Jeg har meldt meg inn i en bokklubb. Ikke en sånn bokklubb man melder seg inn i for å få en radio, en klokke, femti klistremerker og fire par sokker, for så å minne seg selv på å avbestille månedens bok, måned etter måned. Nei, dette er en bokklubb for folk som ønsker å få noe de kan lese hjem i posten, (ganske) jevnlig. Singelklubben til Flamme Forlag.
Siste singel i trykken er Bård Torgersens Kniv mot ord. Mandag 15/12 var det årets siste Flamme-arrangement, og der ble singelen lest av forfatteren selv, fra (nesten) start til (nesten) slutt.
Jeg husker den første gangen bildekunst berørte meg (et stillbilde av Håkon Gullvåg), den første gangen samtidsdans fikk meg til å gråte (Absolutt Virkelig, Prosjekt Isadora) og jeg kommer til å minnes denne opplesningen som den første gangen jeg følte at opplesning av tekst kunne være som en rockekonsert.
Det er ikke så vanskelig å sette fingerene på hva det er som berører meg med opplesningen til Torgersen (men det er en utfordring å ha nok fingre). Det er stemmen, dialekten og hans suggerende, drivende måte å lese på. Det er fremtoningen og det at han står bak disken på Bar Robinet, under hele seansen.
Det er ordene han leser opp; han peker på et Oslo jeg kjenner igjen, et Oslo jeg er en del av. Et Oslo jeg innimellom frykter; som er skremmende, upersonlig, utrygt og uten retning, men også et Oslo jeg elsker; som er mitt hjem, som føles tradisjonsrikt, nysgjerrig, avslappende, pulserende og stadig er i endring. Torgersens fremføring forsterker teksten.
Men hvorfor føltes det som en rockekonsert? Jeg har brukt flere dager på å undre meg over opplevelsen, for så å bestemme meg for at jeg ikke trenger å forstå, for å kunne nyte. Jeg slutter å dissekere et fint minne, gjemmer på opplevelsen og bruker den som drivstoff i maskinen som heter gå på flere tekstlesninger.
lørdag, desember 20, 2008
lørdag, november 22, 2008
Rubies (and The New Wine)
Kvart på ti hadde jeg prøvd å få tak i alle som kunne vært troenes til å gå på konsert med Rubies. Ingen kunne.
Ti på ti gikk jeg slukøret inn i stua, og M spurte om jeg skulle på konsert snart. Jeg sa at det skulle jeg ikke, fordi jeg ikke fikk med meg noen. Han sa at han og A kanskje kunne bli med likevel.
Fem på ti satt A i sofaen og hørte på Rubies fra myspace.
Ti null null sa A at jeg skulle få på meg noen filler.
Kvart over ti var vi på vei mot the Villa.
Halv elleve stod vi på Youngstorget og skjønte at vi ikke visste hvor the Villa lå.
Fem over halv elleve var vi fremme.
Dette er min fiksjon, dette er det jeg skriver at skjedde i går kveld, før konserten med Dominique, The New Wine og Rubies på the Villa. Og kanskje er det sant.
The New Wine er et nytt bekjentskap for min del; de hadde et tight sett med gode låter, energisk og solid sceneopptreden, dansbart og gøy. En opptreden som ga mersmak. Et gjennomlytt på myspace minner meg imidlertidig på at de spiller musikk jeg ofte elsker live, men som jeg synes blir litt kjedelig på cd.
EDIT: Nå har jeg hørt så mye på The New Wine at jeg kan synge med på de tre sangene som ligger på myspace-siden deres, så så kjedelig kan det ikke være på cd.
Dilemma: Hvis du var et band og du enten kunne være god på plate eller live, hva ville du valgt? Jeg ville vært god live.
The New Wine er bra begge deler, men best live.
Note to self and others; Gå på the New Wine-konsert hvis du får sjansen.
Rubies! Sist jeg så Rubies var i Trondheim i mars, og jeg må ha hatt mye å gjøre, for jeg pleier å klare å skrive om de beste konsertene jeg er på og det har jeg ikke gjort. Men bra var det, så bra at jeg nesten grein kvart på ti, da jeg bestemte meg for å gi opp søken etter konsertvenner, og feire fredagen hjemme, femten minutter før M og A bestemte seg for å bli med. Da Rubies kom på scenen stod jeg en meter fra vokalisten, på samme nivå, fordi scenen var gulvet. Det føltes som om de var på besøk i stua mi, nei, som om jeg var på besøk i stua deres, for the Villa føles ikke som mitt hjem. (Det føles som hjemmet til en nyvunnen kompis som jeg vil besøke igjen. Hvis jeg har råd.) Det eneste jeg hadde å utsette var at vokalisten tidvis ikke sang så bra som hun gjorde sist. På den annen side lekte hun seg mer denne gangen.
Fiksjonen Rubies skaper når de går på scenen er rett opp min allé. Alle på scenen (minus trommis, som de for anledningen lånte av The New Wine. EDIT: Trommisen var så vidt jeg husker iført en rød hettegenser, men i følge Adrian Søgnen selv hadde han også på seg et glitrende armbånd. Vi kan kalle det en nesten match.) går kledd matchende, i går var fargene svart, hvitt og gull. Rubies er de snilleste folka, de smiler mens de spiller, de danser hele natta og i the golden state of California har de sikkert fester i et stort hus, spiser vårruller til frokost og går de på rulleskøyter (the old fashion kind), mens de spiser bringebæris. Men de har alvorlige samtaler også, er filosofiske og er opptatt av krig og fred.
Og lager musikk ispedd alt over. Det er det jeg hører når jeg hører på musikken, det er det jeg opplever når jeg ser dem live. Og kanskje er det sant.
Det viktigste er at det ikke er noen grunn til å tro noe annet; Rubies skaper en fullgod fiksjon for meg; en fiksjon der de er de snilleste folka. En fiksjon der jeg får danse hele natta. En fiksjon med alvorlige samtaler og en dæsj disco.
I feel electric.
Ti på ti gikk jeg slukøret inn i stua, og M spurte om jeg skulle på konsert snart. Jeg sa at det skulle jeg ikke, fordi jeg ikke fikk med meg noen. Han sa at han og A kanskje kunne bli med likevel.
Fem på ti satt A i sofaen og hørte på Rubies fra myspace.
Ti null null sa A at jeg skulle få på meg noen filler.
Kvart over ti var vi på vei mot the Villa.
Halv elleve stod vi på Youngstorget og skjønte at vi ikke visste hvor the Villa lå.
Fem over halv elleve var vi fremme.
Dette er min fiksjon, dette er det jeg skriver at skjedde i går kveld, før konserten med Dominique, The New Wine og Rubies på the Villa. Og kanskje er det sant.
The New Wine er et nytt bekjentskap for min del; de hadde et tight sett med gode låter, energisk og solid sceneopptreden, dansbart og gøy. En opptreden som ga mersmak. Et gjennomlytt på myspace minner meg imidlertidig på at de spiller musikk jeg ofte elsker live, men som jeg synes blir litt kjedelig på cd.
EDIT: Nå har jeg hørt så mye på The New Wine at jeg kan synge med på de tre sangene som ligger på myspace-siden deres, så så kjedelig kan det ikke være på cd.
Dilemma: Hvis du var et band og du enten kunne være god på plate eller live, hva ville du valgt? Jeg ville vært god live.
The New Wine er bra begge deler, men best live.
Note to self and others; Gå på the New Wine-konsert hvis du får sjansen.
Rubies! Sist jeg så Rubies var i Trondheim i mars, og jeg må ha hatt mye å gjøre, for jeg pleier å klare å skrive om de beste konsertene jeg er på og det har jeg ikke gjort. Men bra var det, så bra at jeg nesten grein kvart på ti, da jeg bestemte meg for å gi opp søken etter konsertvenner, og feire fredagen hjemme, femten minutter før M og A bestemte seg for å bli med. Da Rubies kom på scenen stod jeg en meter fra vokalisten, på samme nivå, fordi scenen var gulvet. Det føltes som om de var på besøk i stua mi, nei, som om jeg var på besøk i stua deres, for the Villa føles ikke som mitt hjem. (Det føles som hjemmet til en nyvunnen kompis som jeg vil besøke igjen. Hvis jeg har råd.) Det eneste jeg hadde å utsette var at vokalisten tidvis ikke sang så bra som hun gjorde sist. På den annen side lekte hun seg mer denne gangen.
Fiksjonen Rubies skaper når de går på scenen er rett opp min allé. Alle på scenen (minus trommis, som de for anledningen lånte av The New Wine. EDIT: Trommisen var så vidt jeg husker iført en rød hettegenser, men i følge Adrian Søgnen selv hadde han også på seg et glitrende armbånd. Vi kan kalle det en nesten match.) går kledd matchende, i går var fargene svart, hvitt og gull. Rubies er de snilleste folka, de smiler mens de spiller, de danser hele natta og i the golden state of California har de sikkert fester i et stort hus, spiser vårruller til frokost og går de på rulleskøyter (the old fashion kind), mens de spiser bringebæris. Men de har alvorlige samtaler også, er filosofiske og er opptatt av krig og fred.
