Oscar Danielson

Forrige helg oppdaget jeg en fin plakat i (kanskje) A2 på Samfundet. Den var brun-gul-oransj og hvit med en mann i dress på. Det var plakaten til Oscar Danielson som skulle spille på Knaus fredag 2. november og jeg tenkte at det måtte være noe spesielt fordi han hadde så fin og stor plakat. Dagen etter hadde Panama skrevet om han i bloggen sin. Hun hadde prøvd å booke om billetten sin for å se Oscar Danielson live. Jeg hørte på Oscar Danielson på myspace og bestemte meg for at jeg skulle gå på konsert. Jeg gledet meg til å høre mer enn fire sanger av Oscar Danielson.

Det var stearinlys og mann over 30 med midtskill og langt hår. Det var vakkert. Det var veldig rett frem og gjenkjennelig. Det var litt trist og samtidig veldig fint. Det var ærlig. Det var fine historier mellom sangene. Det var tid at lysna.

Det var fint fordi det var en mann som visste at det han hadde å gi var det han hadde å gi, også ga han det. Det var trommis, stearinlys, stemme, gitar og et publikum som likte det de hørte.Hjemmesiden til Oscar Danielson.

Familjen - en elektronisk venn

Føttene mine kan ikke stå stille og jeg vet ikke hvor lenge det har vært sånn.

Men det har ganske sikkert noe med musikk å gjøre og det har ganske sikkert noe med rytme å gjøre. Og i helgen hadde det ganske sikkert noe med Familjen å gjøre. I Klubben på lørdag spilte Johan T Karlsson og Andreas Tilliander opp til dans og det var ikke nødvendig å spørre pulikum to ganger om de ville flytte sine føtter fra side til side. Til og med gulvet flyttet seg fra side til side.

Familjen gir for tiden ut albumet Det snurrar i min skalle.
Familjen har nettopp vunnet medieeksponering for 1. mill.
Familjen kan komme i mine familieselskap.

Familjen er en hyggelig elektronisk venn, men ikke den eneste. Det har blitt flere den siste tiden. Det har ganske sikkert noe med rytme å gjøre. Det har ganske sikkert noe med at man liker dansing å gjøre. En god sirkel.

Flytt dine føtter fra side til side. Det snurrar i min skalle!

Joni Mitchell

Da jeg var 14 år dro mamma og jeg til Fredrikstad hovedbibliotek og lånte cd´er som vi hørte på cd-spillern på hytta. En av dem var Joni Mitchell - Hits. En samling av hennes beste låter. En samling av timer og års arbeid som andre skulle bruke timer og år på å lytte til. Timer og år.

Da jeg var 18 år bodde jeg på Bislett. Hver dag gikk jeg over lille Bislett med musikk i ørene, på vei til eller fra, i min egen verden. Julen hadde begynt å nærme seg og Marie hadde Joni Mitchell - Blue i spillern konstant. Jeg hadde Blue i ørene. Jeg hadde River i ørene. Mens jeg gikk over isen på lille Bislett og drømte om at bittelille Bislett skulle bli en elv jeg kunne skøyte av gårde på.

I wish I had a river I could skate away on
I wish I had a river so long I would teach my feet to fly
Oh I wish I had a river I could skate away on
I made my baby cry

Da jeg var 23 år bodde jeg i Trondheim på tredje året og i spillern var fortsatt Blue. I ørene var fortsatt River. Jeg ønsket meg en elv å skøyte av gårde på.
Og jeg lurte fortsatt på hva som kunne temme rastløstheten.Hjemmeside.

Feist

Well it's time to begin as the summer sets in
It's the scene you set for new lovers
You play your part painting in a new start
But each gate will open another

Dette innlegget kunne jeg skrevet for to år siden, da stemmen til Leslie Feist for første gang kom ut av høytalerne mine og smøg seg inn gjennom øregangen og ned til hjertet. (Men da hadde jeg ikke blogg.)

Gatekeeper seasons wait for your nod
Gatekeeper you held your breath
Made the summer go on and on

Oktober kan det ha vært, kanskje november. Ute var det kaldt, i øretelefonene mine var det Leslie Feist.

