mer enn det man burde kunne forvente av en konsert.
10/10Jenny Lewis with The Watson Twins. Hjemmeside og myspace.

Tyler James

Denne unge mannen oppdaget jeg på min ferd gjennom myspace, og samspillet mellom pianoet og trommene i Stay Humble innviterer meg inn på sin jazzete måte. Jeg sier ikke nejtack i sånne tilfeller.

Stemmen hans er spennende. Min første tanke var; Den er så nydelig at han virkelig må jobbe for å ødelegge helheten. Etter en stund skjønte jeg at den minner om Chris Martin i Coldplay, og det gjør ingenting. Jeg er mer glad i de to første albumene deres enn i det siste, og unge James kan ha likheter med tidlig Coldplay. Men som ung og jazzete kan jeg ikke unngå å tenke Jamie Cullums førstealbum. Og det er her han befinner seg, et sted mellom tidlig Coldplay og førstepop Jamie Cullum.

Her bor han godt, spør du meg. Tekstmessig fungerer han fint, sanger som for det meste (og i likhet med de fleste andre) handler om kjærlighet, uten de ubehagelige klisjéene. Han trakterer sine instrumenter godt, og har med seg flinke folk på resten. Alt i alt kan han likevel ha godt av litt tid fordi han virker en smule uferdig. Noe av det han gir føles klappet, klart og godt i sjela, som Don't Leave og tidligere nevnte Stay Humble. Noe føles ut som det kunne trengt en liten runde til i maskinen, som innspillingen av Come off Cold. Imidlertidig er det først og fremst innspillingen som er sketchy, selv om det heller ikke er min personlige favoritt i sjokoladeboksen. Men jeg gleder meg definitivt til et album.Tyler James. Hjemmeside og myspace.

flomusic

Jeg er flo, og dette er min musikkblogg.
Her vil jeg dele mine musikkopplevelser.

For meg er musikk er som luft.
Jeg hører på musikk når jeg står opp om morgenen, når jeg tar bussen til uni, når jeg har litt fri og sitter alene en sjelden gang, når jeg tar bussen fra uni, når jeg går fra et sted til et annet og når jeg er hos andre hender det at vi hører på musikk. Når jeg kommer hjem om kvelden hører jeg på musikk. Det hender seg at jeg går på konsert. Det hender seg også at jeg jobber på konsert. Å være en del av noe som gir musikk til mennesker, er noe av det som gjør det verdt å leve. For noen uker siden stod jeg foran i Storsalen på Samfundet, mens Belle and Sebastian spilte for fullsatt sal. Folk smilte og danset til musikken.

Jeg er ikke musikkrasist. Da jeg var åtte var The Beatles mitt favorittband. Jeg minnes at jeg satt på rommet mitt og spolte på en Help!-kassett. Men det var et soloprosjekt. Ingen av vennene mine likte The Beatles på den tiden. De likte Backstreet Boys. Det gjorde jeg også noen år. Og det var viktig for meg å vokse opp med felleskap i musikken. Så selv om jeg ikke er BSBs største fan lenger er jeg glad for at jeg fikk oppleve en musikkglede jeg kunne dele med andre. Musikkgleden jeg vokste opp med gjorde musikk til luft, og da kan man ikke mislike de som ga meg muligheten til det.

Men det var ikke bare BSB som dominerte min barndom. Mine foreldre sang for meg da jeg var liten, og det var sjeldent tomt for musikk i luften. På lillebrors 9års dag var vi på Rolling Stones-konsert, fordi pappa hadde gitt lillebror 4 billetter i bursdagsgave. Det var en god hylle med vinyl i stua, og det var sjeldent det ikke var noe som snurret. På farmor og farfars hytte stod radioen alltid på, og da vi kjøpte vår egen hytte rundt min seksårsdag fant vi frem de gamle båndene. Mamma sydde om de gamle gardinene, og brukte dem på høytalerne. Jeg hadde øret inntil og hørte på The Beatles hele sommerferien.

Mamma og pappa visste at The Beatles var gode forbilder for barna. Gå på rekke som barnehagetantene sier.

Onkel og tante sang. Jeg gikk i korps, og hadde fått et valthorn, mens jeg egentlig ville ha tverrfløyte. Jeg fikk lov til å spille inn en kassett i studio til onkel, men klarte å spille inn noe over den et år etter. Pappa hadde gitar og jeg minnes at han en gang kunne spille noen sanger på den. Sannelig fikk jeg ikke gitaren til pappa etter noen år. Etter at den hadde vært innom mamma, som fikk creds av gitarlærern for spillingen sin. Jeg døpte den Knut og spilte til fingrene ble såre, før jeg fikk Romeo og en brun forsterker. Mamma hadde piano, og mimret over de tidene da hun var lærerens favoritt. Jeg har aldri blitt noen lærers favoritt, for jeg er selvlært på piano. Men jeg kunne ikke spille noen av delen før jeg ble 20, og håpet hele tiden at noen skulle lære meg det. I mens sang jeg. I dusjen, på rommet, på kinesisk og i kor. Det gjør jeg fortsatt. Ikke på kinesisk og ikke i kor, men i dusjen og på rommet. Og mens Andrew klapper takten, og vi planlegger vår fremtid som credrockere, med det rosa orgelet mitt på slep.

Musikk er luft. Luft med en duft av vafler, vil jeg si.