Og lager musikk ispedd alt over. Det er det jeg hører når jeg hører på musikken, det er det jeg opplever når jeg ser dem live. Og kanskje er det sant.
Det viktigste er at det ikke er noen grunn til å tro noe annet; Rubies skaper en fullgod fiksjon for meg; en fiksjon der de er de snilleste folka. En fiksjon der jeg får danse hele natta. En fiksjon med alvorlige samtaler og en dæsj disco.
I feel electric.
tirsdag, oktober 28, 2008
The Dø på Blå
I går var jeg ganske sikkert på den beste konserten jeg har vært på.
I hvert fall topp tre.
Før jeg kan skrive noe vettugt om det må jeg (og vil jeg) la det synke inn,
mens jeg hygger jeg meg med dette (blant annet);
I hvert fall topp tre.
Før jeg kan skrive noe vettugt om det må jeg (og vil jeg) la det synke inn,
mens jeg hygger jeg meg med dette (blant annet);
onsdag, oktober 22, 2008
For the Love Of Other Forms Of Art
Jeg har mange gode opplevelser med kunst og kultur, som ikke er musikk, og fra nå av kommer ikke innholdet i denne bloggen til å forholde seg først og fremst til For the Love Of Music, men til For the Love Of Art. Som med musikk kommer jeg til å skrive mest om de gode opplevelsene.
Siste opplevelse i rekken av gode kunstopplevelser er Absolutt Virkelig, en forestilling i Prosjekt Isadora, under kunstnerisk ledelse av Caroline Wahlström og Camilla Myhre, som ble vist på Rom For Dans.
"ROM FOR DANS skal være møtested for profesjonelle, studenter, barn, ungdom og andre som driver med/ønsker å drive med dansekunst."
Jeg dukket opp fordi en jeg kjenner, som er elleve år, skulle danse og jeg så for meg at denne samtidsdanseoppvisningen skulle være av det alderstrinnet. Så feil kan man ta.
"PROSJEKT ISADORA er et 3-årig dansekunstnerisk utviklingsarbeid for barn og unge fra 4 -16 år og profesjonelle utøvere."
Mitt forhold til samtidsdans, utført både av barn og voksne, bestod søndag ettermiddag først og fremst av distanse, noe som snart skulle forandre seg. Jeg er kanskje ikke den eneste som har latt meg stoppe av den feilaktige tanken om at noe fremmed ikke kan berøre en nevneverdig. Igjen; Så feil kan man ta. For der jeg satt i det første av tre rom, i mørket, der det "hang" mennesker i alle aldre langs veggene, med dyne rundt seg og pute under hodet, som de slapp ned før de tente hodelyktene sine og begynte å bevege seg rundt og mellom oss, der felte jeg en tåre.
"Barn og unge utvikler små koreografier sammen med de voksne utøverne og alt materiale blir til slutt plassert og sidestilt på scenen i profesjonelle forestillinger."
Ved første tankekast er det barnas impulsive uttrykk, samlet sammen (tilsynelatende) med tålmodighet, pedagogisk bevissthet og tanker om hva som passer og hva som er vakkert, av voksne, utdannede dansere, som gjør at denne forestillingen berører meg. Jeg følte at det var et berøringspunkt danserne i mellom, som skaper et berøringspunkt mellom danserne og oss. At deres ønske om å gi noe ekte, til hverandre og til oss, skaper noe som er enda større enn fiksjonen de klarte å skape på scenen.
Forestillingen var dessuten laget i samarbeid med barneorkesteret til Barrat Due, som er med på å bidra til min nysgjerrighet og glede rundt hva som skjer i møte mellom impulsene (representert ved barna) og det bevisste (representert ved de voksne). Da vi kom inn i det andre rommet gikk vi nesten på en gjeng strykere som satt mørkkledde på to meter høye stoler og tittet på oss. Videre gikk vi gjennom scenen for å komme til plassene våre. Scenen, der et titalls svartkledde strykere var strødd utover, hadde en vakker scenografi. Et hjem, med vegger og gjenstander til bruks; bord, stoler og alt sammen (også kostymene) var gjenbruk fra Nasjonalteatrets oppsetning "Ønskekonserten" og Ingun Bjørnsgaard Projekts "A solitary shame annonced by a pino".
Da jeg fortalte en venn som har gått på Skolen for Samtidsdans at jeg hadde sett forestillingen ble jeg spurt; Hva handlet forestillingen om? Jeg måtte spørre meg selv om det samme, og etter litt kverning kom jeg frem til at forestillingen kanskje handlet om relasjoner. Men å være bevisst på, eller å sette ord på det, føltes ikke så viktig.
Samtidig kastet nemlig spørsmålet meg inn i andre tankekast, som sirkler rundt at Absoutt Virkelig kanskje berører meg så dypt fordi den snakker til meg på en annen måte enn jeg er vant til i kunsten. Spesielt opptatt av tekst som jeg er, opplever jeg det som et paradoks at ordløse uttrykk kan treffe meg så voldsomt. Eller er det en naturlig konsekvens at ordløse uttrykk må treffe meg på en annen måte? Kanskje er det sånn at når man oppdager eller lærer seg å like en ny form kan det ikke oppleves halvveis. Det er enten eller, og her funker det. For første gang opplever jeg samtidsdans som noe for meg og når jeg åpner meg for formen når forestillingen meg. Og den tar plass i meg; et annet sted enn der det bevisste har kontroll.
Og det er absolutt virkelig.
ABSOLUTT VIRKELIG
En danseforestilling i 3 akter.
i dette absolutte univers, fritt for staffasjer
i samspill med virkelighetens besnærende nærvær
er vi
balanserede
det usynlige blir synlig i dette møtet
gjennom rommene, bevegelsene og tonene
reiser vi sammen
skremmende nære
absolutt virkelige
Sitatene og denne teksten er hentet fra sidene til Rom for Dans og Prosjekt Isadora, samt programmet fra forestillingen.
Siste opplevelse i rekken av gode kunstopplevelser er Absolutt Virkelig, en forestilling i Prosjekt Isadora, under kunstnerisk ledelse av Caroline Wahlström og Camilla Myhre, som ble vist på Rom For Dans.
"ROM FOR DANS skal være møtested for profesjonelle, studenter, barn, ungdom og andre som driver med/ønsker å drive med dansekunst."
Jeg dukket opp fordi en jeg kjenner, som er elleve år, skulle danse og jeg så for meg at denne samtidsdanseoppvisningen skulle være av det alderstrinnet. Så feil kan man ta.
"PROSJEKT ISADORA er et 3-årig dansekunstnerisk utviklingsarbeid for barn og unge fra 4 -16 år og profesjonelle utøvere."
Mitt forhold til samtidsdans, utført både av barn og voksne, bestod søndag ettermiddag først og fremst av distanse, noe som snart skulle forandre seg. Jeg er kanskje ikke den eneste som har latt meg stoppe av den feilaktige tanken om at noe fremmed ikke kan berøre en nevneverdig. Igjen; Så feil kan man ta. For der jeg satt i det første av tre rom, i mørket, der det "hang" mennesker i alle aldre langs veggene, med dyne rundt seg og pute under hodet, som de slapp ned før de tente hodelyktene sine og begynte å bevege seg rundt og mellom oss, der felte jeg en tåre.
"Barn og unge utvikler små koreografier sammen med de voksne utøverne og alt materiale blir til slutt plassert og sidestilt på scenen i profesjonelle forestillinger."
Ved første tankekast er det barnas impulsive uttrykk, samlet sammen (tilsynelatende) med tålmodighet, pedagogisk bevissthet og tanker om hva som passer og hva som er vakkert, av voksne, utdannede dansere, som gjør at denne forestillingen berører meg. Jeg følte at det var et berøringspunkt danserne i mellom, som skaper et berøringspunkt mellom danserne og oss. At deres ønske om å gi noe ekte, til hverandre og til oss, skaper noe som er enda større enn fiksjonen de klarte å skape på scenen.
Forestillingen var dessuten laget i samarbeid med barneorkesteret til Barrat Due, som er med på å bidra til min nysgjerrighet og glede rundt hva som skjer i møte mellom impulsene (representert ved barna) og det bevisste (representert ved de voksne). Da vi kom inn i det andre rommet gikk vi nesten på en gjeng strykere som satt mørkkledde på to meter høye stoler og tittet på oss. Videre gikk vi gjennom scenen for å komme til plassene våre. Scenen, der et titalls svartkledde strykere var strødd utover, hadde en vakker scenografi. Et hjem, med vegger og gjenstander til bruks; bord, stoler og alt sammen (også kostymene) var gjenbruk fra Nasjonalteatrets oppsetning "Ønskekonserten" og Ingun Bjørnsgaard Projekts "A solitary shame annonced by a pino".