Og det har det fortsatt med: Isende kaldt ute, rundt null grader (nesten hele året), og inne er det Leslie Feist. Selv om det snart er et halvt år siden hun ga ut sitt siste album The Reminder snurrer den ganske ofte i spillern min, med sine myke toner og deilige gitarlyder. Noen ganger ruslende, noen ganger springende, kanskje dansende; som i Sea Lion Woman. Sangen er en cover av Nina Simone, en gammel kjenning for min spiller, med sine glødende tekster og deilige stemme. Men i dette tilfelle vinner Feist.

Oppsummering: Vakkert, dansbart og sticky. Sitter fast i øret og i hjertet.

take it slow
take it easy on me
shed some light
shed some light on it please

1-2-3-4: Visstnok tatt i ett.

Kings. Kings of Convenience.

Hva spesielt var det du likte?

Det spurte fyren med de store brillene om da jeg hodeløst slang ut at det faktum at det var en fantastisk konsert.
Så her kommer en liste over det jeg likte spesielt godt med konserten Kings of Convenience holdt i Storsalen på Samfundet, søndag 7.oktober:
- at de spilte mange nye sanger. Men likevel føles det som noe jeg kjenner.
- at de fortsatt lager tekster som treffer noe inni meg.
- at de hadde med en som spiller fiolin. Fiolin er utrolig vakkert.
- at de fikk oss til å knipse.
- at de sang "it´s my birthday, and I´ll cry if I want to".
- at når et band virker så ærlige i sitt ønske om å kommunisere noe får de meg til å le, gråte og danse.
- at Erlend danset.
- at noen synger, prater og beveger seg uten å synge til, prate med eller bevege salen. Men at Kings of Convenience ikke er et sånt band.

Hvis noen ber meg om å velge mellom å danse og snakke sier jeg ja takk, begge deler. Det må da være mulig.

Dinner at Eight

No matter how strong
I'm gonna take you down
With one little stone
I'm gonna break you down
And see what you're worth
What you're really worth to me

Det destruktivt man aldri forteller noen om.
Et ønske om å skade de man elsker.

Dinner at eight was okay
Before the toast full of gleams
It was great until those old magazines
Got us started up again
Actually it was probably me again

"En krangel er aldri bare en persons feil."
Livsløgnen til en voksen generasjon.

But 'til then no, Daddy, don't be surprised
If I wanna see the tears in your eyes
Then I know it had to be long ago
Actually in the drifting white snow
You loved me

Det handler ikke om å vinne.
Det handler om å ha blitt elsket. Lengst.

No matter how strong
I'm gonna take you down
With one little stone
I'm gonna break you down
And see what you're worth
What you're really worth to me

Når er man sårbar?
Når man er ærlig og sier høyt hva man føler?

Jeg elsker Rufus Wainwright.

Konkurransetid, del 2

Andre utfordring, hvor er dette hentet fra:

your mama's got a new man
your daddy always fails
and you're eating again
at them
'cause nobody loves you

Regina Spektor - Soviet Kitch at its best

Jeg husker første gangen jeg hørte Regina Spektors stemme. Jeg stod på rommet mitt, det forrige jeg bodde i, der veggene var hvite og vinduskarmene var store. I vinduskarmen min stod stereoanlegget mitt som er sølvfarget, og en grønn plante. This is how it works, sang Regina. On the radio, We heard November Rain, That solo's really long, But it's a pretty song, We listened to it twice, 'Cause the DJ was asleep. Det gjorde jeg og. Jeg hørte på sangen en, to, tre ganger. Så ble jeg eier av tre album.

Regina spiller piano. Og synger voldsomt og fritt, og noen ganger tynt. Egentlig kommer hun fra Sovjet, men nå bor hun i New York, det store eple. Ikke veldig overraskende, for musikken hennes høres ut som den er laget av en som egentlig kommer fra Sovjet, men som nå bor i New York, det store eple.Hei. Jeg heter Regina. Jeg har egen hjemmeside. Og jeg er på myspace.