Da jeg fortalte en venn som har gått på Skolen for Samtidsdans at jeg hadde sett forestillingen ble jeg spurt; Hva handlet forestillingen om? Jeg måtte spørre meg selv om det samme, og etter litt kverning kom jeg frem til at forestillingen kanskje handlet om relasjoner. Men å være bevisst på, eller å sette ord på det, føltes ikke så viktig.
Samtidig kastet nemlig spørsmålet meg inn i andre tankekast, som sirkler rundt at Absoutt Virkelig kanskje berører meg så dypt fordi den snakker til meg på en annen måte enn jeg er vant til i kunsten. Spesielt opptatt av tekst som jeg er, opplever jeg det som et paradoks at ordløse uttrykk kan treffe meg så voldsomt. Eller er det en naturlig konsekvens at ordløse uttrykk må treffe meg på en annen måte? Kanskje er det sånn at når man oppdager eller lærer seg å like en ny form kan det ikke oppleves halvveis. Det er enten eller, og her funker det. For første gang opplever jeg samtidsdans som noe for meg og når jeg åpner meg for formen når forestillingen meg. Og den tar plass i meg; et annet sted enn der det bevisste har kontroll.
Og det er absolutt virkelig.
ABSOLUTT VIRKELIG
En danseforestilling i 3 akter.
i dette absolutte univers, fritt for staffasjer
i samspill med virkelighetens besnærende nærvær
er vi
balanserede
det usynlige blir synlig i dette møtet
gjennom rommene, bevegelsene og tonene
reiser vi sammen
skremmende nære
absolutt virkelige
Sitatene og denne teksten er hentet fra sidene til Rom for Dans og Prosjekt Isadora, samt programmet fra forestillingen.
onsdag, oktober 01, 2008
Nina Kinert
Det finnes de konsertene du kjøper billett til flere måneder i forveien, med en gang det slippes, som The Whitest Boy Alive, Raymond och Maria eller The Dø. De konsertene der du kjenner kriblingen i kroppen allerede noen dager før dagen, du møter opp tidlig for å ikke gå glipp av noe, du synger med på alle sangene og flere uker etterpå unngår du cd´ene deres, fordi ingenting kan sammenlignes med liveopplevelsen.
Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.
Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.
Nå bor hun her.
Konserten med Nina Kinert på Betong 19.september var ikke en sånn konsert.
Jeg hadde aldri hørt noe av henne, jeg hadde ikke en gang merket meg at hun har sunget med Ane Brun. Jeg skulle hjem og legge meg da jeg gikk på noen som kunne få meg på gjestelista, og jeg takket ja. Under første sang foreslo frk. Kinert for oss at vi kunne fjerne stoler og bord, og stå foran scenen. Jeg ble stående nær scenen, og med lyset i ansiktet fikk jeg den gode følelsen av å være barn igjen og bli tatt vare på av noen som ville gi meg noe godt. Fine melodier, fine tekster, nydelig stemme. Mengder med scenesjarm.
Da konserten var over hadde jeg ikke fått nok. Lommeboken og jeg diskuterte saken og kom frem til at ett av to album var greit, for nå. Vi kjøpte Nina Kinerts første skive "Let there be love" og tok henne med oss hjem.
Nå bor hun her.
søndag, september 14, 2008
Raymond och Maria vs. The Whitest Boy Alive
Oslo, altså.
Etter tre år i Trondheim, der det nærmeste jeg har kommet kræsj mellom konserter jeg vil se har vært at to band har spilt i løpet av samme helg, kommer det første kræsjet i Oslo allerede i september.
I juni kjøpte jeg billetter til Raymond och Maria på Chateau Neuf 25.september.
Denne uken slapp Øyafest at det ble konsert med The Whitest Boy Alive på Fabrikken samme kveld.
Jeg gidder ikke lage en liste, men disse to bandene er på toppen av listen over de beste livebandene jeg vet om. Hadde jeg ikke kjøpt billetter til Raymond och Maria for lenge siden (og hadde jeg ikke sett The Whitest Boy Alive på Stratos for ca en måned siden) hadde jeg definitivt stått ovenfor et dilemma.
Et dilemma de som ikke har billetter til noen av delene ennå burde føle på.
Man er invitert på to fester, hjertet vil på begge, men klokka sier nei.
Likefullt; Dette er en kveld man burde kjenne sin besøkelsestid.
Det ene eller det andre stedet.
Etter tre år i Trondheim, der det nærmeste jeg har kommet kræsj mellom konserter jeg vil se har vært at to band har spilt i løpet av samme helg, kommer det første kræsjet i Oslo allerede i september.
I juni kjøpte jeg billetter til Raymond och Maria på Chateau Neuf 25.september.
Denne uken slapp Øyafest at det ble konsert med The Whitest Boy Alive på Fabrikken samme kveld.
Jeg gidder ikke lage en liste, men disse to bandene er på toppen av listen over de beste livebandene jeg vet om. Hadde jeg ikke kjøpt billetter til Raymond och Maria for lenge siden (og hadde jeg ikke sett The Whitest Boy Alive på Stratos for ca en måned siden) hadde jeg definitivt stått ovenfor et dilemma.
Et dilemma de som ikke har billetter til noen av delene ennå burde føle på.
Man er invitert på to fester, hjertet vil på begge, men klokka sier nei.
Likefullt; Dette er en kveld man burde kjenne sin besøkelsestid.
Det ene eller det andre stedet.
søndag, august 31, 2008
onsdag, august 27, 2008
The Whitest Boy Alive
For å forklare hva som skjedde da jeg var på konsert med Whitest Boy Alive på Stratos, Øyanatt forrige uke, må jeg forklare hva som skjer med meg
1) når jeg går får oppleve konsert med noen som spiller hypnotisk, suggerende musikk: Jeg går inn i en slags transe.
2) når jeg hører en god sangtekst: Jeg blir lykkelig og håpefull.
Så da jeg stod foran scenen fredag kveld, mens bandet spilte hypnotisk, suggerende musikk og herr Øye sang gode sangtekster gikk jeg inn i en lykkelig og håpefull transe. Musikken har alt jeg ser etter for en god liveopplevelse; dansbar, vakker, suggerende. Gode tekster.
I tillegg til alt dette er de hviteste guttene fabelaktige på scenen. De eier oss i en time pluss og det er deilig å være i en lykkelig og håpefull transe der noen tar var på deg og leder veien til noe godt. Det skapes en egen verden i hodene og der danser man i en blomstereng eller gjør noe annet som gjør en glad. Sånn føles det.
De spilte noen gamle sanger, de spilte noen nye, de spilte noen de ikke har laget selv. Jeg danset, jeg lyttet, jeg vugget. Og tenkte: Det er akkurat sånn det skal være.
Bildet er tatt av Fredrik Egerstrand. De hvite gutta har hjemmeside og myspace.
1) når jeg går får oppleve konsert med noen som spiller hypnotisk, suggerende musikk: Jeg går inn i en slags transe.
2) når jeg hører en god sangtekst: Jeg blir lykkelig og håpefull.
Så da jeg stod foran scenen fredag kveld, mens bandet spilte hypnotisk, suggerende musikk og herr Øye sang gode sangtekster gikk jeg inn i en lykkelig og håpefull transe. Musikken har alt jeg ser etter for en god liveopplevelse; dansbar, vakker, suggerende. Gode tekster.
I tillegg til alt dette er de hviteste guttene fabelaktige på scenen. De eier oss i en time pluss og det er deilig å være i en lykkelig og håpefull transe der noen tar var på deg og leder veien til noe godt. Det skapes en egen verden i hodene og der danser man i en blomstereng eller gjør noe annet som gjør en glad. Sånn føles det.
De spilte noen gamle sanger, de spilte noen nye, de spilte noen de ikke har laget selv. Jeg danset, jeg lyttet, jeg vugget. Og tenkte: Det er akkurat sånn det skal være.
Bildet er tatt av Fredrik Egerstrand. De hvite gutta har hjemmeside og myspace.
mandag, august 11, 2008
Håkan Hellstrøm
Jeg har danset til Kom igjen Lena! Jeg har hørt sangene og sunget med. Jeg har Det är så jag säger det i platesamlingen min, men vi fant ikke tonen og den la seg nederst i en bunke den aldri kom seg opp av. Før Håkan kom på besøk. Formiddagsbesøk.
Formiddagsbesøk på Øyafestivalen, fredag klokken ett: På scenen står han med et relativt stort band. Og han gjør en sånn greie som jeg liker at folk gjør når de spiller live, han gjør noe (hold deg fast!) annerledes enn på plata. Ja, det er helt sant, de gjør ting med instrumentene og seg selv som fører til at musikken ikke er prikk lik som på plata. Det er spennende. Jeg liker det jeg hører og jeg er ikke alene.
Jeg liker også det jeg ser. Jeg liker at herr Hellström løper fra side til side og er sammen med oss, selv om man står kjempelangt unna scenen. Han er sammen med Oslo, han vil noe med å være her, sånn føles det. Han går ikke bare på scenen fordi han må, fordi det står i kontrakten, nei, han går på scenen fordi det gjør en forskjell. Fordi at når han synger det han har skrevet og vi reagerer (med tårer, med smil, med applaus) forstår vi hverandre, og når man føler at noen forstår blir det lettere å føle det man føler.
Sånn er det for meg på Håkan Hellström-konsert.
Og Håkan har alt; Han er tilstede og han synger om det livet vi lever, han, jeg og de jeg er der med, Kjenn ingen sorg for oss, Oslo, vi har det fint, men kjærlighet er vanskelig noen ganger. Det är så jag säger det.
Hjemmeside.
Formiddagsbesøk på Øyafestivalen, fredag klokken ett: På scenen står han med et relativt stort band. Og han gjør en sånn greie som jeg liker at folk gjør når de spiller live, han gjør noe (hold deg fast!) annerledes enn på plata. Ja, det er helt sant, de gjør ting med instrumentene og seg selv som fører til at musikken ikke er prikk lik som på plata. Det er spennende. Jeg liker det jeg hører og jeg er ikke alene.
Jeg liker også det jeg ser. Jeg liker at herr Hellström løper fra side til side og er sammen med oss, selv om man står kjempelangt unna scenen. Han er sammen med Oslo, han vil noe med å være her, sånn føles det. Han går ikke bare på scenen fordi han må, fordi det står i kontrakten, nei, han går på scenen fordi det gjør en forskjell. Fordi at når han synger det han har skrevet og vi reagerer (med tårer, med smil, med applaus) forstår vi hverandre, og når man føler at noen forstår blir det lettere å føle det man føler.
Sånn er det for meg på Håkan Hellström-konsert.
Og Håkan har alt; Han er tilstede og han synger om det livet vi lever, han, jeg og de jeg er der med, Kjenn ingen sorg for oss, Oslo, vi har det fint, men kjærlighet er vanskelig noen ganger. Det är så jag säger det.
Hjemmeside.
onsdag, juli 23, 2008
Daniel Johnston. And friends.
Daniel har venner og søndag 20.juli har han dem med seg til Rockefeller. De er flinke, men må de få spille tre låter hver før han kommer på scenen? Det er for mange venner med for mange forskjellige musikalske uttrykk.
Etter godt og vel en time kommer Daniel Johnston selv på scenen, det vil si; Han kommer på midt i en av vennenes sanger for å synge back-up. Broren min (min følgesvenn på konserten) lener seg over og hvisker; Det er her man ser forskjellen mellom en spennende og en kjedelig artist. Daniel har en helt annen nærhet og tilstedeværelse på scenen og i sangene sine.
Man føler fort at man er på fornavn med denne snodige fyren, som 47 år gammel fremdeles bor i kjelleren til sine foreldre, lager musikk og tegner tegninger som selges for flere hundre dollar per stykk. Hver gang en av tegningene hans selges får han 10 dollar som han kan bruke på røyk og godteri. Han skriver enkle sanger; tekster og melodier, med ærlige og rett-frem-tekster og bare få akkorder. Han synger om at ekte kjærlighet vil finne oss til slutt og Caspar er et vennlig spøkelse.
Så, hvorfor bor denne fyren i kjelleren til foreldrene? Jo, nå skal du høre. På vei hjem fra en festival i 1990 skjedde det noe som gjorde at foreldrene bestemte seg for å legge inn Daniel på mentalsykehus. Far og sønn kjørte hjemover i privatflyet (et lite fly, det er ikke snakk om noen privatjet her) da Daniel fikk det for seg at de skulle hoppe i fallskjerm, kjempet til seg nøkkelen og kastet den ut av vinduet. Faren, som har vært kamppilot i forsvaret klarte å lande flyet uten at de ble alvorlig skadet. Daniel lider av bipolar forstyrrelse og schizofreni.
Men i kjelleren lager Daniel musikk som treffer noe i folk; det enkle behovet for å tro på kjærligheten, den enkle filosofien vi lærer av Caspar det vennlige spøkelse eller troen på at uansett hva jeg har gjort kan det ordne seg og det finnes en himmel for meg, det finnes en stjerne for oss begge, det finnes håp.
Det er kanskje det at det finnes håp i disse linjene som har gjenklang i mange mennesker; mennesker som håper eller i det minste ønsker å håpe. Det er i hvert fall håp jeg står igjen med der jeg står salig, skulder mot skulder med mennesker fra ymse aldersgrupper, etter at jeg har fått oppleve en 47 år gammel, ganske psykisk syk mann som bor i kjelleren til foreldrene sine og får 10 dollar per tegning han selger, som synger om livet sitt. Og mitt.
Bildet er hentet fra hjemmesiden til Daniel Johnston. Også han han Myspace.
Etter godt og vel en time kommer Daniel Johnston selv på scenen, det vil si; Han kommer på midt i en av vennenes sanger for å synge back-up. Broren min (min følgesvenn på konserten) lener seg over og hvisker; Det er her man ser forskjellen mellom en spennende og en kjedelig artist. Daniel har en helt annen nærhet og tilstedeværelse på scenen og i sangene sine.
Man føler fort at man er på fornavn med denne snodige fyren, som 47 år gammel fremdeles bor i kjelleren til sine foreldre, lager musikk og tegner tegninger som selges for flere hundre dollar per stykk. Hver gang en av tegningene hans selges får han 10 dollar som han kan bruke på røyk og godteri. Han skriver enkle sanger; tekster og melodier, med ærlige og rett-frem-tekster og bare få akkorder. Han synger om at ekte kjærlighet vil finne oss til slutt og Caspar er et vennlig spøkelse.
Så, hvorfor bor denne fyren i kjelleren til foreldrene? Jo, nå skal du høre. På vei hjem fra en festival i 1990 skjedde det noe som gjorde at foreldrene bestemte seg for å legge inn Daniel på mentalsykehus. Far og sønn kjørte hjemover i privatflyet (et lite fly, det er ikke snakk om noen privatjet her) da Daniel fikk det for seg at de skulle hoppe i fallskjerm, kjempet til seg nøkkelen og kastet den ut av vinduet. Faren, som har vært kamppilot i forsvaret klarte å lande flyet uten at de ble alvorlig skadet. Daniel lider av bipolar forstyrrelse og schizofreni.
Men i kjelleren lager Daniel musikk som treffer noe i folk; det enkle behovet for å tro på kjærligheten, den enkle filosofien vi lærer av Caspar det vennlige spøkelse eller troen på at uansett hva jeg har gjort kan det ordne seg og det finnes en himmel for meg, det finnes en stjerne for oss begge, det finnes håp.
Det er kanskje det at det finnes håp i disse linjene som har gjenklang i mange mennesker; mennesker som håper eller i det minste ønsker å håpe. Det er i hvert fall håp jeg står igjen med der jeg står salig, skulder mot skulder med mennesker fra ymse aldersgrupper, etter at jeg har fått oppleve en 47 år gammel, ganske psykisk syk mann som bor i kjelleren til foreldrene sine og får 10 dollar per tegning han selger, som synger om livet sitt. Og mitt.
Bildet er hentet fra hjemmesiden til Daniel Johnston. Også han han Myspace.
fredag, juli 18, 2008
I´m from Barcelona!
Det skjer mye. Det er festivaler både her og der. Var det bra på Quarten, var det bra på Hove, var det bra på Øya? Joda, pleier jeg å svare. Det var gøy. Det var ikke så mange band jeg ville se, men det var mye hyggelige folk. Jeg tar det med bandene på min kappe. Jeg har nemlig hørt mye på band som kommer fra den andre siden av Atlantern og de kommer ikke spesielt mye hit.
Sånn har det vært en stund, det har vært lite europeisk i samlingen. Men nå: Noe fransk-finsk (The Dø, som jeg skrev om i april), noe britisk (soundtracket til den fantastiske filmen Once), men mest svensk. Og svenskene elsker Norge. De går mann av huse for å komme hit. Vi kjøper kjøtt hos dem, de spiller konserter her. Det er en fin byttehandel. Kind of.
Fordi Sverige er så nærme betyr det også at muligheten for noensinne å se et band jeg likte live igjen er større enn vanlig. Det er faktisk så sjeldent jeg opplever det (uten å måtte blakke meg) at gleden over å se at I´m From Barcelona skulle spille i den byen jeg oppholdt meg i var... stor.