Melodiene til Regina er fine. De er fengende, særlig hvis man liker piano. Jeg liker piano. Men som så mange andre artister jeg liker er det som avgjordt gir Regina en plass på FloMusic tekstene. Første gang jeg fikk med meg teksten til Summer in the City fikk jeg frysninger over hele kroppen. Så hørte jeg den en, to, tre ganger til og fikk mer frysninger. Mmm, grøss.

Summer in the city means cleavage cleavage cleavage
And I start to miss you, baby, sometimes
I've been staying up and drinking in a late night establishment
Telling strangers personal things

Summer in the city, I'm so lonely lonely lonely
So I went to a protest just to rub up against strangers
And I did feel like coming but I also felt like crying
It doesn't seem so worth it right now

I hear in my mind, all of this music, synger Regina i Fidelity. Og jeg tror henne.

Konkurransetid

I dag fikk jeg en sms, og skjønte at innholdet var en sang. 1-2-3, så fant jeg svaret på det store internettet.

Jeg har bestemt meg for å bruke musikkbloggen til noe nytt og spennende. Jeg kommer til å legge ut deler av sanger, kanskje en strofe, kanskje et vers. Konkurransen går ut på å kunne svaret, uten å google det.

Første utfordring:

In my mind I'm crawling on your floor
Vomiting and defeated
Total absence of grace
Your reluctant voice saying
You decide your own fate

Kings og Convenience - Riot On An Empty Street

Jeg husker det eksakte øyeblikket jeg forelsket meg i en av Kings of Convenience' tekster. Jeg stod i underetasjen til en butikk i Bogstadveien i Oslo våren 2005. Jeg måtte "spole" tilbake for å høre linjene igjen og igjen:

How come no-one told me
All throughout history
The loneliest people
Were the ones who always spoke the truth
The ones who made a difference
By withstanding the indifference
I guess it's up to me now
Should I take that risk or just smile?

På dåværende tidspunktet var det akkurat det spørsmålet livet stilte meg overfor. Men ingen skrev poesi om det på den måten Kings of Convenience gjorde det. Og ingen var like tydelige.

Som helhet er plata Riot On An Empty Street nydelig satt sammen; rett og slett melodiøst vakker. Derfor kan den flyte i bakgrunnen mens man driver med andre, mindre viktige ting enn musikklytting. Men plata har vakre låter som hver for seg er så mye å ta av at man innimellom stopper opp og trykker tilbake en sang for å høre enda en gang.

The music's too loud and the noise from the crowd
Increases the chance of misinterpretation
So let your hips do the talking
I'll make you laugh by acting like the guy who sings
And you'll make me smile by really getting into the swing
Getting into the swing, getting into the swing

I'd rather dance, I'd rather dance than talk with you

Jeg både danser og lytter til denne plata.

DinoSau - Live x2

Nr. 1: Knaus, Isfit 07, dans. Tverrfløyte. Disse folka:
Nr. 2: Brukbar, en fredag i gode venners lag, dans. Tverrfløyte. De samme folka.

Det er noe med tverrfløyten.

Nå har jeg søkt etter tverrfløyte på wikipedia. Dette var det jeg fant:
Tverrfløyten fikk navnet fordi den holdes til siden. Lyd produseres ved at man blåser over et amasjørhull. Tonehøyde bestemmes ved at man trykker ned forskjellige kombinasjoner av de 16 klaffene, og ved endringer i luftstrømmen. Grepene i de to første oktavene minner svært om blokkfløytegrep. Registeret på en tverrfløyte spenner fra enstrøken C (tilsvarer midterste C-en på et piano), eventuelt lille h, en halvtone under, på instrumenter med h-fot, og opp til firstrøken C. Det er mulig å fremkalle toner også over dette, men tradisjonelt fløyterepertoar går som regel ikke over firstrøken C – firstrøken D i enkelte tilfeller der Sergej Prokofjevstreblåseinstrument fordi den opprinnelig var laget av tre. Nå lages fløyter i ulike metaller, det vanligste er sølvlegeringer, men fløyter lages også i gull og platinum. De aller rimeligste instrumentene lages gjerne av nikkellegeringer. En annen type fløyte, som er i samme familien, er pikkoloen. Den er halvparten så lang (33 cm) og klinger derfor en oktav lysere.