Gleden holdt seg til konsertstart og om man tenkte etter første sang at "nå brant de hit´en litt tidlig", så var det sannelig ikke noe problem å holde gleden på et uanstendig høyt nivå. Sant å si var det en sjokkartet opplevelse å overvære en konsert totalt blottet for dødpunkter. (Her ville jeg gjerne laget en graf som viser en "normal" konsert (hva man burde kunne forvente), en vanlig konsert og denne konserten, men jeg er ikke så god til å tegne på data.)
Sist jeg så I´m from Barcelona var under ISFiT 2007, på en relativt liten scene, inne på Blæst i Trondheim. Denne gangen var det på Oslo Live, en middels stor utescene på Kontraskjæret i Oslo. På Blæst slapp de ut noen ballonger på starten av konserten og de fylte det vesle tomrommet mellom oss, så når noen på scenne danset danset hele rommet. At 17 stk på scenen klarer å skape god stemning for ti ganger så mange i salen overrasker meg ikke så mye. Det er jo tross alt bare 10 på hver og disse svenskene klarer å sjarmere en håndfull mennesker hver i løpet av en time. Men det er forfriskende å se et band, som førstemann på scenen den kvelden klare å vinne et festivalpublikum spredt utover et område på størrelse med en liten fotballbane, uten de sexy hjelpemidlene som (scene)lys og mørke ofte blir på store konserter. Dog: Ballonger hadde de med seg denne gangen også.
På scenen befinner det seg mye folk. Det spilles på en del instrumenter, og koristene synger, danser, løper og lager liv og røre. Før den tredje sangen er over hopper vokalist Emanuel Lundgren ned fra scenen og blir båret rundt på skuldrene til en publikummer, før han lar seg avbilde med en turist(?) og sammen med ensemblet synger han om å finne seg sjølv, være redd for kjærligheten og om å bygge trehus. Det er strukturert kaos på scenen som skaper strukturert kaos i hjertet og hjernen, og da er det deilig å være på konsert.
I´m from Barcelona er hyggelig i hverdagen og en opplevelse utenom det dagligdagse på konsert.
Photo by Ulf Magnusson. Hjemmeside og myspace.
Sånn har det vært en stund, det har vært lite europeisk i samlingen. Men nå: Noe fransk-finsk (The Dø, som jeg skrev om i april), noe britisk (soundtracket til den fantastiske filmen Once), men mest svensk. Og svenskene elsker Norge. De går mann av huse for å komme hit. Vi kjøper kjøtt hos dem, de spiller konserter her. Det er en fin byttehandel. Kind of.
Fordi Sverige er så nærme betyr det også at muligheten for noensinne å se et band jeg likte live igjen er større enn vanlig. Det er faktisk så sjeldent jeg opplever det (uten å måtte blakke meg) at gleden over å se at I´m From Barcelona skulle spille i den byen jeg oppholdt meg i var... stor.
Gleden holdt seg til konsertstart og om man tenkte etter første sang at "nå brant de hit´en litt tidlig", så var det sannelig ikke noe problem å holde gleden på et uanstendig høyt nivå. Sant å si var det en sjokkartet opplevelse å overvære en konsert totalt blottet for dødpunkter. (Her ville jeg gjerne laget en graf som viser en "normal" konsert (hva man burde kunne forvente), en vanlig konsert og denne konserten, men jeg er ikke så god til å tegne på data.)
Sist jeg så I´m from Barcelona var under ISFiT 2007, på en relativt liten scene, inne på Blæst i Trondheim. Denne gangen var det på Oslo Live, en middels stor utescene på Kontraskjæret i Oslo. På Blæst slapp de ut noen ballonger på starten av konserten og de fylte det vesle tomrommet mellom oss, så når noen på scenne danset danset hele rommet. At 17 stk på scenen klarer å skape god stemning for ti ganger så mange i salen overrasker meg ikke så mye. Det er jo tross alt bare 10 på hver og disse svenskene klarer å sjarmere en håndfull mennesker hver i løpet av en time. Men det er forfriskende å se et band, som førstemann på scenen den kvelden klare å vinne et festivalpublikum spredt utover et område på størrelse med en liten fotballbane, uten de sexy hjelpemidlene som (scene)lys og mørke ofte blir på store konserter. Dog: Ballonger hadde de med seg denne gangen også.
På scenen befinner det seg mye folk. Det spilles på en del instrumenter, og koristene synger, danser, løper og lager liv og røre. Før den tredje sangen er over hopper vokalist Emanuel Lundgren ned fra scenen og blir båret rundt på skuldrene til en publikummer, før han lar seg avbilde med en turist(?) og sammen med ensemblet synger han om å finne seg sjølv, være redd for kjærligheten og om å bygge trehus. Det er strukturert kaos på scenen som skaper strukturert kaos i hjertet og hjernen, og da er det deilig å være på konsert.
I´m from Barcelona er hyggelig i hverdagen og en opplevelse utenom det dagligdagse på konsert.
Photo by Ulf Magnusson. Hjemmeside og myspace.
onsdag, juni 18, 2008
Death Cab for Cutie
På Quarten-06 var jeg bandkontakt for Jenny Lewis. Da jeg fulgte henne til et intervju utpå ettermiddagen hadde vi god tid og hun gikk en liten runde for å se seg om inne i baksceneområdet Hagen. Fornøyd kom hun tilbake og fortalte at hun hadde tittet over kanten og oppdaget vennene sine hjemmefra; Death Cab for Cutie. Kanskje ikke så overraskende likevel fordi de hadde samme reiserute mellom festivalene den sommeren, men frk. Lewis synes det var veldig stas. Jeg var ung og dum, og skjønte ikke at hvis jeg likte Lewis og hun likte dem ville jeg antakelig gjøre det samme hvis jeg ga det en lytt; jeg var ikke en gang på hele konserten deres.
Det stopper selvfølgelig ikke her, neida, hadde det bare vært så vel. Jeg har fått flere ledetråder som burde gjort det klart at jeg hadde oversett et viktig skilt, et viktig band på livets landevei. Ben Gibbard, vokalist i DCfC, sang på soloplata til Lewis, på den nydelige låta Handle Me with Care. Ben Gibbard er også frontmann i The Postal Service som jeg trykket til mitt hjerte en gang i 2005, da jeg oppdaget sangen Such Great Heights, på soundtracket til Garden State.
Ok, ok, ok. Det er ikke sånn at alle musikkreferanser viser seg å være gode. Noen ganger samarbeider folk med folk som er svært annerledes stilmessig. Men en ting er sikkert når jeg hører på Ben Gibbard synge på Handle Me with Care og i The Postal Service, og det er at jeg liker stemmen hans. Og hva gjør han i DCfC? Helt riktig; Han synger.
Nå har jeg lært av mine feil og blitt mange album rikere på veien. Ikke bare synger Ben Gibbard fint, tekstene han synger er fine tekster og melodiene han synger er fine melodier.
Bildet er hentet fra hjemmesiden deres. De er også på myspace.
Det stopper selvfølgelig ikke her, neida, hadde det bare vært så vel. Jeg har fått flere ledetråder som burde gjort det klart at jeg hadde oversett et viktig skilt, et viktig band på livets landevei. Ben Gibbard, vokalist i DCfC, sang på soloplata til Lewis, på den nydelige låta Handle Me with Care. Ben Gibbard er også frontmann i The Postal Service som jeg trykket til mitt hjerte en gang i 2005, da jeg oppdaget sangen Such Great Heights, på soundtracket til Garden State.
Ok, ok, ok. Det er ikke sånn at alle musikkreferanser viser seg å være gode. Noen ganger samarbeider folk med folk som er svært annerledes stilmessig. Men en ting er sikkert når jeg hører på Ben Gibbard synge på Handle Me with Care og i The Postal Service, og det er at jeg liker stemmen hans. Og hva gjør han i DCfC? Helt riktig; Han synger.
Nå har jeg lært av mine feil og blitt mange album rikere på veien. Ikke bare synger Ben Gibbard fint, tekstene han synger er fine tekster og melodiene han synger er fine melodier.
Bildet er hentet fra hjemmesiden deres. De er også på myspace.
lørdag, mai 31, 2008
The Blow
Hvis jeg kunne starte postene mine med en sang av de jeg skrev om hadde starten på denne posten vært Parantheses. Trommer, gitar, mer trommer, mer gitar og så en stemme.
Some philosophies fuel a belief in the self,
constructed to keep one's goods on one's own shelf.
- Parantheses
Søte, men smarte tekster som gjør at når du er sliten av å danse og må ta en hvil blir du ikke lei.
And when you're holding me
we make a pair of parentheses.
There's plenty space to encase
whatever weird way my mind goes,
I know I’ll be safe in these arms.
- Parantheses
Men Parantheses er bare en pent fjes. Du vet, det som gjør at du fatter interesse for resten. Vakkert å se på, for all del, men etter hvert kan man bli lei hvis ikke resten er bra. Og derfor ville jeg startet posten med Parantheses, men avsluttet med Babay (Eat a Critter, Feel Its Wrath), Pardon Me, Fists Up eller True Affection. Kanskje mindre tilgjengelig ved første ørekast, men vel verdt et lytt.
Pardon me but wasn't that your heart?
That I felt on the bed,
In the bed in between the sheets?
I might have been confused,
By all the sweat,
There was a lot of sweat
And I might be mistaken but…
- Pardon Me
Myspace.
Some philosophies fuel a belief in the self,
constructed to keep one's goods on one's own shelf.
- Parantheses
Søte, men smarte tekster som gjør at når du er sliten av å danse og må ta en hvil blir du ikke lei.
And when you're holding me
we make a pair of parentheses.
There's plenty space to encase
whatever weird way my mind goes,
I know I’ll be safe in these arms.
- Parantheses
Men Parantheses er bare en pent fjes. Du vet, det som gjør at du fatter interesse for resten. Vakkert å se på, for all del, men etter hvert kan man bli lei hvis ikke resten er bra. Og derfor ville jeg startet posten med Parantheses, men avsluttet med Babay (Eat a Critter, Feel Its Wrath), Pardon Me, Fists Up eller True Affection. Kanskje mindre tilgjengelig ved første ørekast, men vel verdt et lytt.
Pardon me but wasn't that your heart?
That I felt on the bed,
In the bed in between the sheets?
I might have been confused,
By all the sweat,
There was a lot of sweat
And I might be mistaken but…
- Pardon Me
Myspace.lørdag, mai 24, 2008
Denison Witmer
Den første helgen i mai måtte jeg en plutselig snartur til Oslo og sjekket om det var noen konserter jeg kunne tenke meg å gå på når jeg først var i storbyen. Betonghaven på Det Norske Studentersamfund, Chateau Neuf kan skilte med akustiske konserter hver fredag, og denne fredagen var det Denison Witmer som gjestet Glassbaren (fordi det var for kaldt å spille ute i selve Betonghaven). Helt fra United States of America, Philadelphia kom han.
Og fra Seattle, regnbyen eller kaffehovedstaden, der han hadde spilt inn ny plate. Den kommer ikke før til høsten, men vi fikk noen smakebiter og det var veldig fint. Hans siste plate kom i 2005 og heter Are You a Dreamer? I løpet av konserten kom han inn på temaene drømmer, søvn og søvnløshet, men enda mer drømmer, liv og noe livløshet. Mest drømmer og liv.
Herr Witmer har en fin stemme, han spiller godt på gitaren sin og melodi og tekst er det ingenting å si på. Men det er noe annet som gjør dette til en minneverdig konsertopplevelse for meg og det er hans sceneopptreden. You guys are so lucky, sier han. You´ve got oil. You don´t need to invade people. Han snakker om USA og politikk, om olje og verden, uten å dykke dypere inn i tematikken. Han stemmer litt på gitaren sin og begynner å spille, før han plutselig stopper opp og sier mykt; By the way; I´m here to give you freedom.
Den typen frihet Denison Witmer har med tar jeg gjerne imot. Are You a Dreamer? er forhåpentligvis på vei i posten. Enn så lenge henger jeg på myspace.
Bildet er tatt av Fredrik Klingenberg, og her kan du se flere av hans bilder fra konserten.
Og fra Seattle, regnbyen eller kaffehovedstaden, der han hadde spilt inn ny plate. Den kommer ikke før til høsten, men vi fikk noen smakebiter og det var veldig fint. Hans siste plate kom i 2005 og heter Are You a Dreamer? I løpet av konserten kom han inn på temaene drømmer, søvn og søvnløshet, men enda mer drømmer, liv og noe livløshet. Mest drømmer og liv.
Herr Witmer har en fin stemme, han spiller godt på gitaren sin og melodi og tekst er det ingenting å si på. Men det er noe annet som gjør dette til en minneverdig konsertopplevelse for meg og det er hans sceneopptreden. You guys are so lucky, sier han. You´ve got oil. You don´t need to invade people. Han snakker om USA og politikk, om olje og verden, uten å dykke dypere inn i tematikken. Han stemmer litt på gitaren sin og begynner å spille, før han plutselig stopper opp og sier mykt; By the way; I´m here to give you freedom.
Den typen frihet Denison Witmer har med tar jeg gjerne imot. Are You a Dreamer? er forhåpentligvis på vei i posten. Enn så lenge henger jeg på myspace.
Bildet er tatt av Fredrik Klingenberg, og her kan du se flere av hans bilder fra konserten.søndag, mai 11, 2008
Popstase
I kveld skal Popstase på Studentradion ha festivalsending og jeg skal være gjest. Vi skal snakke om hva vi gleder oss til å se i løpet av festivalsommeren og høre noen smakebiter.
Lytt på Studentradion.no eller FM 104,2 klokken 22.00 til 23.00.
Lytt på Studentradion.no eller FM 104,2 klokken 22.00 til 23.00.
torsdag, mai 01, 2008
The Shins
Andrew Largeman: What are you listening to?
Sam: The Shins. You know´em?
Andrew Largeman: No.
Sam: You gotta hear this one song, it´ll change your life, I swear.
-Garden State
Shame, shame, shame on me. At jeg ikke har skrevet om The Shins før er en skam.
Vi har vært venner i over tre år, gått gjennom tykt og tynt; noen fine netter med dansing på bordet, noen stille kvelder alene, noen dårlige øretelefoner vi kanskje ikke ville kommet oss fra og perioder med lite kontakt. Men her er vi mer enn tre år senere, med et vennskap som er sånn at uansett hvor lenge det er siden sist er det hyggelig å sees igjen; ingen pinlige pauser, ingen gjemt bitterhet, bare glede og dans. De synger, jeg synger med eller bare smiler av gode tekster, beveger hodet og vipper på tærne til fengende rytmer.
Hva er best med The Shins? Eller, hva gjør The Shins best?
Melodi som ikke fenger er ikke melodi i mine ører. The Shins fenger, klart de gjør.
Tekst som ikke sprenger mine ører og mitt hjerte er ikke tekst i mine ører eller i mitt hjerte.
(Melodi+tekst utgjør musikk, jeg vet det. Men ikke skikkelig musikk, ikke sånn som blir værende når det er skrudd av.)
Det er miksen, en mer gjennomført miks enn hos de fleste andre; Det er tekstene som er med på å skape melodi og som er poesi, som gjør The Shins så fabelaktige.
Just last night I woke from some unconscionable dream
and had it nailed to my forehead again
to keep this boat afloat
there are things you can't afford to know
so I save all my breath for the sails.
- Fighting in a Sack
Jeg bor i kollektiv, er bestevenn med og skal stiftet familie med The Shins.
Jeg planlegger å bli gammel med dem.
Turn of Me fra den siste plata Wincing the Night Away:
Hjemmeside og myspace.
Sam: The Shins. You know´em?
Andrew Largeman: No.
Sam: You gotta hear this one song, it´ll change your life, I swear.
-Garden State
Shame, shame, shame on me. At jeg ikke har skrevet om The Shins før er en skam.
Vi har vært venner i over tre år, gått gjennom tykt og tynt; noen fine netter med dansing på bordet, noen stille kvelder alene, noen dårlige øretelefoner vi kanskje ikke ville kommet oss fra og perioder med lite kontakt. Men her er vi mer enn tre år senere, med et vennskap som er sånn at uansett hvor lenge det er siden sist er det hyggelig å sees igjen; ingen pinlige pauser, ingen gjemt bitterhet, bare glede og dans. De synger, jeg synger med eller bare smiler av gode tekster, beveger hodet og vipper på tærne til fengende rytmer.
Hva er best med The Shins? Eller, hva gjør The Shins best?
Melodi som ikke fenger er ikke melodi i mine ører. The Shins fenger, klart de gjør.
Tekst som ikke sprenger mine ører og mitt hjerte er ikke tekst i mine ører eller i mitt hjerte.
(Melodi+tekst utgjør musikk, jeg vet det. Men ikke skikkelig musikk, ikke sånn som blir værende når det er skrudd av.)
Det er miksen, en mer gjennomført miks enn hos de fleste andre; Det er tekstene som er med på å skape melodi og som er poesi, som gjør The Shins så fabelaktige.
Just last night I woke from some unconscionable dream
and had it nailed to my forehead again
to keep this boat afloat
there are things you can't afford to know
so I save all my breath for the sails.
- Fighting in a Sack
Jeg bor i kollektiv, er bestevenn med og skal stiftet familie med The Shins.