Det er ganske uvesentlig. Det viktige er at tverrfløyte er et veldig fint intstrument, og at DinoSau bruker det i de fine sangenge sine så de blir enda finere. Tverrfløyten gjør musikken deres litt mykere, litt søtere og litt mer ekte i mine ører. (Noen ganger liker jeg å høre på musikk uten "ekte" instrumenter. Men i denne sammenhengen liker jeg effekten tverrfløyta får, i motsetningen til det elektroniske.) De definerer seg selv som pop/electronica/alternativ, og det er helt greit for meg.

Jeg er ikke noe flink på sjangre. Jeg synes som regel det er mer forvirrende enn oppklarende. Men det meste er helt greit når jeg ikke klarer å stå stille, og det er det som skjer når DinoSau spiller opp til dans. Ta et hør! På myspace, f.eks.

Rilo Kiley - More Adventurous

Da jeg for en stund tilbake forelsket meg i Rilo Kileys andre album The Execution of All Things sa en kamerat til meg at jeg hadde funnet feil album å elske, deres tredje plate More Adventurous var bedre. Jeg hadde hørt et par sanger og lot meg ikke overbevise.

Men for en liten måned siden fikk jeg albumet av en venn, og i mangel på noe annet og nysgjerrighet på noe nytt hørte jeg på skiva. Som ved forrige oppdagelse av dette bandet var det noen få sanger som fanget meg og som gjorde at jeg oppdaget resten. Den er catchy ved andre ørekast. Men denne posten skal ikke handle om hvordan jeg oppdaget More Adventurous, den skal handle om hvordan jeg gjenoppdaget den.

Etter noen uker hadde jeg rett og slett slukt, og nesten hørt opp plata. Uten egentlig å lytte. I sangen I Never gir frk. Lewis alt og det er tidvis så sterkt at selv en bjørn kan få tårer i øynene. Men uten teksten er den antakelig å oppfatte som litt skrålete for en som ikke liker henne. På den rolige The Absence of God kan stemmen hennes oppleves som skingrete.

Etter en del timer i reise (som jeg gjorde da jeg oppdaget plata) sluttet jeg å lytte til musikken. Det var da jeg begynte å bli sliten i øret jeg tenkte disse tingene om en stemme jeg liker så godt. Men også den første gangen jeg forelsket meg i et Rilo Kiley-album var stemmen til frk. Lewis noe av det mest krevende med musikken. Og det var etter at jeg hadde tenkt disse tankene jeg gjenoppdaget cden og det som muligens er det aller vakreste med den.

Tekstene. Jeg opplever at Rilo Kiley på denne plata har klart å fange biter fra livet på en av de vakreste og ærligste måter jeg har fått bivåne. Her er et eksempel fra The Absence of God:

Folk singers sing songs for the working, baby
We're just recreation for all those doctors and lawyers
There's no relief for the bleeding heart
Because they'll be losing bodies tonight
...
And Morgan says maybe love won't let you down
All of your failures are training grounds
And just as your back's turned you'll be surprised, she says
As your solitude subsides

Og med det lar jeg Rilo Kiley tale for seg selv. Hør!

Islands - Don´t call me Whitney, Bobby

Bones bones brittle little bones
its not the milk you seek
its the sun you need
and the sleek sleek skeleton i hold
where are the hidden folds
wheres the meat that you eat

total boy
tells me stories
sometimes they make me sorry
i need another
i need another
sugar doughnut and muffin baby
this world is going crazy
i think i'm through listening to you

bones bones brittle little bones
its not the milk you see
its just the sun you need
and the sleek sleek skeleton i hold
where are the hidden folds
where is the meat that you eat

gonna make some plans
wait and see

turn it off
turn me on
open your eyes look around you
fuck what you heard
you were lied to

sweetheart
sick body part
sickheart
sweet body part

bones bones brittle little bones
its not the milk you seek
its the sun you need
and the sleek sleek skeleton i hold
where are the hidden folds
where's the meat that you eat

Cat Power

Hun klapper for seg selv. Hun har strykere med seg. Hun sniker seg inn på mikrofonen, og synger med dyp, jazzet stemme. Hun danser lette trinn og lager grimaser, som om hun er overrasket over seg selv. Jeg er trollbundet.



Her startet mitt forhold til Cat Power; på en avsidesliggende myspaceprofil, på en data på et tomt kontor. The Greatest (2006) kom i mitt eie og ikke lenge etter fulgte You Are Free (2003).

You Are Free er en hard og ærlig plate. Den kosestøyer litt, som på Shaking Paper og He War, mens på Don't Blame You tar hun frem en del av fortiden og deler noe som smaker bittersøtt. På Names tar oss tilbake til gata hun vokste opp i, og på Keep On Runnin' hvisker hun oss i øret og får selv en utvokst hjernen i bevegelse.

The Greatest er en mer jazzet plate. Den flyter godt gjennom rommet, som en dans. Med enorm fare for å høres ut som en kulturansatt i staten. Men den gjør virkelig det. The Greatest er en umiddelbar ørehenger, som fort får selskap av Living Proof og Lived in Bars. Denne plata er mer gjennomprodusert, og relativt polert, i forhold til den forrige. Til det mer jazzete preget plata har passer det godt. Unntakene er Hate og Love and Communication, platens to siste sanger, som minner mer om You Are Free. Sangene er nydelige, men samtidig virker de litt feilplassert i det nye lydbildet hennes.

Pappa fikk The Greatest i bursdagsgave. Ved første gjennomlytting var den litt for støyete for han, men han hadde troa på at det kunne ta seg opp. Det gjør det.
Hjemmeside og Myspace.

M. Ward

Lillebror. Lillebror burde nesten fått en egen post i min musikkblogg. Da vi var yngre var det lillebror som gjorde at jeg i det hele tatt hørte på fin ikke-norsk hip-hop, og fra tid til annen sender han fortsatt god musikk min vei. Men nå i en helt annen sjanger, og det er greit for meg.

Det var slik M. Ward kom til meg i forrige uke, i form av plata Post-War. Jeg vet at jeg har en lei tendens til å sette på det jeg pleier å høre på for tiden når jeg sitter ved dataen, eller skrur på anlegget, så jeg la plata over på mp3-spilleren min.

Og M. Ward kan ikke beskrives på noen annen måte en denne: Han er en gammel venn jeg ikke er helt sikker på hvor jeg har fra. Lillebror sa: "Chinese Translation er vel den som går raskest inn i øret." Etter å ha hatt M. Ward syngende i øret kom det en sang som gjorde at jeg måtte se på displayet for å huske tittelen. Det var selvfølgelig Chinese Translation.

Men det tok ikke lang tid før flere sanger som snek seg inn øregangen bestemte seg for å bli. Nydelige Eye on the price, vakre Rollercoster og sterke Right in the head, der han synger "I hope he's right in the head, even if he has to wrong someone". Platetittelen henviser til M. Wards ønske med plata. Han uttale i en artikkel i Vanity Fair i august 2006, med fokus på Irak-krigen, at han ble inspirert av etterkrigsmusikken fra sent 40- og 50-tall. "I had the naive, simplistic idea that producers and writers and artists of the time helped in a miniscule way to change the mind-set of America".

Tekstene er nydelige, og uten nærmere gjennomlytting er det en deilig balanse i tekstenes lyd, stemmen hans og instrumentene. Ved nærmere øyesyn er tekstene ettertenksomme og smarte. Og søte. Som Magic Trick, der han synger følgende:
People come, people go
Sometimes without goodbye, sometimes without hello
She's got one magic trick
Just one and that's it
She disappears

Men M. Ward, min gamle venn, har ikke tenkt seg noe sted. Han skal bli i min platesamling.
Og godt er det.
Nei, Ward. Høyre hånd bak høyre øre. Ellers ser det rart ut... Myspace og hjemmeside.
Da jeg surfet rundt på veven skjønte jeg forøvrig plutselig at M. Ward kjenner noen jeg kjenner. Nemlig frk. Lewis. Han var en av medhjelperne på hennes første soloplate. Nemlig.