Jeg planlegger å bli gammel med dem.
Turn of Me fra den siste plata Wincing the Night Away:
Hjemmeside og myspace.
søndag, april 20, 2008
My Little Pony - pop for barn, pop for voksne
The band, not the brand.
Den første gangen jeg fikk oppleve My Little Pony live var på en bakgårdsfest på Tøyen, Oslo i fjor sommer. Det nyoppstartede bandet hadde allerede rukket å spille i en barnehage, og like ansvarsløs og barnlig følte jeg meg i deres selskap. Med sine hyggelige, naive tekster og fabelaktige vokal var det perfekt pop for barn, perfekt pop for voksne.
For en ukes tid siden gjestet bandet Klubben, den mellomstore scenen på Samfundet. Det er snart vår, det er snart sommer, men det er fortsatt kaldt ute. I Klubben er det varmt. Nydelig scenesjarm og søte melodier varmet oss opp, en varme som sitter i lenge. The Sunshine Goodtime Song kiler sommerfølelsen, I don´t know gjør deg litt mindre redd for fremtiden og Johnny Diesel bringer frem allsangen (merk; kan også medføre et engasjement for homofiles rettigheter). Vokalen er nydelig og bandet er deilig solid. Dessuten har vokalist og gitarist, Ola Innsett og Simen Herning scenesjarm til tusen, noe som gjorde konserten befriende ansvarsløs. At artister tar ansvar for egen sceneopptreden setter jeg pris på.
My Little Pony har begynt på skolen og det er fint.
Typisk et band som sitter på første rekke og rekker opp hånden en del, men som sier noe morsomt hver gang. Nå er det bare å vente på eksamen og en langspill-plate.
Bildet er hentet fra Myspace-siden til bandet.
Den første gangen jeg fikk oppleve My Little Pony live var på en bakgårdsfest på Tøyen, Oslo i fjor sommer. Det nyoppstartede bandet hadde allerede rukket å spille i en barnehage, og like ansvarsløs og barnlig følte jeg meg i deres selskap. Med sine hyggelige, naive tekster og fabelaktige vokal var det perfekt pop for barn, perfekt pop for voksne.
For en ukes tid siden gjestet bandet Klubben, den mellomstore scenen på Samfundet. Det er snart vår, det er snart sommer, men det er fortsatt kaldt ute. I Klubben er det varmt. Nydelig scenesjarm og søte melodier varmet oss opp, en varme som sitter i lenge. The Sunshine Goodtime Song kiler sommerfølelsen, I don´t know gjør deg litt mindre redd for fremtiden og Johnny Diesel bringer frem allsangen (merk; kan også medføre et engasjement for homofiles rettigheter). Vokalen er nydelig og bandet er deilig solid. Dessuten har vokalist og gitarist, Ola Innsett og Simen Herning scenesjarm til tusen, noe som gjorde konserten befriende ansvarsløs. At artister tar ansvar for egen sceneopptreden setter jeg pris på.
My Little Pony har begynt på skolen og det er fint.
Typisk et band som sitter på første rekke og rekker opp hånden en del, men som sier noe morsomt hver gang. Nå er det bare å vente på eksamen og en langspill-plate.
Bildet er hentet fra Myspace-siden til bandet.Ansvar for egen sceneopptreden
I denne posten vil jeg stille meg selv noen spørsmål om musikk og konserter.
Hva er en god cd?
Det kan være så mangt. Det vil jeg ikke si noe mer om.
Hva er en god konsert?
En god konsert også kan være så mangt. Det er lettere å svare på hva som kan ødelegge selv de beste konserter.
Hva kan ødelegge selv de beste konserter?
Det er lett å svare på. Det er en dårlig sceneopptreden. Altså, om man synger eller spiller dårlig er det ganske tydelig ikke en god konsert. Men selv hvis man får til det, både syngingen og spillingen, er det viktig for meg at man er sjarmerende. Forskjellige artister har forskjellig sjarm; noen har en åpenbar sjarm og spiller på det de er gode på, man danser med til sine egne toner, smiler og ler. Så har vi den overraskende sjarmen; den stille artisten med stille sanger som forteller fyrverkeri av noen historier.
Noen åpenbare eksempler må være Erlend Øye (både med King of Convenience og Whitest Boy Alive), Jenny Lewis (og the Watson Twins. Ja, faktisk hele bandet hun spilte med på Quarten i 06 kan få nevnes for sitt gode bidrag), svenske Raymond och Maria (å snakke (forståelig) svensk teller ut i positiv retning), Lykke Li (mye for dansingen) og I´m From Barcelona (for ballonger på perfekt tidspunkt og 17 stykker på scenen).
I mine øyne er det å ikke ha tenkt over sceneshowet sitt når man opptrer live som å ikke bry seg om rekkefølgen når man setter sammen plata si. Jeg vil at man skal ha kontakt med publikum, man burde være personlig (men ikke privat) og man må virke trygg. Noen artister virker ikke som om de har tenkt på dette på forhånd; noen artister tør ikke snakke, noen artister kommer med umorsomme vitser, noen artister forteller altfor lange historer. Å måtte le høflig på konsert og føle at man må ta ansvar for at det ikke skal bli litt dårlig stemning burde ikke være nødvendig. Og det er det heller ikke når artisten tar ansvar for egen sceneopptreden.
Altså: Det hender jeg får oppleve upåklagelig sceneopptredener og likevel ikke liker konserten. Det er greit. Det er de bra konsertene som ødelegges av manglende ansvar for egen sceneopptreden jeg vil til livs.
Hvordan?
Eh.
Hva er en god cd?
Det kan være så mangt. Det vil jeg ikke si noe mer om.
Hva er en god konsert?
En god konsert også kan være så mangt. Det er lettere å svare på hva som kan ødelegge selv de beste konserter.
Hva kan ødelegge selv de beste konserter?
Det er lett å svare på. Det er en dårlig sceneopptreden. Altså, om man synger eller spiller dårlig er det ganske tydelig ikke en god konsert. Men selv hvis man får til det, både syngingen og spillingen, er det viktig for meg at man er sjarmerende. Forskjellige artister har forskjellig sjarm; noen har en åpenbar sjarm og spiller på det de er gode på, man danser med til sine egne toner, smiler og ler. Så har vi den overraskende sjarmen; den stille artisten med stille sanger som forteller fyrverkeri av noen historier.
Noen åpenbare eksempler må være Erlend Øye (både med King of Convenience og Whitest Boy Alive), Jenny Lewis (og the Watson Twins. Ja, faktisk hele bandet hun spilte med på Quarten i 06 kan få nevnes for sitt gode bidrag), svenske Raymond och Maria (å snakke (forståelig) svensk teller ut i positiv retning), Lykke Li (mye for dansingen) og I´m From Barcelona (for ballonger på perfekt tidspunkt og 17 stykker på scenen).
I mine øyne er det å ikke ha tenkt over sceneshowet sitt når man opptrer live som å ikke bry seg om rekkefølgen når man setter sammen plata si. Jeg vil at man skal ha kontakt med publikum, man burde være personlig (men ikke privat) og man må virke trygg. Noen artister virker ikke som om de har tenkt på dette på forhånd; noen artister tør ikke snakke, noen artister kommer med umorsomme vitser, noen artister forteller altfor lange historer. Å måtte le høflig på konsert og føle at man må ta ansvar for at det ikke skal bli litt dårlig stemning burde ikke være nødvendig. Og det er det heller ikke når artisten tar ansvar for egen sceneopptreden.
Altså: Det hender jeg får oppleve upåklagelig sceneopptredener og likevel ikke liker konserten. Det er greit. Det er de bra konsertene som ødelegges av manglende ansvar for egen sceneopptreden jeg vil til livs.
Hvordan?
Eh.
mandag, april 14, 2008
The Dø
We are not crazy
We are not afraid of you grown-ups
- Playground Hustle
A Mouthful starter med trommer, fløyte og roping. Man får lyst til å gå i tog, demonstrere litt, i hvert fall si fra til noen om noe som er viktig. I won´t be told what to draw! Sånn.
A mouthful deler historier fra et levd liv, der man har truffet noen bra folk og noen dårlige. Og noen man er glad for at man har mistet.
Sit in the desert of the bed I looked hard for an oasis
But all I could find was a dead camel in pieces
And I got so scared I tried to lure him back to bed
Whispered "stay just a little bit more"
But now I´m grateful to the camel
Beacause all the lazy boy could do was RUN then I knew for sure
That he would never be the satisfying shad I needed, no no no
- Stay (Just A Little Bit More)
A mouthful er en jungel med bass. I deres boks er det melodi, gitar, bass, rytme, kjappe og sjelfulle tekster. Kom, la oss dra på picnic og danse på en eng!
Myspace.