Sufjan Stevens

Writing about music is like dancing about architecture - it's really a stupid thing to want to do.
- Elvis Costello

Dette er et sitat jeg liker godt. Musikk burde være noe man vil nyte på den ene eller andre måten. Man kan delta eller lytte, på mange forskjellige måter. Men for meg blir det en effekt, særlig av lyttingen, å ville dele mine opplevelser. I går hadde jeg en sånn som minner meg på hvorfor. Som samtidig minner meg på hvorfor det er så dumt, og så vanskelig, å ville skrive om musikk.

På mandag tok jeg toget til Oslo. I dag tidlig tok jeg flyet tilbake. Og i mellomtiden hadde jeg svidd av nærmere 1000,- for å gå på Sufjan Stevens, 14. november, på Sentrum Scene i Oslo.

Scenen er tilholdssted for alle de spennende skapningene som bor i musikken til Sufjan. Midt i havet av fantasi sitter han ved flygelet, med gigantiske ørnevinger og synger inn i mikrofonen. Til et dørgende stille konsertpublikum. Rundt flygelet står det fem mannlige rosa sommerfugl-blåsere, to mannlige hvite gitar-sommerfugler, en rosa tromme-sommerfugl og en kvinnelig, rosa sommerfugl som synger, spiller gitar og piano. Ørnen selv håndterer flygelet, gitar og banjo.

Det er noe spesielt i Sufjan Stevens musikk, for meg. Jeg kjøpte cd'en etter å ha hørt en halv sang i en plateforretning. Og for et kjøp. Det var ikke hits (de enkelte sangene som kan være catchy ved første gjennomlytt) som gjorde at jeg hørte mye på albumet, det var helheten. Og det er helheten som gjør at han kan spille seg gjennom en konsert hvor jeg har hørt halvparten av sangene før, uten at jeg tenker over det mens det hele står på. Når det gikk mot slutten tenkte jeg at det var mange sanger jeg kunne tenke meg å høre. For det er så mange vakre låter han kunne spilt. Men var det nødvendig? Nei. Det var helt fint som det var.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vanskelig å røre, men allerede under første sang felte jeg en tåre. Det er ikke ofte man får oppleve sine store musikkopplevelser live, når man for det meste hører på amerikansk musikk. Når vi etter konserterten tok våre nyinnkjøpte t-skjorter på oss, og gikk ut for å møte våre venner, var det følelsen av nyttårsaften i lufta. Følelsen av noe stort. Følelsen av endring. Før og etter man har sett Sufjan live.Myspace og hjemmeside. Sufjan og høna hans.

Mates of State - Bring It Back

En vinterdag i februar 2006 satt Andrew og undertegnede på Klubbstyretkontoret. Andrew sa: Hanna, kom og se. Og Hanna så. Og hun lo.

Det Hanna hadde fått se var en fanvideo (den øverste), som i 2004 vant en konkurranse og var lagt ut på hjemmesiden til Mates of State. Den var så morsom at hun så på den hver gang hun trengte å le.

Etter en stund tenkte hun at det var lurt å se de andre videoene som lå der også. Og alle sangene videoene hørte til var så bra at Hanna begynte å like Mates of State. Da Andrew viste Hanna Lollapalooza festivalen i Chicago og hun fikk hjertesorg fordi hun ikke kunne se alle de fine bandene live, var Mates of State et av bandene som førte til det.

Og nylig fikk jeg tak i deres siste plate Bring It Back.

Ekteparet Kori Gardner og Jason Hammel spiller henholdsvis ymse elektrisk pianoversjoner og trommer. De synger nydelig. De synger tidvis sammen, og stemmene deres kler hverandre ekstremt godt. De synger forskjellige tekst og melodistykker, samtidig, og effekten er en helt spesiell harmoni. De skaper dansbar, energisk musikk som aldri kjeder. Det er så bra på cd at du må nynne med, om du ikke har muligheten til å ta en svingom.

Jeg gjetter, men kan umulig ha oddsen i mot meg, når jeg påstår at dette er noe som burde oppleves live. Og enn så lenge bør det oppleves på plate.Myspace og hjemmeside.

The Wombats

Fredagens Knaus-konsert er den jeg har gledet meg lengst til dette semesteret. I engelske The Wombats er Matthew Murpgy vokalist/gitar/keyboard, Dan Haggis er b-vokal/trommis og (norske) Tord Overland-Knudsen er b-vokal/bass. Guttene er Liverpool-basert, og plasserer seg selv innenfor skinnende high-speed punk-pop.

Og det fenget Knaus godt. Guttene startet med acappella, og fikk vist frem stemmeprakten. Den kunne de gjerne vise frem, for de synger pent. Det er kanskje grunnen til at de u'er en del i sangene sine. Men når man spiller fem sanger etter hverandre hvor det er u-ing, og de siste sju sangene ikke har u-ing, ville det vært til The Wombats fordel å dele litt på u-ingen. For det er helt ok å u'e litt. U-ing fordelt utover er bra. Men det finnes grenser. Og avsluttende u-ing i to sanger etter hverandre er en sånn grense. Jeg ble stående å tenke på det. Men mens jeg beveget meg, for det var vanskelig å stå stille. Derfor gjorde ingen det. Alle beveget seg.

Og U-ingen gav seg. Resten av konserten var så bra at jeg glemte deres strukturelle startproblemer, og endte med å kjøpe vinyl-singelen deres, til tross for at LP-spillern min står i Oslo. Managern deres overbeviste meg om at den var verdt 50 kr, 20 kr under satt pris. Den kunne bæres som en veske og så kul ut. Han skulle få bandet til å signere den. Jeg sa at det var en avtale hvis han også signerte. Så nå har jeg en singel å henge på veggen, med fire signaturer. Og en gratis download på iTunes.

Og når The Wombats blir like store som The Beach Boys var skal jeg skryte av at jeg er den stolte eier av en signert vinylsingel, kjøpt på den tiden da managere var merchfolk og The Wombats spilte på Samfundets minste scene.Myspace. "Ånei, jeg skulle jo buste håret før du tok bildet!"

Rilo Kiley

Jeg har en lei tendens til å høre opp album. Og det er mulig jeg gjorde det med Jenny Lewis' Rabbit Fur Coat. Uten å være mettet på henne kunne man bare ønsket at hun hadde gitt ut mer enn et album som soloartist.

Men the next best thing kan være at hun har spilt i band. Eller kanskje the best thing. Rilo Kiley.

(Her kunne jeg skrevet masse om hvor de kommer fra, men det er det jeg prøver å slutte med. Hvis du vil lese noe om det, er det mulig å sjekke ut Rilo Kiley på Wikipedia.)

Jeg fikk tak i deres andre album, The Execution of All Things. Jeg hørte på det på mp3-spilleren min. Det første man oppdager er at frk. Lewis bruker stemmen sin på en helt annen måte enn på sin egen plate. Her er ikke så mye soul, og i begynnelsen likte jeg ikke denne forandringen. Det var bare den cathcy førstesangen The good that won't come out som gjorde at jeg fortsatte å lytte.

I do this thing where I think I'm real sick
but I won't go to the doctor to find out about it
Cause they make you stay real still in a real small space
As they chart up your insides and put them on display.
They'd see all of it, all of me, all of it.

All the good that won't come out of me
and all the stupid lies I hide behind.
It's such a big mistake
lying here in your warm embrace.

Og det gjorde jeg godt i, for det er ikke det beste denne plata presterer.
Capturing Moods er sangen som minner meg på at det er snille folk også i byene, man må bare spørre dem hva som skjer i livene deres.
A Better Son/Daughter er en kampsang uten sidestykke, som drar deg opp når du er nede, og lenger opp når du er oppe.
With Arms Outstretched er sangen som får deg til å føle at du er der ved vannet, med hippievennene dine, og at dagen er for kort. Heldigvis kan du trykke på play igjen når dens Spectacular Views er over. Det har skjedd her i gården, ikke alt for få ganger, for disse fire er ikke de eneste høydepunktene på skiva.

Rilo Kiley har hjemmeside og er på myspace.

Oppstandelsen

FLoMusic har ligget død.

Og det er beklagelig, kanskje mest for min egen del.

De to postene jeg begynte å skrive på i sommer ble aldri postet. Jeg har tenkt over hvorfor. Det er fordi jeg skriver langt, lenger enn langt og forventer av meg selv at jeg skal være saklig. Det skal jeg prøve å slutte med, og heller skrive om musikken jeg liker. Bare fordi.