We are not afraid of you grown-ups
- Playground Hustle
A Mouthful starter med trommer, fløyte og roping. Man får lyst til å gå i tog, demonstrere litt, i hvert fall si fra til noen om noe som er viktig. I won´t be told what to draw! Sånn.
A mouthful deler historier fra et levd liv, der man har truffet noen bra folk og noen dårlige. Og noen man er glad for at man har mistet.
Sit in the desert of the bed I looked hard for an oasis
But all I could find was a dead camel in pieces
And I got so scared I tried to lure him back to bed
Whispered "stay just a little bit more"
But now I´m grateful to the camel
Beacause all the lazy boy could do was RUN then I knew for sure
That he would never be the satisfying shad I needed, no no no
- Stay (Just A Little Bit More)
A mouthful er en jungel med bass. I deres boks er det melodi, gitar, bass, rytme, kjappe og sjelfulle tekster. Kom, la oss dra på picnic og danse på en eng!
Myspace.
lørdag, mars 22, 2008
Suburban Kids With Biblical Names
Det er mandag første gangen vi møtes. Vi treffes ved tilfeldighet, nysgjerrighet, kanskje bare shuffle, men før det har gått en uke er vi som erteris. De elsker min evne til å lytte og til å danse, jeg elsker deres rytmer og deres fiffige tekster. Dette er kjærlighet, dette er turn their dancefloors into a burning inferno of Ba-Ba og pretty soon it will happen, the sun will go murder the snow.
De seems to be on my mind og når jeg går hjemmefra eller når jeg våkner eller når jeg beveger meg klarer jeg ikke tenke annet enn at jeg burde bruke tiden min på å høre på dem. Og jeg er glad for at jeg er et forstadsbarn med bibelsk navn, at jeg også kan få kalle meg det, men ikke like mye som de kan, for de fant på dette fantastiske bandnavnet og har antakeligvis opphavsretten til det.
Deres herlige naivistiske uttrykk er laget av enkle, gode tekster og hyggelige rytmer det går an å trampe takten til, så vel som det går an å danse til. Derfor kan de brukes til å varme litt om vintern, når man sitter inne med en kopp varmt, men de kan også lage brennene inferno av dansegulvet.
Myspace
De seems to be on my mind og når jeg går hjemmefra eller når jeg våkner eller når jeg beveger meg klarer jeg ikke tenke annet enn at jeg burde bruke tiden min på å høre på dem. Og jeg er glad for at jeg er et forstadsbarn med bibelsk navn, at jeg også kan få kalle meg det, men ikke like mye som de kan, for de fant på dette fantastiske bandnavnet og har antakeligvis opphavsretten til det.
Deres herlige naivistiske uttrykk er laget av enkle, gode tekster og hyggelige rytmer det går an å trampe takten til, så vel som det går an å danse til. Derfor kan de brukes til å varme litt om vintern, når man sitter inne med en kopp varmt, men de kan også lage brennene inferno av dansegulvet.
Myspace
tirsdag, februar 12, 2008
Rilo Kiley - igjen
Du gleder deg voldsomt fordi favorittbandet ditt gir ut ny plate. Du er i platebutikken en uke for tidlig og må gå slukøret hjem, tomhent, uten noe som helst. (Neida, det var andre cd-plater der.) Du gleder deg voldsomt, og skuffelsen er stor.
Sånn var det da jeg hørte den siste skiva til Rilo Kiley - Under The Blacklight. Den kom ut i august og siden har jeg ikke hørt på den. Med vilje. I jula ble jeg påtvunget den og jeg kan ikke si annet enn at den har vokst på meg. Den er ok, den er grei. Det den ikke er er ok pluss. Den er heller ikke kjempebra, den er ikke et melodiøst stykke paradis med poetiske baktanker, som blir tydeligere når du er mettet av de fengene melodiene. Den er ok, den er grei, den er pop for de som ikke vil ha tekst med mening. Den kan høres på, men den kan ikke lyttes til.
Hva er lykken?
Lykken er å ha oppdaget et band når de gir ut plate nummer to, sånn at når de gir ut plate nummer fire og den suger, kan du oppdage plate nummer en.
Velkommen skal du være, Take Offs and Landings. Takk for Pictures of Success, Don´t Deconstruct og Spectacular Views (Salute MY Shorts!)
Det er som å få oppleve noen du har kjent lenge, bare som litt yngre. Litt mindre god på alt, litt mindre satt, litt mer forvirret. Det er veldig fint.
I´m a modern girl but I fold in half so easily
When I put myself in the picture of success
I could learn world trade
Or try to map the ocean
Sånn var det da jeg hørte den siste skiva til Rilo Kiley - Under The Blacklight. Den kom ut i august og siden har jeg ikke hørt på den. Med vilje. I jula ble jeg påtvunget den og jeg kan ikke si annet enn at den har vokst på meg. Den er ok, den er grei. Det den ikke er er ok pluss. Den er heller ikke kjempebra, den er ikke et melodiøst stykke paradis med poetiske baktanker, som blir tydeligere når du er mettet av de fengene melodiene. Den er ok, den er grei, den er pop for de som ikke vil ha tekst med mening. Den kan høres på, men den kan ikke lyttes til.
Hva er lykken?
Lykken er å ha oppdaget et band når de gir ut plate nummer to, sånn at når de gir ut plate nummer fire og den suger, kan du oppdage plate nummer en.
Velkommen skal du være, Take Offs and Landings. Takk for Pictures of Success, Don´t Deconstruct og Spectacular Views (Salute MY Shorts!)
Det er som å få oppleve noen du har kjent lenge, bare som litt yngre. Litt mindre god på alt, litt mindre satt, litt mer forvirret. Det er veldig fint.
I´m a modern girl but I fold in half so easily
When I put myself in the picture of success
I could learn world trade
Or try to map the ocean
fredag, januar 25, 2008
Robyn
La oss gå ti år tilbake i tid. Robyn var kjent som dama som sang Do You Really Want Me, Show Me Love og dekorerte flaskene til DATE´s nye parfymeserie. Jeg hadde kjøpt plata på Hysj Hysj og fått parfymen i posten fra TL-klubben. Det var 90-tallet på sitt varkeste.
Men jeg måtte bli voksen. Det ble Robyn også. Hun tok med seg det vakreste hun hadde da, stemmen, forflyttet til sitt eget plateselskap og fant masse godteri. Beats, dirty american words og historier fra steder jeg ikke har vært, men får lyst til å dra.
Nydelig electro-pop som får deg til å bevege bena i uante retninger er fint i seg selv. Robyn har som uttalt mål å skape popmusikk i form av moderne, oppfinnsom musikk. Det er ikke venstrehåndsarbeid vi får servert, heller ikke noe hun driver med for å overleve mens hun lager "skikkelig" musikk i bakgården. Tekstene er gjennomtenkte, vakre stykker av poesi. Ja, poesi. I miks med vakre toner er det den eneste beskrivelsen som er musikken verdig.
Noen ganger dirty poesi, som i Bum Like You:
You're always up to no good
Your fingers in my cookie jar
You can have my checkbook, visa and my mastercard too
Ain't no price to high for what you do
Andre ganger sårt, som i Any Time You Like:
If I was brave I wouldn't keep my mouth shut
But I'm selfish
I don't wanna give you up
Boy you can tell me anytime you like
Boy you can tell me anytime you like
Jeg vil høre, jeg vil danse, jeg vil synge.
Lytt. Dans. Syng.
Bildet hentet fra highrize.wordpress.com.
Men jeg måtte bli voksen. Det ble Robyn også. Hun tok med seg det vakreste hun hadde da, stemmen, forflyttet til sitt eget plateselskap og fant masse godteri. Beats, dirty american words og historier fra steder jeg ikke har vært, men får lyst til å dra.
Nydelig electro-pop som får deg til å bevege bena i uante retninger er fint i seg selv. Robyn har som uttalt mål å skape popmusikk i form av moderne, oppfinnsom musikk. Det er ikke venstrehåndsarbeid vi får servert, heller ikke noe hun driver med for å overleve mens hun lager "skikkelig" musikk i bakgården. Tekstene er gjennomtenkte, vakre stykker av poesi. Ja, poesi. I miks med vakre toner er det den eneste beskrivelsen som er musikken verdig.
Noen ganger dirty poesi, som i Bum Like You:
You're always up to no good
Your fingers in my cookie jar
You can have my checkbook, visa and my mastercard too
Ain't no price to high for what you do
Andre ganger sårt, som i Any Time You Like:
If I was brave I wouldn't keep my mouth shut
But I'm selfish
I don't wanna give you up
Boy you can tell me anytime you like
Boy you can tell me anytime you like
Jeg vil høre, jeg vil danse, jeg vil synge.
Lytt. Dans. Syng.
Bildet hentet fra highrize.wordpress.com.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
